Bokelskere.no

Inspirert av en helt annen tråd her, der det ble gjengitt et sitat fra Victor Hugos Ringeren i Notre Dame, et sitat som jeg absolutt ikke kunne erindre å ha lest. Denne boka gjorde enormt inntrykk på meg i ungdommen en gang; jeg husker fremdeles følelsen av avmakt og sorg for både Esmeralda og Quasimodo. Først nå demrer det for meg at jeg må ha lest en "tilrettelagt" utgave av verket. Nå må jeg visst jakte på en ubesudlet utgave av både denne boka og flere.

Hva synes dere andre bokelskere om at seriøse verk gis ut i slike "leservennlige" utgaver?

Jeg har lest "De elendige" av Hugo i forkortet utgave uten å være klar over det. Jeg stusset litt den gang over at boka var så tynn ( i underkant av 300 sider), men dvelte ikke mer over det.
Forkortet utgave står det i min bok, ok da, så står det med liten skrift og jeg burde vel ha ant eller skjønt det dengang jeg leste den.... Husker jeg ble overrasket over at boka ikke var så detaljrik og så var det ikke slik flyt i historien som mange eldre romaner pleier å være. For ikke lenge siden kjøpte jeg noen eldre utgaver av "De elendige" i Frankrike, 3 tykke bind husker jeg at jeg kjøpte.
Jeg håper at ikke de også er forkortet.

Ser at min utgave er på 1456 sider, med temmelig små bokstaver, så da må den første du leste være ganske grundig forkortet også. På den positive siden må jo det bety at du har en flott utvidet leseropplevelse foran deg. :)

Jeg har nå Gyldendals 1930 3 bds. utgave på norsk i hus og den er på ca 1100 sider. Det føles godt, men flere leseprosjekter ligger foran i løypa.

Høres ut som om du har mange fine lesestunder foran deg. :)

Den utgaven jeg har i hylla er engelsk og på to bind. Skal være på utkikk etter en utgave ala den du har fått fatt i. På norsk har jeg bare lest en forkortet utgave selv.

Takk. Kjøpte den på bokloftet.no, men der er den jo nå utsolgt. Antikvariat.net kan jo ha den, loppis, brukthandlere, gamle damer m.m.....lykke til.

Tenkte jeg det ikke!
Etter alt som er sagt og skrevet her, fant jeg frem min utgave av Jane Eyre, forordet - og hva leser jeg:

Hvorfor er de så lange (de klassiske 1800-tallsromanene, min anm)? Delvis fordi de var skrevet for en tidsalder som hadde meget bedre tid til å lese, og delvis fordi mange av dem innholdt lange diskusjoner om aktuelle hendelser, som i dag bare har historisk interesse. Dessuten hørte stadige gjentagelser til i datidens seriøse litteratur. I denne forkortede utgaven er denslags overflødig stoff kuttet ut...

Grrr. Jeg er blitt lurt jeg også. Hvem skal fortelle meg hva som er overflødig av en forfatters tekst.
Takk for tråden, Marit! Heretter skal jeg være mye mer oppmerksom på denslags.

Stort sett vil jeg nok mene at dette er en uting, men siden du nevner Hugo: jeg holder på å lytte meg gjennom "De elendige", som består av ni cd-er, og altså dermed må være en sterkt forkortet utgave av orginalen, som er på rundt 1900 sider. Og poenget mitt er: jeg er forsåvidt fornøyd med at dette verket er sydd litt sammen. (Om noen årtier kommer forhåpentligvis Knausgård i en overkommerlig femhundresiders moderat murstein, hvor de beste slagene er samlet...he he)

Dette innlegget kosta meg litt penger:) Ble inspirert til å bestille en 1930 utgave i 3 bind. Sikkert også forkortet, men ikke så forkortet som de versjonene jeg har lest tidligere. Jeg ble også skuffa da jeg kjøpte en utgave av Jane Eyre for å oppdage at den inneholder ca 200 færre sider enn utgaver andre har omtalt. Synes også at det bør komme tydelig fram. Når det gjelder Hugo tror jeg de færreste i dag vet at originalen av De elendige er på 1900 sider. Da står forkortede utgaver i veien for originalverkene og det mener jeg gjør litteraturen mindre rik. Onkel Toms hytte har nå kommet i full versjon på norsk, det synes jeg er et bra initiativ.

Enig, du har noen gode poenger. Er et verk forkortet, endret osv, burde det på en eller annen måte fremgå av utgaven.

Så at du hadde De elendige som favorittbok, så jeg skjønner at du vil ha mer...

