Bokelskere.no

En av de mest betydngsfulle av de "gamle" russiske forfattere og en av de mest markante av hans romaner.Selv om det nok ikke kommer til rette at Turgjev regnes som den uovertrufne naturskildrer i russisk litteratur, i nettopp denne boken, er likevel "Fedre og Sønner" en bok som med sin historiske tid som bakteppe, handlingen angis på første side å ta til i 1859, og Europas "revolusjonære år 1848" er ikke lengre unna enn at merkene av den kanskje særlig virker inn på Russland nå. Landet som ennå i stor grad holder seg til klasseskillene, men hvor et tøvær ser ut til å sige inn over steppelandet og oppildne ungdommen og avskrekke den eldre generasjon. Og kanskje særlig på landsbygden hvor veien fra å eie sjeler til å ha leilendinger enda ikke er ferdig oppgått. Radikaliseringen av ungdommen var forlengst et faktum da en av dens ,kanskje, mest proaktive representanter , Bazarov spilles ut mot det etablerte nesten fra første side. Han følger "med på lasset" da den unge student Arkadi avlegger en obligatorisk høflighetsvisitt hos sin "gamle" aktverdige far (dennes alder er omtrent 40 år!) , Nikolai Petrovitsj Kirsanov. han har et "ganske bra" gods på tohundre sjeler , eller som han uttrykker seg nå da han har foretatt utskiftning med bøndene - anlagt en " farm" på på to tusen desjatin jord. Han venter på sin kjære sønn sammen med sin kusk ved et vertshus. Sønnen kommer og både faren og vi blir straks presentert for ikke bare sønnen, ikledd en meget talende studentlue, men også hans medfølgende gode venn Bazarov "som har vært så elskverdig å ville besøke oss." Faren er høflig og hilser den ukjente gjest ikke bare ved å riste dennes store røde hånd, men å vise den russiske imøtekommenhet ved straks å be om å få vite Bazarovs fornavn og farsnavn.Dette viste seg å være Jevgeni Vasilivits, noe som ble fremført "med en litt doven, men mandig stemme. Så mesterlig gjør Turgenjev "åpningsbildet" for leseren.Pjotr som er her i egenskap av tjener og kusk, får straks vite sin plass av nykommeren som sier:" Nå skynd deg da skjeggen." Et navn som egentlig passser godt til denne persons utseende, men videre høflig er det ikke. Men historien er begynt, en historie jeg mener tittelen "Fedre og Sønner" er mer enn fortreffelig som det hele utvikler seg. Men, så sies det at denne roman kom til å bli en av de heftigste litterære feider Russland har opplevet. Og Bazarov (om ikke helt, så blir han hovedpersonen etter min mening), vel han sies ihvertfall å være litteraturhistoriens første ekte nihilist. Fra første stund fremstår han plebeisk, og helt bevisst uflidd til de grader i sitt ytre. Hard, selvsikker, stolt av sitt fag vitenskapen, kunst og kultur er ham nærmest motbydelig i den grad han tillater seg å ha noe kjennskap -og dermed formening -om den. For eksempel mener han at en skikket kjemiker er tyve ganger mer verd en en stor dikter(!). I ham legges nok av mange i samtiden kimen til en revolusjon mot det bestående, adelens lettvinte , nesten kjærlige omtanke overfor bøndene, selv om frigjøringen av dem jo må høre til hans revolusjon. Så konfrontasjonene mellom generasjonene, fedre og sønner ( på begge sider) er uunngåelig så lenge han er på scenen. Og der akter han å være, og da som den herskende! Hvordan greier så forfatteren på en forholdsvis objektiv måte å komme seg ut av det hele, få romanen til ende? Jo så mesterlig som bare en stor kunstner som Turgenjev vitterlig er, han lar en kvinne entre scenen. I form av ondskap. For hun "inviterer" nærmest Bazarov til å bli forelsket i henne, og når det er skjedd, ja da avviser hun ham i hans store øyeblikk. Også min "historie" om denne ypperlige "historien" må ta slutt og det gjør den ved at denne selvsikre, selvdyrkende plebeier blir slått ned så kraftig at en blodforgiftning blir for mye : Han dør. Romanen kan jeg anbefale som spennende, lettleselig men dypfølt lesning, nydelig komponert samt et innsikt i kjærlighetslivet det er kun en mester vet å mestre. Så dette, bokelskere er en bok jeg meget sterkt kan anbefale. (Om akkurat det måtte ha den ringeste betydning!)Men, igjen: God lesning.

Du godeste så flott du har skrevet om denne tynne, men så mektige roman som sier så mye. Takk til deg Rolf for denne grundige analysen.
Jeg mener det er ei bok som bør leses sakte for å få med seg Turgenjevs skildringer av menneskene. For det gjør han like godt i denne boka som han skildrer naturen i de andre romaner sine.
De aller fleste av de store russiske forfattere nevner Turgenjev's navn ofte i sine egne romaner. Det tyder på at de hadde stor respekt for hans forfatterskap.

Hadde deg og andre bokelskere "i bakhodet", Karin og fikk derfor plukket med meg denne fra et loppemarked i dag.
Gleder meg til å gå løs på de gamle russerne (når nå det måtte bli :-))

Det sies at man ikke skal takke for en takk. Likevel må jeg få lov til å gjøre et unntak fra denne, etter min mening , lettere arrogante skikken: Så Karin takk, særlig fordi du fremhever at min analyse har vært grundig, at jeg m.a.o har gjort min lekse. Til det siste du sier om Turgjev; og at hans verk ofte nevnes av hans russisk samtidige (det er nok også andre som har gjort sin lekse);den heller litt kjølige Anton Tsjekov (nærmest elsket i Russland for sine skuespill ), kunsner altså, men også lege(!), skal ha hyldet Turgenjev for dennes mesterlige grep om selve dødssenen i "Fedre og Sønner." Det var ikke noen dagligdags forteelse at Tsjekov bøyde seg for en annen kunstner og applauderte ham åpenlyst!Og til de grader! Du har et godt tak på de "gamle russere" Karin! Det taper du ikke på!!!!

Jeg må bare takke for vakker tilbakemelding fra deg. Svært så hyggelig.