Vassnes har en tendens til å bli litt for polemisk til tider, og synes for undertegnede å slite tidvis med en jevnhet i sin argumentasjon. Enkelte poeng slår de andre i hjel, for å si det på den måten. Argumentet for at den postmodernistiske filosofi står bak degenereringen av utdanningskvaliteten synes å følge Marx siste tese om Feuerbach til det dystopiske. Filosofiens direkte påvirkningskraft på den generelle befolkning er nok i overkant overdrevet, og dette argumentet synes heller ikke å ha den samme slagkraften i det man innser at bokens penn føres i de samme systemkritiske baner som postmodernismen selv sliter med. "Her er alle postmodernistene, her er systemet deres, og der har dere problemet".
Diagnosisteringen kan nok være rett, symptomene også, men selve årsaken til sykdommen synes ikke å komme til dagen (foruten postmodernismekritikken). Her virker Dufours The Art of Shrinking Heads å være en mye sterkere utfordrer i kritikken mot dagens situasjon, og det fordi den har et individperspektiv, et som forsvinner i Vassnes bok. I Sokrates og Sjøpungen er elevene utsatt for et postmodernistisk byråkrati som strekker tentaklene sine inn i de lag som samfunnet består av. Og her er skepsisen til naturvitenskapen den viktigste årsaken til kunnskapsfallet, hevder i hvert fall Vassnes.
I dette tilfellet har Vassnes spurt seg hva som er galt med den norske skolen i et systemperspektiv, og gir så systemet strykkarakter for individene det produserer, når spørsmålet kanskje skulle ha vært "Hvorfor er individet selv ikke nysgjerrig? Hvorfor vil ikke individet?". Elevene slipper så å være gjenstand for selve kritikken i debatten til tross for at psykologien angivelig skal stå sterkt i teksten. Diskrepansen mellom system og individ burde nok ha vært i større grad intersubjektivt enn hierarkisk, og derfor blir Sokrates og Sjøpungen et erkeeksempel i postmodernistisk tenkning, noe jeg tror Vassnes ikke egentlig ønsker.
Til tider kan man henge med på argumentene, til tider faller de sammen på tidligere kapitlers argumentasjon. At skepsis mot naturvitenskapen kan ha deler av skylden kan man være tilbøyelig til å være enig i, men ikke at dette utelukkende betegner alle aktører i systemet som postmodernister. De fleste vil nok ikke vite, eller forstå, at de er hva Vassnes hevder at de forfekter. Lager treet i skogen lyd når det faller og ingen er der?
At datateknologi løftes frem som utvetydig virkemiddel i skoleverket er noe som det er verdt å rope et lite varsko om. Når kreative fag begrenses til hjemmesidedesign og kurs i Adobe Photoshop, så har skoleverket gått feil et sted. Men billig er det. Billigere enn trevirke og garn. I det minste på sikt. At matematikkunnskapene blir dårligere når de kun foregår på papir og kalkulator fremfor praktisk og ute i naturen, slik de gamle, vise før-sokratikerne gjorde, er heller ikke noe å stikke under en stol.
På en konferanse i Trondheim forleden forsøkte Nigel Rapport å stake ut kursen videre for sosialantropologien ved å kritisere gruppe- og systemfokuset, og hevdet i stedet det autonome subjekts suverenitet som epistemologisk og ontologisk høystatus: "Jeg har et valg! Jeg lar meg ikke påvirke og reduseres til nok et lam i flokken". Hva som kan karakteriseres som postmodernismens sublime påvirkning på individet til å frarøve det dets egen frie vilje, er nok mye mer komplisert enn som Vassnes påstår.
Jeg vil egentlig trekke paralleller til soldiering. Soldiering er et begrep benyttet blant psykologer som i Hawthorne-studiene på begynnelsen av det tyvende århundre oppdaget at hele arbeidslaget senker sin produksjon tilpasset det dårligste leddet for å forhindre at de selv måtte øke sin produksjon (sekundært berge den dårligste fra oppsigelse). Arbeidstakere som arbeidet raskere enn resten ble sanksjonert fordi det satte alle de andre i et dårligere lys. I forhold til dette er postmodernismen en form for forklaring av prosessene uten at syndebukken utpekes, men postmodernismen er ikke årsaken. Slik er det nok heller ikke i dagens Norge. Filosofier har aldri direkte påvirkning på den generelle befolkning. Som Vassnes selv sier - folk er pragmatiske. Postmodernismen kom bare med unnskyldningen. I hvert fall slik undertegnede ser det.
Sokrates og Sjøpungen er absolutt verdt å lese tross sine mangler (av og til feiltolkninger slik undertegnede ser bruken av enkelte filosofers sitater. Her kunne for eksempel de logiske positivistene ha talt argumentene i mye større grad i mot (og for) enn de utvalgte.). Den gir et lite innblikk i situasjonen her i Norge, og flere elever bør lese den, selv om de antakeligvis leser for lite og har for lite ordforråd til å forstå Vassnes bok, skal man ta ham helt bokstavelig. Det burde friste enhver student til å ta penn i hånd, briller på nese og utfordre Vassnes med å si "Jeg er student. Jeg bestemmer selv. Jeg kan klare!". Men for å kunne gå til det virkelige problem, slik jeg også oppfatter som mer sannsynlig med 68-generasjonens liberalistiske opprør, mangelen på å oppfatte den synkrone effekten av Paris-opprøret, og det senere problemet med subjektet og det andre i den nyliberalistiske verden, så bør denne i det minste suppleres med Dany-Robert Dufour. Denne omtalen kunne ha vært mye, mye lenger, men dette får holde slik at det også kan ligge igjen noen flere spørsmål å ruge på.
PS: Unngå oppheng i de apologetiske sekvensene som ødelegger rytmikken i å gjøre dette til en seriøs tekst. Det går fra dystopi til bitterhet, og resulterte nesten i at boken fikk hedersplass i den støvete seksjonen av bokhylla. Men sekvensene er heldigvis korte, dog noe unødvendig diskrediterende.
Sist sett