Ja, jeg førte opp hørespillutgaven jeg har hørt fordi jeg synes det er et flott hørespill. Men strengt tatt er det jo rart å ha en favorittbok jeg bare kan ha fått med meg bruddstykker av:)

Jeg har faktisk stor sans for forkortede og tilrettelagte klassikere, for de som ikke ønsker, vil eller kan (fortrinnsvis barn) lese seg gjennom originalen, hverken oversatt, gjendiktet eller i originalspråket. (Om de er utenlandske.)

For min egen del var det slike bøker, med forkortet og forenklet tekst i kombinasjon med illustrasjoner og små tegneserier som utvidet min horisont fra Bobseybarna og Hardyguttene til historier og fortellinger med større dybde og kraft. Samtidig som jeg ubevisst fikk et lite innblikk i klassisk litteratur, og på den måten fikk med meg en flik av dannelse, og likte det!

Og dannelsesaspektet synes jeg faktisk er et poeng i seg selv når det gjelder Det Bestes utskjelte forkortelser og tilrettelegginger. Tross alt vil disse gi lesere med større terskel for tyngre litteratur et innblikk i og en ide om hva kultureliten og andre bedrevitere snakker om.

Også innenfor litteraturens verden må man jo kunne akseptere at en skitur er en skitur, selv om den bare er i Nordmarka, og ikke til Nordpolen?

Godt poeng! Forutsatt at man er klar over at det er en amputert utgave man leser!

Jeg husker at første gangen jeg leste Ivanhoe var det en forkortet utgave for barn, men fant fort en komplett utgave på norsk på Sarpsborg bibliotek som jeg leste flere ganger som barn/ung og har skaffet meg den på engelsk siden den tid. Den var særlig filmen med Anthony Andrews som inspriserte meg til å lese den komplette utgaven. Men jeg må si at flere av klassikerne har jeg kun lest i forkortede utgaver tirettelagt for barn.

I sin tid (og kanskje ennå?) ga Det Beste ut forkortede utgaver av bøker. Til denne dag gir det meg "fantomsmerter" å finne slike hurtigbøker til salgs. Jeg husker en morsom film med Mel Brooks (har glemt tittelen) der han skulle forestille en berømt skuespiller med Shakespeare på repertoaret - han ga til beste "Highlights from Hamlet" (!!!) - og slik oppsummert har Shakespeare skrevet "to be or not to be - that is the question ". I og for seg en banebrytende setning, men du verden så mye vi går glipp av uten "før- og - etter-skriveriet". Der har du vel min mening om kortversjoner - i ikke så altfor mange ord...

Ringeren fra Notre Dame ble lest nå i november i forkant av en kjærlighetstur med kona til Paris. Vi hadde bestemt oss for å klatre opp i toppan av Notre Dame og boka måtte selvfølgelig leses før det skjedde. Min versjon...239 sider, ca. 40 % av orginalverket hvis sideantallet er noe å gå etter. Fant ikke en full oversettelse på biblioteket heller. Snytt...JA, men jeg visste jo at jeg ble det (litt som et marked i Spania). Gjendikninger (jeg klarer ikke å kalle det forkortede utgaver) er OK det, så lenge det står fremst i boka og så lenge orginalen er tilgjengelig.

Hadde litt samme forholdet til Jane Eyre. Hadde en utgave i bokhylla, men giddet ikke å begynne på den fordi jeg visste at den var gjendiktet (forkortet). Ventet til jeg fant den komplette utgaven utgitt av Pax forlag. Gjendiktning blir litt som å kjøpe en Bruce Springsteen plate og oppdage at det er Elg fra Dance With A Stranger som synger...

40 prosent av originalverket kaller jeg en kraftig forkortelse, men kall det gjerne gjendiktning hvis du foretrekker det. Fikk du også vite "gjendikteren"s navn? (Elg?)

Nå har jeg tenkt å flisespikke litt, og ber på forhånd om tilgivelse for det - men jeg synes du bruker begrepet gjendiktning på en litt uvant måte? Man pleier for eksempel å si at Halldis Moren Vesaas gjendiktet Molières skuespill til nynorsk, André Bjerke gjendiktet Shakespeare til riksmål, og Edvard Hoem har gjendiktet Shakespeare til nynorsk. Og da ligger det implisitt i begrepsbruken at det er svært høyverdige gjengivelser av originalverket det er snakk om - ikke en versjon der man komprimerer, forenkler, bearbeider og ender opp med en slags kortversjon. (Her har du forresten Wikipedia-artikkelen om Gjendiktning - den er utstyrt med en etterlysning av kilder, men dog.)

