Bokelskere.no

Sterkt! Historien er fortalt både svært direkte og svært indirekte. Direkte og tydelige er beskrivelsene av selve sykdommen og alt den medfører. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer stillferdige. Replikkene er korte, mye er underforstått. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forstå (tolke) farens opplevelser på hospitalet. Noen forslag?

Jeg er akkurat ferdig med boka nå, og i motsetning til de fleste andre her inne så ble jeg skuffet. Historien var sterk den, men jeg ble ikke grepet av personene. Det ble for distansert for meg.

Jeg sitter egentlig mest og funderer på om legen også hadde en annen agenda? Hvorfor fikk faren være i lag med så mange syke, hvorfor fikk han ikke behandling, når det vel var åpenbart at også han var smittet? Han ble isolert, uten behandling, frem til datteren ble helbredet. Syk far, frisk datter, omsorgsfull lege? Ny liten familie? Jeg sitter altså og funderer på historien nesten som en slags krim, merkelig og skuffende.

Helt enig med deg! Ble også skuffet. Syntes språket var så glattpolert, det fantes ingen motstand i teksten. Det gjorde at jeg ikke fikk noe forhold til personene i boka, og nærmest ikke brydde meg om hvordan det gikk med dem. Den gikk fort å lese, nettopp på grunn av de korte setningene og avsnittene, men det var en bok som bare gled forbi. Den satte ingen spor hos meg.

Jeg lurer også på om legen hadde en annen agenda. Jeg stusser på bokas slutt og skulle gjerne hørt hvordan forfatteren selv tolker slutten.

Enig med deg. Her sier du mye av det jeg også tenkte da jeg leste boka. Da faren skjønte at han skulle dø, bad han kvinnen som hadde mistet barnet sitt, ta vare på datteren. Men det var altså legen som grep tak i jenta da de kom i land... Heivoll kunne gjerne gitt oss litt flere hint. Eller hva mener andre?

Jeg hørte Gaute Heivoll snakke om boka for en stund siden. Han kunne fortelle at han satt på arkivet og fikk hjelp til å tolke og forstå gamle tekster om den epidemien som herjet landsdelen og diktet en historie rundt den.
Personene i boka er ikke veldig taleføre, og det speiler nok litt av den tiden denne boka forestiller, og det er en viktig del av fortellingen.
Jeg husker Rose-Marie skrev noe om det i sin omtale av boka i en tråd her, og det og det er i tråd med det Heivoll sa.
Han kunne også fortelle at det er lite faktaopplysninger om slik en hendelse, men det er riktig at det ble skipet utvalgte folk til sykehus i Danmark som et forsøk for å bekjempe sykdommen.
Det er legens etterlatt brev og dokumenter som er bakgrunnen til fortellingen.

Det beste hadde vært om denne tråden hadde vært hektet på en annen tråd, flere som har ytret sin mening om boka.

Jeg fortsetter likevel her, fordi du kommer inn på arkivet, og her er en lenke til hva de vet om denne ekspedisjonen der.

Ellers må jeg nok innrømme at jeg ble litt skuffet over boken. Jeg syntes den var veldig bra i begynnelsen og på slutten, men at den ble for stillestående i midtpartiet. Ellers tenkte nok jeg også (som AlexanderSupertramp skriver) at den minnet om "The Road", - og jeg fikk tidvis litt kafkaske fornemmelser. Men den var jo utrolig godt skrevet, de detaljerte skildringene fikk meg nesten til å oppleve at jeg levde på den tiden, - og det var jo ikke så trivelig;)
Men det var særlig én ting jeg stusset over: jeg ville trodd at kristendommen hadde vært mer tilstede, særlig i form av bønn, når en far var så bekymret for sin datter! Jeg tror nok kristendommen den gang hadde en sterkere stilling hos folk enn det som ble skildret her.
Etter først å ha vært sikker på at dette var terningkast fem, så endte altså jeg på fire.