Bokelskere.no

Kanskje jeg er litt slem nå, men Nesbø er en forfatter jeg leser " i mangel av noe annet".Denne boka bare bekrefter denne vanen; Harry Hole er nesten som en parodi på seg selv - og det sier jeg om en krimhelt som i utgangspunktet er en klisjé. Og det tok ikke mange sidene før jeg også her fant slike irriterende detaljer som jeg har funnet så mye før hos Nesbø. Hvorfor sier han "pusterør" når det heter luftrør? Hvordan ser en skinnjakke med "rysjer" ut? Frynser har jeg hørt om, men rysjer er mer kjole-aktig i min verden. Drivet er som alltid på høyt nivå, men språklig er han kjedelig. Litt sånn "De Derre" i bokform.

Jeg har stort sett lest bøkene om Harry Hole med spenning og tatt alt i beste mening, selv der forfatteren "tar ut" og vikler seg inn i digresjoner som er helt unødvendige i sammenhengen. Men i Panserhjerte synes jeg digresjonene tok overhånd. Av og til har jeg en mistanke om at noen forfattere lar seg styre av enkel tekstbehandling; hadde Nesbø vært nødt til å skrive på gammeldags skrivemaskin (eller for hånd - skrekk og gru!) tror jeg bøkene ville blitt kortere og strammere i komposisjonen. Hvorfor skal vi for eksempel vite noe om livshistorien til en av livvaktene som "skurken" i Panserhjerte holder seg med? Helt overflødig stoff, etter min mening. For øvrig synes jeg Harry Hole er en underholdende, om enn ikke særlig troverdig krimhelt - men jeg tror nok Nesbø kan ha hentet litt inspirasjon fra Ian Rankin og en del andre. Fordrukne detektiver finnes det jo en del av i denne sjangeren!

Jeg leser denne boka for andre gang nå, ikke fordi jeg likte den spesielt godt, men fordi jeg hadde glemt innholdet i den (!) og ville undersøke hvorfor? Og nå har jeg falt av lasset (igjen), så jeg tror nok ikke jeg kommer til å huske den nå heller. Årsak: inngående torturbeskrivelser, for mange detaljer, og at handlingen tar helt av. Helt enig i det Marit skriver!

Dette med at bøker er blitt lenger med tekstbehandling tror jeg er et velkjent fenomen - men vi får jo ikke glemme Tolstoy og "Krig og fred" da! Enig med deg, jeg har likt Harry Hole. Men Nesbø har alltid vært litt grusom, i hver eneste bok.

Jeg elsker digresjoner og historier som flyter ut fordi det er noe viktig om eller i verden som forfatteren mener vi bør kjenne til, eksempelvis hva et panserhjerte er for noe, og jeg kan også være interessert i hvordan man ender opp som livvakt. På den annen side er jeg enig i at Panserhjerte ble for lang, alt for lang, orket ikke å lese ferdig. Den beste forhenværende drukkenbolten er Dave Robiechaux i James Lee Burkes bøker.

Jeg har lest de tre første bøkene om Harry Hole, og jeg synes ofte Nesbø har en god driv i det han skriver, men der stopper det. Harry Hole er en alt for usannsynlig karakter i mine øyne, og da hjelper det så lite at handlingen tidvis flyter godt. Et eksempel: En politimann som gjør så mye galt i fylla, ja sågar forårsaker en kollegas død, ville ikke fått fortsette i jobben sin. Jeg er også helt enig i det du sier om irriterende detaljer i språket. Jeg kommer sikkert allikevel til å lese flere bøker om Harry Hole, hvis jeg synes jeg har tid. Grunnen til det kan være at bøkene er grei nok underholdning når man er i det "rette hjørnet." Den kan også være at bøkene gir meg muligheten til å more meg/irritere meg over de soleklare svakheter hos forfatteren og de som roser ham alt for høyt opp i skyene, ... jeg vet ikke helt, men jeg har mine mistanker ...

Einig i at det ikkje er heilt truverdig med Harry Hole, og heilt klart er ikkje pennen til Nesbø av forgylt gull. Men for meg er Harry sin karakter beint fram sjarmerende, og alt han seier og gjer vekkjer mang ein latter hjå meg. Samanliknar ein Nesbø med t.d. Mankell og Arnaldur Indridason så er han både stilmessig og språkmessig betre. Gåtane er kanskje ikkje så innvikla og vanskelege, men drivet og humoren veier i stor grad opp for dette for min del. Og heilt ærleg, kunne de ikkje av og til ynskje at de var like tøff i trynet som Harry og stå inne for det?

Jo, jeg er enig i at Harry er gøyal på mange måter, men det blir altså mer ren underholdning enn god krim synes jeg. Hardkokt krimhumor er helt greit, jeg synes bare ikke Nesbø mestrer den på en så fantastisk måte som alle skal ha det til. Jeg mener at han vakler litt for mye mellom det realistiske og det hardkokte, -som om han selv ikke har helt klart for seg at HH er en urealistisk karakter. Han klarer ikke helt å overbevise meg. Det du sier om Mankell og Indridason er jeg bare sterkt uenig i, særlig synes jeg sistnevnte viser en beundringsverdig og sikker språkøkonomi, ... en man sjelden ser maken til i sjangeren.