Så jeg synes det blir litt rotete å introdusere "gjendiktning" som et begrep for det fenomenet trådstarter Marit Håverstad innledet diskusjonen her om - for jeg oppfatter at etter gjengs språkbruk er det nettopp alternativet til gjendiktning hun vil diskutere.

Jeg registrerer at Wikipedia har en annen og mere høyverdig vurdering av hva en gjendiktning er. Jeg leser for tiden "Faust" av Goethe i Andre Bjerkes gjendiktning, og dette er hva jeg kaller en høyverdig gjendiktning slik Wikipedia beskriver det. Man kan gå inn i den tyske originalteksten og finne Bjerkes gjendiktning i poetisk form på norsk, men svært gjenkjennelig fra originalen. Men det er Andre Bjerkes verk!

Så har vi de gjendiktningene (jeg fortsetter å kalle det det) som f.eks. min versjon av Ringeren i Notre Dame eller Jane Eyre o.l. Dette er ikke forfatterens originalverk, i mine øyne. Oversetteren har tatt et originalt verk, oversatt det og gjort et personlig utvalg av hva som han/hun ønsker skal være med i "sin" versjon. Resultatet kan fullstendig ødelegge en klassiker. Jeg leste Adam Bede av George Eliot, der den research'en jeg gjorde i forkant av lesingen beskrev den sentrale scenen i boka som noe av det ytterste som er skrevet av dyp psykologisk innsikt. I min "oversettelse" var dette kapittelet redusert til en og en halv side med pjatt, som jeg aldri ville ha tillagt en ordets mester som George Eliot å ha forfattet. At resultatet av en gjendiktning er et forflatet språk og i mange tilfeller en mangelfull oversettelse uten den poetiske karakter og sjel som VANLIGVIS brukes når man snakker om gjendiktning, forhindrer ihvertfall ikke meg i å påstå at dette er ikke forfatterens originale verk i oversettelse, dette er oversetterens gjendiktning av verket.

Jeg tviler på at et forlag gir så vide fullmakter til en oversetter som det du beskriver her. Det må nok ha vært en redaktør inne i bildet, sanksjonert av forlagsledelsen.

Bokserien som både Adam Bede og Ringeren i Notre Dame kom ut i, het Store klassikere og utgitt på de unges forlag i 1972. I boken står det oversatt av Sverre Brændeland, uten noen angivelse av at det er en kraftig forkortet utgave.

Har forresten i natt tenkt litt på bruken av ordet gjendiktning, og har vel landet på at jeg skal ikke kalle disse forkortede og mangelfulle utgavene for gjendiktning lenger, men heller kalle det de faktisk er...

...gjenfortelling av originalhistorien på en oversetterlignende måte :-)

Gjenfortelling er et bra ord. Men jeg tror altså ikke at det er oversetterne som gjenforteller.

Eg har eigentleg ikkje noko imot at slike bøker finst, iallfall så lenge det og er mogleg å få tak i fullstendig versjon, men eg synest dei bør merkast tydeleg med at dei er forkorta. I så fall vil eg kunna vera sikker på å alltid få kjøpt eller lånt fullversjonen av dei bøkene eg er interessert i å lesa.

Jeg liker ikke amputerte klassikere. Den første versjonen av Jane Eyre jeg leste viste seg å være forkortet. Den gang, i begynnelsen av 20-årene, var jeg ikke klar over det, og jeg gikk mange år uten å oppdage at jeg hadde blitt lurt. Ja, for jeg følte meg faktisk lurt da jeg oppdaget det.

Den forkortede utgaven av To byer av Dickens som nevnes her har jeg også, men det er på en måte greit, for jeg var klar over det da jeg kjøpte den.

Dog tenker jeg at selv om amputerte klassikere ikke er noe for meg, så kan det være helt midt i blinken for andre. Ikke alle leser like godt, noen har problemer, men ikke så store at de ikke vil lese i det hele tatt, da kan forenklede bøker fungere fint. I tillegg kan de kanskje få flere barn/unge til å lese den type bøker, eller til og med lese i det hele tatt. Og da mener jeg at disse bøkene tross alt har et formål, selv om jeg selv håper jeg ikke ubevisst roter meg opp i en forkortet klassiker igjen.

Hva synes dere andre bokelskere om at seriøse verk gis ut i slike "leservennlige" utgaver?

Nei nei nei! Jeg liker det ikke. Jeg lånte To byer av Charles Dickens på biblioteket og den er bitteliten! Jeg følte meg snurt, endte opp med å levere den tilbake før jeg hadde begynt på den. Amputerte var helt riktig ord å bruke, Det er akkurat det de er. De mangler en bit eller flere. Da jeg først leser en bok, vil jeg lese hele boka.

