Bokelskere.no

En vakker bok. Fengslende. Om enn ett litt vel positivt bilde av de svarte hushjelpene synes jeg det var en god bok, godt skrevet. Situsajonen hushjelpene er i ifht arbeidssted er ikke så ulikt den hushjelper i Brasil har den dag i dag. (følgende er baser på mine erfaringer, ikke fakta:) Det er mange ulike folkegrupper i Brasil, hushjelpene er de fattige som ofte er av afrikansk eller indiansk avstamming. De har liten utdanning, ofte kan de ikke lese / skrive, mange blir sett på som dumme. De sover på kott (pikeværelse), spiser gjerne på eget kjøkken, har eget toalett og de voksne ser ofte gjerne at det ikke dannes noe vennskap mellom hvit og sort. Jeg bodde ett år i nord-Brasil som 16åring. Bodde hos en alenemamma på 30 år som hadde 3 barn. Vi bodde i en liten leilighet, jeg delte dobbeltseng med min søster, den eneste bilen vi hadde var en beach buggy (det billigste som finnes), ingen dører eller vinduer der. Men tre hushjelper hadde vi, en som lagde mat (hun var nederst på rangstigen), en som passet barna, og fulgte opp (skolert, og mer som en del av familien), og en som kom en gang i uken og strøk klær. Da jeg var på besøk hos andre brasilianere fant jeg ofte hushjelpene interessante å snakke med. Men, dette fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle gjøre av familiens overhoder. Barnepiken fikk meg til å tenke tilbake. Vi skal ikke glemme at om ikke lik situasjon som i Sør-Statene i 60 årene, så finnes det mange samfunn som har en lang vei å gå mht diskriminering av folkegrupper, farge, kaste.

Interessant det du forteller fra Brasil. Går man litt lenger tilbake i Norge så har vi jo hatt situasjoner som kan sammenlignes, med uoppvarmet pikeværelse og lange tunge arbeidstider. Jeg har lest at på slutten av 1800-tallet i København hendte det at pikeværelset ble tatt i bruk til andre formål, så piken måtte sove sittende på gangen. Det er nok nyttig å tenke over av og til hvordan mennesker blir behandlet, og er blitt behandlet.

Skal ikke lengre enn 2 generasjoner bakover i tid så var det vanlig med hushjelper her til lands. Mødre kom på døren med nettopp konfirmerte døtre og spurte om jobb for datteren. Mor fortalte oss barn om dette. Hennes opplevelse var at de aldri var alene som familie. Hushjelpen(e) var en del av familien og hadde eget værelse.

Mine foreldre var selgere da jeg var barn. Vi bodde alene med mamma og hadde aupairer (danske jenter) fra jeg var 10 år. De bodde hjemme hos oss på ett vanlig soverom. Tenker ofte tilbake på at de ikke alltid ble behandlet godt av meg. For meg "stjal" de litt av mammas tid. Vi hadde en ny hvert år, noe som jo var vanlig. Tenker ofte tilbake på den konfliktsituasjonen de ble satt i. En hardtarbeidende og overarbeidet mor som virkelig slet for å få endene til å treffes, og vi barna som lengtet etter mor og far. I Brasil behandlet jeg hushjelpene bra og med respekt, men hjemme?