Helt enig med deg gøyal og underholdning er det:-)

Kan gå med på at eg var vel hard mot Indridason, dei bøkene eg har lese av Mankell var berre drepen. Indridason er meir tru mot sjangeren, og skriv både meir truverdig og overbevisande enn Nesbø. Likevel tykkjer eg at Nesbø bøkene er betre for min del som litteratur eg kosar meg med, som rein krim er nok islendingen betre.

Da er vi vel ganske enige. Jeg kan gå med på at ikke alle bøkene til Mankell er veldig sterke, selv om jeg synes det finnes et par unntak. Nå har det blitt så mye prat om Nesbø de siste dagene at jeg har bestemt meg for å kaste meg over de uleste bøkene jeg har, så får vi se om jeg synes han har kommet seg ;)

Jeg er selv over middels opptatt av språk; at en forfatter har et godt språk er et minstekrav – så for deg høres det vel noe merkverdig ut at Jo Nesbø er en favoritt hos meg. Jeg finner språket til Jo Nesbø perfekt for sjangeren: det er gjort tydelig forarbeid, og jeg finner det særdeles lite klisjéfylt.

Videre er heller ikke tekstene til bandet "Di Derre" (ja, det staves "di") særlig klisjéaktige; det er musikken som likner mye annet; det er en grunn til at det kalles populærmusikk.

Ikke merkverdig det; språkfølelsen er som gehør vet du... (Selv ligger jeg en halv tone under kammertonen i forhold til absolutt gehør..hehe) At jeg har oversett at bandet hans heter "DiDerre" kommer av at jeg aldri noensinne har sett dem, sett etter platene deres etc. Det har vært vondt nok å høre dem på radio. Legger skylda for dette til gehøret også.

Og selvfølgelig er det ikke rart at mange liker Nesbø. Han lager drivende historier, selv om de ofte er noe oppkonstruerte. Og Harry Hole er jo som en god, gammel venn for de fleste. En karakter man kjenner til , en som ligner på de mange vi har lest om før. Han har litt av Philip Marlowe, litt Thygesen, litt Varg Veum. Trøbbel med kvinner, trøbbel med fylla,masse dårlig samvittighet, en hard negl, en misantrop - men snill når det kommer til stykket. med andre ord; sterotypi og ganske døll. Men smaken er som baken, heldigvis.

Her var det da voldsomt mye negativt om Jo Nesbø sine bøker. Kan ikke si at jeg er helt enig i kritikken, som jeg mener vitner om at man er litt vel fiksert på bitte små detaljer. Jeg mener i motsetning til dere at språket flyter veldig bra, bøkene er lette å lese av den grunn og gir et velsignet, deilig pusterom som ikke krever at man er så veldig konsentrert. (Som man må være store deler av dagen ellers...) Bra underholdning! Er det ikke det som er meningen da???

Dersom krim av Jo Nesbø er "grei og enkel", er Midtøsetenkonflikten en liten, ubetydelig nabokrangel.

Vet du hva? For noen timer siden betraktet jeg deg faktisk som et oppegående individ som faktisk hadde litt mellom ørene – men nå?

Forstod du virkelig ikke hva jeg mente? Jeg trakk en sammenlikning som skulle illustrere at dersom man anser krim av Jo Nesbø som "grei og enkel" – så vil det bli det samme som å anse Midtøstenkonflikten som "en liten, ubetydelig nabokrangel" – altså noe det virkelig ikke er – akkurat som at krim av Jo Nesbø virkelig ikke bare er "grei og enkel", men derimot svært god litteratur; litteratur ingen annen norsk krimforfatter kan måle seg med.

Er ikke egentlig det meste av krim ganske klisjeaktig? Jeg må innrømme at jeg ikke har de store forventningene til krimbøker, men når man er sliten og konsentrasjonen ikke er allverden, så fungerer denne sjangeren. Før jeg fikk sykdommen ME-kronisk utmattelse, så leste jeg såkalt "dype" bøker. Etter at jeg ble syk har krim vært redningen før i det hele tatt å greie å lese til tider.

Så fra mitt ståsted fungerer Nesbøs bøker kjempegodt. Jeg liker både Harry Hole og alle klisjeene. :-)

Jeg er enig i at dette blir platt, og at lesing av denne er killing time fremfor noe annet. Harry Hole har blitt en vits etterhvert.

Det som irriterte meg mest gjennom hele boka, jeg begynte etterhvert å legge eselører der det forekom - var Nesbø's hang til (litt Kane-aktig å si "hang") å bruke konjunksjoner og sammenlignende konjunksjoner i begynnelsen av setninger.

Og, som, for (jeg måtte slå opp på ordboka.no for å finne ut at det var konjunksjoner - lenge siden jeg har gått på skolen nå, men det ødela all flyt)

Så enig som bare det :-) Lest alle Nesbø sine bøker om Hole og nå har jeg fått nok. Panserhjerte blir det siste jeg leser om Harry Hole. Enig i at det er litt "cowboy stil" over Harry Hole (hvis det var det du mente). Syntes også boka var litt forutsigbar.

Jo Nesbø ga jo ut Hodejegerene og det var uten Harry Hole og en god spennende krimbok. Dette viser jo at Nesbø kan skrive krim uten Harry Hole.

Føler at Nesbø har tynet det som er mulig å få ut av denne karakteren. Må nesten nevne det utrolig dårlige språket også. Værre og værre for hver bok.

Helt enig. Tror ikke jeg kommer til å lese noe om HH på veldig lenge. Språklig er Nesbø i totalt forfall. Men pengene strømmer sikkert inn uansett...