Min utgave av "to byer" er på 451 sider og er nok, håper jeg, den originale versjonen. Den boken du lånte må da vært nesten totalamputert.

Da jeg skrev bitteliten overdrev jeg voldsomt, den var rundt to hundre sider hvis jeg ikke husker helt feil. Lita rød/brun ei i skinn.

Boken sitatet er hentet fra er utgitt av Ernst G.Mortensens forlag i 1949. Boken er oversatt av Robert Drevon. Det er noen år siden jeg leste den og jeg syntes språket var fantastisk, og også lett tilgjengelig til tross for at den er i gammel språkdrakt. Er enig med deg I at boken gir deg en ekstra god opplevelse når språket er ubesudlet som du så riktig beskriver det. Når det gjelder Dostojevskij har jeg lest nyere utgaver, men synes allikevel at det var meget bra. Jeg har Ringeren i Notre Dame" i 2 bind. Begge på godt over 300 sider.

Jeg skjønner problemstillingen veldig godt, men tenker som så at "alt til sin tid" på en måte.Kanskje passer en "kortversjon" bedre når man feks er liten eller ikke så flink/vant til å lese. Hovedpoenget er jo at man leser i det hele tatt. Kanskje må man bare være mer oppmerksom når man plukker med seg bøker? I hvertfall fikk dette spørsmålet meg over på en litt annen tanke. Hvis vi leser en oversatt bok kan man jo ikke være helt sikker på at alt er tatt med fra originalen, men hvis man ikke kan originalspråket så finner man det jo aldri ut så hvorfor egentlig henge seg opp i det? Hovedinnholdet er jo stort sett der(forhåpentligvis) og det er vel det vi er ute etter?

Akkurat når det gjelder Ringeren i Notre Dame så er det jo litt komisk at den gis ut i forenkla utgave - det er en temmelig enkel bok i utgangspunktet!

Men generelt så har jeg ikke noe i mot forenkla utgaver så lenge det sies klart i fra at det er det det er. Sikkert fint for f eks barn, eller for voksne som nettopp har lært å lese! Bedre å kunne litt om klassikerne enn ingenting, liksom.

Enkel bok? Se hva jeg fant på nettet:

A long book, "Notre Dame de Paris" has a patient author. Hugo takes his time developing the characters, coloring them with humanity and emotion, delaying the action to develop or introduce another character, creating a believable, realistic setting, until finally when the characters are so developed that they seem to be breathing off the pages, he brings in the La Guillotine.

Vi er kanskje blitt lurt, begge to?

Tja, men en bok kan jo være enkel selv om den er lang? Men skal dobbeltsjekke om jeg har lest en forkortelse eller ei!

Den historiske bakgrunnen er nok at det ikke er så veldig lenge siden folk hverken hadde evne eller tid til å lese som vi gjør i dag. Selv i Norge var anafabetisme utbredt til langt utpå 1800-tallet. Forkortete og tilrettelagte utgaver av klassikere har absloutt hatt sin misjon. Og har det antakelig fortsatt.

Poenget er vel å være våken for hva man skaffer og leser. Selv gjorde jeg nylig det kunnstykket å komme hjem med Victor Hugos 1793 - som viste seg å være "Gjenfortalt av....". :-( (Til overmål oppdaget jeg at vi allerede har to eksemplarer av originalutgaven.)

For noen år tilbake besøkte jeg London og ville kjøpe med en kortfattet, enkel bok om Ole Brumm hjem til barnebarnet. Fra bjørnens hjemland. Ekspeditrisen satt et skarpt blikk i meg og sa spisst, og med all mulig britisk arroganse: "There is only one Winnie-the-Pooh".
Så der fikk jeg den.

Kostelig! Om Winnie-the-Pooh, altså. Du trengte vel ikke å åpne døren ut av butikken etterpå, vil jeg tro - hadde det vært meg, hadde jeg i alle fall vært så flat at jeg kunne smøget ut mellom dørbladet og terskelen... Jeg har blamert meg nok ganger her i livet til at jeg kjenner følelsen av å bli satt på plass! :-D

Ellers oppløftende å høre om andres bomkjøp (visste dere at engelskmennene har adoptert tyskernes "Schadenfreude" for vårt skadefryd?) - jeg holder for tiden på med å luke ut dubletter i egne hyller.

