Bokelskere.no

Jeg opplever at debatten har løsrevet seg fra selve verket og beveget seg inn i en slags metatilstand hvor det virvles opp en del ubehagelige ting. Det at Knausgård tydeligvis har blitt en slags hype blant kulturjournalistene, noe som genererer daglige nyheter og debatter, medfører at man som leser havner i en spagat mellom det romanuniverset man er dypt inne i, og den overfladiske mediediskursen som det etter hvert har blitt umulig å skjerme seg for. Symptomatisk nok er det de som ikke har lest MK, eller er lesere som motvillig føler at dette er noe de må ta del i, jfr. Morten Strøksnes i BT, som kommer med de sureste utfallene.

Når det gjelder Kjærstads utspill synes jeg Ola Larsmo har den fineste mottagelsen. Vi må heve oss over Kjærstads eventuelle bitterhet, og se hva han faktisk skriver. For det har en viss relevans, dette med den selvutleverende bølgen av skjønnlitteratur, samt hele samtidskulturens bevegelse mot det private, og sette det inn i en større kontekst. Anmelderne har vært for svake på å påpeke dette, med unntak av Vidnes i Morgenbladet.

Forøvrig finnes det en kort, men svært opplysende sekvens i MK2, hvor Ingmar Lemhagen gir Knausgård skryt, og sier han minner ham om Tor Ulven. Dette er kanskje den beste spissformuleringen om Knausgårds språk, form og originalitet, den sier noe om nivået, om ambisjonene og kompromissløsheten. Øystein Rottem var også inne på mye vesentlig i sin anmeldelse da boka kom i 1998. Må si jeg savner disse to i den pågående debatten.

Et glimrende og godt balansert innlegg i debatten.

Her er forresten noe av det Kjærstad etterlyser:

http://sydsvenskan.se/kultur-och-nojen/article618724/00-talets-dystra-jag-form.html