Det gjør noe med en når ens foreldre dør, selv om det er i voksen alder og man forventer det. Jonathan Franzen går gjennom livet sitt og minnes sine foreldre som et siste rituale etter morens død. Som vanlig skriver han fantastisk og klarer selvfølgelig å få leseren med på hver ømme følelse i det tomme huset, hver studentfest i tyskland og hver familiekrangel om sine brødres oppførsel.
Franzen gjør at det er godt å ha litt vondt. Han takler savnet og legger det som et varmt teppe rundt leseren. Det eneste som trekker ned er at den kunne vært så uendelig mye lengre. Deilig lesestoff både på stranda og ved peisen. Må leses, heller før enn senere.
Sist sett