Men du (dere) - jeg mener at for få år siden var det noen norske forskere ute og utfordret den oppfatningen om at analfabetismen var så stor i Norge i gamle dager. De mente at det faktisk var en ganske stor andel av befolkningen som kunne lese. (Er ikke sikker på om folk dermed også kunne skrive - til min overraskelse oppdaget jeg for noen år siden at de to kunstene faktisk ikke trenger å være forbundet med hverandre.) Husker dessverre ikke hvilke forskningsmiljø eller flere detaljer om dette - bare at det var UHYRE interessant det som ble sagt. (Jada, jada - en gedigen selvmotsigelse, når jeg altså ikke har fått med meg mer av det hele.) Noen som kan mer om lesekunstens faktiske utbredelse i Norge i gamle dager, la oss si før 1850?

PS. Legger du ut dublettene dine her, for salg....

Har lurt litt på dét, men også på om jeg orker å begynne å administrere et sånt salg, sette meg inn i portoregler og så videre og så videre... Jeg er veldig lite av en kremmersjel, tror jeg! Forleden kveld forærte jeg dessuten bort endel av de beste til naboen, men jeg har jo noen esker til...

Jeg for min del ble nysgjerrig på hvilken bok du ikke våget å kjøpe i dag fordi du trodde du hadde den alt?

To byer av Chales Dickens til kr. 200...

Nå må jeg si at jeg er vant til å kjøpe en svær bærepose for kroner 100, og da syntes dette plutselig dyrt, dumme meg.
De hadde Stolthet og fordom av Jane Austen også (en annen på ønskelisten) til kr. 175 også. Skal jeg ta den??

Det jeg klarte å få med meg, var en liten flis om Carl von Linne, den svenske botanikeren, av Dag O. Hessen. Den har jeg tro på!

Fornuft og følelse kjøpte jeg for 100 kroner i en bruktbokhandel i Bodø før jul, Stolthet og fordom til 39 kroner hos Fretex i Trondheim. 175 kroner var litt dyrt, ja.

Har mange bøker jeg er på utkikk etter og som jeg finner på nettbokhandlere til fullpris. Men litt av sjarmen med å gå på antikvariater og bruktbokhandlere er jo å gå inn med håpet om å finne akkurat DEN boken du er på utkikk etter, og helst som et røverkjøp.

Nettopp! Det går jo litt sport i å få bøkene billig.
Er villig til å betale 200 for Dickens - de er vanskelige å få tak i. Venter med Fornuft og følelser til jeg finner den til en akseptabel pris.
Tusen takk både til deg og annelingua!

Siden jeg kjøper ganske mye (ålreit, veldig mye) bruktbøker, så synes jeg at 175,- for Stolthet og fordom høres dyrt ut. Med det forbehold at jeg gjerne kjøper pocket, og forsøker å vente på gode kupp når det gjelder klassikere jeg VET det må være mange av på markedet... (Og så skjønte jeg at du mente Jane Austen, jeg har det også med å blande navn når det gjelder bøker jeg ikke har lest, nemlig. Sent på kvelden begynner det også å bli!) Jeg har sett en god del Austen rundt omkring i brukthandler og loppemarkeder - men akkurat nå kan du jo sammenligne med treff på Stolthet og fordom på antikvariat.net - de andre syv utgavene som er til salgs der, er mye rimeligere...

Lykke til med videre funderinger! Merker meg at du tydeligvis skal lese (mer) Dickens i Dickens-året - og at det vekker en smule dårlig samvittighet hos meg... Hessen skriver jammen om mye rart, det vil si mye forskjellig, forstår jeg! Har ikke lest noe av ham, men han har jo interessante kronikker i Aftenposten dann og vann. Linné blir sikkert spennende å lese om!

Nå fikk jeg meg en god latter! Ja da, jeg krøp ut av den bokhandelen. (Og ja, jeg hører til dem som blottstiller mine fadeser...)

Bomkjøp - i dag unnlot jeg å kjøpe en bok jeg virkelig ønsker meg fordi jeg var usikker på om den finnes her hjemme. Lykkeligvis holder antikvariatet den av, for her er den ikke... Gemalen henter den over helgen. Tabbene går begge veier - om du skjønner.

Analfabetisme i Norge - jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til din problemstilling. Det er vel et spørsmål om hvilke tid vi snakker om. Vet at allmueskole for alle barn ble innført i 1860. Hvor lærte allmuens barn å lese før dette? Håper noen kan bidra - hadde vært interessant å vite mer om dette.

Innbiller meg at her til lands fekk born og unge leseopplæring i kyrkjeleg regi ei stund etter reformasjonen, før det hadde det vore katedralskular, men dei var nok ikkje for alle....Utover på 1700-talet vart det etterkvart utvikla eit offentlig skulestell for allmugen. Forordning om allmugeskular kom i 1739....og det var dansk som var tingen...Spennande stoff, dette her..

Uten selvironi blir det vanskelig å takle alle blemmene man nødvendigvis gjør her i livet!!! :-D

• Ad det der med analfabetisme og lesekyndighet fant jeg nå følgende i wikipedia:

Forskerne er uenige om når vi kan regne med allmenn lese- og skriveferdighet i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss. 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.

(Artikkelen er Norsk språkhistorie (1830-1900)) - sitatet står under overskriften Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900.)

Og så tilføyer jeg for egen regning at jeg lurer på om dette med eventuell lesekyndighet før almueskolen ble innført, ikke må sees i sammenheng med konfirmasjonsundervisningen? Man måtte jo gå for presten og bli konfirmert om man skulle kunne klare seg i livet, og da måtte man vel kunne lese sin katekisme og sin huspostill? Og nå slo jeg opp i wikipedia på Konfirmasjon:

Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet i 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke og obligatorisk konfirmasjon innført i Danmark-Norge.

I Norge ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamenen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år.

Grunnlaget for hva konfirmantene skulle kunne, var samlet i biskop Erik Pontoppidans bok «Sandhed til Gudfrygtighet». Full tittel: «Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre». Boken presenterte 759 forklaringer på bibelske tekster, og under eksaminasjonen i kirken skulle konfirmanten være i stand til å gjengi disse ordrett. Konfirmanten skulle også høytidelig gjenta sine dåpsløfter.

Så tenker jeg (men jeg mistenker at jeg ikke har suget dette av eget bryst, dog holder jeg det åpent hvor godt jeg har oppfattet sammenhengene), at for å lære seg de 759 forklaringene ordrett, OG dåpsløftene i tillegg - ja, om man ikke kan lese da, DA har man et problem... (Litt flåsete sagt av meg, men altså.)

Sidan den tidlege leseopplæringa stort sett gjekk i kyrkjeleg regi, er det svært sannsynleg at det hadde med konfirmasjonsopplæringa å gjere

He, he, itte no' knussel!

Haha, jeg er glad for at ekspeditrisen stoppet deg. Gjenfortellingene og disneyfiseringene av Ole Brumm er stort sett ganske grusomme! :-)

Hvis en forkortet versjon ikke gir seg ut for å være noe annet enn nettopp det, så er vel ikke det noe større synd mot originalen enn f.eks en tegneserieversjon (som jo sågar Bibelen er kommet ut i), hørespill eller film. Alt blir forenklinger i forhold til utgangspunktet.

At klassiske musikkstykker bare skulle komme ut i èn versjon, er jo en fremmed tanke. Må det nødvendigvis stille seg annerledes med bøker?

Når det gjelder Ringeren ... vet jeg ikke hva den ga seg ut for å være. Derimot har jeg en tobinds utgave av De elendige i hylla mi, som helt åpenbart er forkortet uten at det er gjort oppmerksom på det. (Utgitt på De unges forlag). Spørsmålet mitt er da: Har jeg lest Victor Hugos verk? Jeg føler meg litt snytt.

Nå skal det vel sies at akkurat bibelen ikke akkurat hadde vondt av tegneserieversjonen.

Jeg liker forslaget ditt. Det hadde vært morsomt å se flere coverversjoner av bøker. Noe a la Pride and prejudice and zombies f.eks.

Jeg skjønner mange av innvendingene mot dette, men er en av de som heller mot oppfatningen at det uansett er bedre at folk leser noe enn ingenting, og jeg tror at forenklede versjoner av kjente verk kan glede mange. Jeg tror også at mange gode historier kan fortelles på forskjellige måter, men med samme poeng. Det er jo folkeeventyr og andre muntlige fortellertradisjoner eksempler på. Disney er et annet eksempel på dette. De bruker jo en lang rekke kjente historier (for eksempel Ringeren i Notre Dame) og gjør dem om til barnebøker, tegneserier og filmer. Jeg klarer ikke se at det gjør mer skade enn nytte (selv om det sikkert er mange aspekter ved Disneys bruk av klassikere som fortjener kritikk). Jeg synes imidlertid det er viktig å opplyse om i den tilpassede versjonen at den er nettopp det, og at originalversjonen er en annen. Interessant diskusjon du har satt i gang!

Ei problemstilling med fleire sider?

Eg innrømmer gjerne at eg har kjøpt "lesarvennlege" utgåver til barn i familien med det formålet at dei skulle få kjennskap "klassikarar" som var overkomelege for dei. Og sånn det ser ut no, så har det hatt sin misjon.

Samtidig har eg sjølv vore irritert og provosert nokre gonger, når det har gått opp for meg at eg har lese ei amputert utgåve. Men kanskje hadde eg ikkje valt den boka der og då, om den hadde vore for tjukk??

Dei bøkene som gjer inntrykk, les eg gjerne igjen - uansett utgåve - men er absolutt mest tilfreds med dei autentiske utgåvene ( Viss ein kan kalle omsette utgåver for autentiske, då..)

Et interessant spørsmål. Problemstillingen var jeg også borti senest i går, da jeg havnet innpå dette innlegget om Louisa May Alcotts "Småfrøkner/Little women" på nettstedet barnebokkritikk.no. Der forteller artikkelforfatteren om en høyt elsket bok fra barndommen, som viste seg å være en sterkt omarbeidet (og redusert) norsk versjon av originalteksten.

Den artikkelen fikk meg til å reflektere over at det der med "amputerte klassikere" må vel (forhåpentlig???) sies å være et fenomen som ikke er så vanlig lenger? I hvert fall ikke i Norge? For jeg TROR at den norske oversetterstanden i dag har en profesjonalitet og intern diskurs som resulterer i at de færreste av dem vil ha navnet sitt knyttet til en slik "amputert klassiker" som dem du skriver om, Marit. Det ville gått på æren løs for en moderne oversetter med solid kompetanse og faglig integritet - TROR jeg, som sagt. Og en seriøs bokanmelder/-kritiker ville definitivt slått hardt ned på slike "tilrettelagte" versjoner.

For eget vedkommende føler jeg meg avspist, snytt og lurt opp i stry om jeg oppdager at jeg intetanende har endt opp med en "abridged version" (Det Beste/Readers Digest var jo en STOR synder på det feltet, men jeg var et godt stykke ut i tenårene før jeg oppdaget dét). Likevel synes jeg ikke man skal være altfor nedlatende mot eller harmdirrende overfor oversettere som begikk slike forkortede versjoner for flere tiår siden - den gangen var det SVÆRT alminnelig at forlagene ga ut sliktno', og jeg velger derfor å se på dette som "et historisk interessant fenomen som er en anakronisme i våre dager".

Så der har dere meg....

Det har jeg aldri tenkt på, at mange av klassikerne jeg leste som barn var merkelig enkle å lese og ganske tynne. De var veldig spennende da, men kanskje de alle var forenklede. Litt synd, men samtidig var de gnisten som tente leseinteressen min for alvor. Spørsmålet blir vel, er det bedre for barn å lese de klassiske historiene i forenklet versjon, eller barnebøker i full versjon?

Har forresten lest noen forfattere som kunne trengt en abridgement, looking at you Brown.

Men kan ikkje slike utgåver ha sine gode sider? Eg nemnte i mitt eige svar at det førte meg i nye retningar - det kunne nok ei full utgåve av nett den boka gjort òg. Eit anna argument for slike utgåver kan vel vera at det er ikkje all litteratur som er like tilgjengeleg for alle - eller at ikkje alle har akkurat same forutsetjingar for å lesa. Skal ikkje også desse få ta del i den store rikdommen som finst av gode historiar der ute? So kan heller me andre murra om at ein del går tapt - dersom alternativet er at ein ikkje les noko som helst må vel det vera verre? Eg vil ikkje sei noko bastant her, men eg har vener som knapt har lese ein roman i sitt liv. Det dei har lese er forenkla bøker, og då gjerne bøker som har gitt dei noko. Kanskje ikkje det same den fulle versjonen gav meg, men noko som er (minst) like verdifullt.

Er ikke uenig, hverken med deg eller Jon_L i et annet innlegg, i at mange barn har fått lesegleden utviklet takket være "kortversjoner" (kaller dem det fra nå av, jeg). Jeg har definitivt også kost meg med sånne kortversjoner som barn! Men det jeg først og fremst tenker, er at det først og fremst er de virkelig gode bøkene, klassikerne, som blir "offer" for slike omarbeidelser. Og DA - tenker jeg - er det grunn til å spørre om disse bøkene, disse forfatterne, virkelig TRENGER den "hjelpen" for å nå frem til leserne? Jeg mener: Disse bøkene - i fullversjonen - har slått an så til de grader, og det er først etter at den suksessen er et faktum, at noen i det hele tatt har kommet på tanken med å utgi en kortversjon. Og DET betyr vel at forfatteren må ha gjort en knakende god jobb i utgangspunktet? Og ergo at det kanskje ikke er NØDVENDIG å "tilrettelegge" på annen måte en ved en ren oversettelse (som jammen er vanskelig nok å få til i utgangspunktet, om man skal gjøre det bra og være tro mot originalteksten)?

Og så er det i tillegg det der med respekt for forfatterens åndsverk, men det poenget tar jeg ikke opp i dette innlegget, tror jeg... ;-)

Å takk, jeg er så enig, så enig. Flott innlegg.

Tusen takk - og hyggelig med meningsfeller, så klart! :-D

Jeg tenkte ikke minst på det poenget du tar opp i det siste avsnittet ditt. Er du gammel nok til å ha pugget salmevers på skolen, kjenner du sikkert Herre Gud, ditt dyre navn og ære. Av Petter Dass? Langtifra. Den versjonen vi har lært, er av en eller annen gjendikter som har tenkt at innholdet nok er både oppbyggelig og saliggjørende, men formen og uttrykksmåtene til dels for vanskelige for allmuen, til dels for saftige for "en hellig, alminnelig kirke". Vi sitter igjen med en blodfattig etterlikning.

Likedan med romanene, egentlig. Noen oppdager en god historie og vil gjerne at flere skal få del i den, men altså ikke slik forfatteren sjøl har fortalt den. Motivene kan være så ymse, fra et genuint ønske om spredning av god litteratur til reint profittbegjær.

Som flere har vært inne på: Det må i slike tilfeller gjøres spesielt oppmerksom på at dette ikke er originalteksten. La gjerne "tilretteleggeren" stå som forfatter, og ta med en undertittel som forteller hvilken klassiker boka er basert på.

Så det er ikke slik Petter Dass uttrykte seg, altså? Ante jeg ikke. Fy skam. Selv irriterer jeg meg voldsomt hver julaften i kirken over at man nå forventes å synge "Her kommer Jesus, dine små" (teksten utdeles på ark med programmet for julemessen), i stedet for Her kommer dine arme små.

• For det første så synes jeg det er et overgrep mot salmeforfatteren (aner ikke hvem som skrev den der, forresten).

• For det andre så synes jeg det er misforstått å modernisere lyrikk (for en salme er jo lyrikk) - gammelmodige uttrykk eller ei. Ingen har vondt av å lære seg gammelmodige uttrykk (tvert i mot mener jeg det er bra å få et stadig større ordforråd!) - og når det nå en gang går på rim med melodi til, så er det jo lekende lett å lære seg teksten selv om man ikke skulle forstå de gammelmodige begrepene i starten.

• For det tredje så synes jeg det er synd på alle de små barna som går glipp av den misforståelsen som originalstrofen påførte min generasjon (og sikkert flere eldre generasjoner), nemlig at det var noen armer som kom gående. Det var da ikke så farlig om vi småttingene strevde litt med å skjønne hvordan det der kunne henge på greip?

" ... hans fylgjesvein å vera, og vandra i ansjos"!

(En av de barnlige misforståelsene).

Den var ny! (for meg.) :-D !!!

Helt enig i alt du skriver. Det største problemet er at bøkene tilsynelatende ikke merkes godt nok. Jeg vet ikke om jeg har lest en forkortet versjon eller bare en kort bok. Mange av de bøkene jeg har lest kunne jeg tenkt meg å lese i fullversjon, evt. bare lest fullversjonen så snart jeg fant ut at noe sånt finnes.

Det skrives forkortede versjoner av både nye og gamle bøker, så vi får vel håpe at forfatterne av de nye i det minste kan si noe om hvordan den skal forkortes.

Det kan virke som lydbøker er et stort marked for forkortede bøker. På iTMS er tilsynelatende nesten annehver bok "abridged". De er både vesentlig kortere og vesentlig billigere.

Eg må innrømma at eg enno sit på gjerdet i dette høvet. Eg har i stor grad unngått forkorta eller tilrettelagte utgåver, men eg ser dei kan ha si nytte. Eg minnest til dømes at eg les ei forenkla utgåve av Tsarens kurer då eg var liten, noko som gjorde meg interessert i ein del anna fransk litteratur, om ikkje akkurat Jules Verne. Men mi utgåve av Les Miserables, som eg oppdaga etter at eg hadde kjøpt den kom med tillegget "abridged" har fått lege i fred for meg, trass dette. Som vaksen og bortimot storlesar er vel ikkje eg i målgruppa for desse utgåvene, og eg meinar at dei vel ikkje kan måla seg med "den ekte vara."