Har lest et innlegg på nettet der professor i lesevitskap Bjørn Kvalsvik Nicolaysen mener at Vigdis Hjorth i "Tredje person entall" har sitater og avsnitt hun har "stjålet" fra den tyske forfatteren W.G. Sebalds se her
Jeg har ikke lest Sebalds "Austerlitz", men eksemplene Nicolaysen gir ser ut til å være ren avskrift.
Hvor går grensene for å la seg inspirere av andre forfattere?
Viser 14 svar.
Steel a little and they throw you in jail Steel a lot and they make you a king
Bob Dylan
Husker at en gang i fortiden, vel hvertfall 10-15 år siden, det ble snakket en del om at Jan Otto Johansen, tror jeg han utenrikskorrespondenten fra NrK het, hadde plagiert en hel del i ei bok han hadde skrevet.
Tror den handlet om forfølgelser i Europa under 2ndre verdenskrig og deriblandt om sigøynerne. Alt var plagiat, visstnok.
Unnskyldningen hans var at han hadde glemt fotnotene hvor det skulle stå hvor han hadde skrevet teksten av fra.
Vigdis Hjort har skrevet gjesteinnlegg på Forlagslivbloggen om saken:
http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/06/gjesteblogg-av-vigdis-hjorth-inspirasjon-ikke-plagiat/
Ja, det samme stod å lese i Stavanger Aftenblad i går. Jeg ser det hun skriver ad diktet til Astrid Hjertenæs Andersens (”Hestene står i regnet”), men jeg kjenner likevel på en skuffelse i forhold til denne saken. At ord og uttrykk er likt, ja, - men hele lange avsnitt? Nei, jeg mener fremdeles hun har trådd over en grense i boka si. For her har hun ikke bare fått ordene "dettende ned i hodet", her har hun drevet ren avskrift og det må vel være noe annet?
Jeg er enig med deg. Jeg reagerer særlig på at hun i svaret snakker om "det korte avsnittet inspirert av ham", mens Nicolaysen siterer flere setninger som ikke later til å henge sammen.
Det er også en viss forskjell på å bruke et dikt som inspirasjon for et prosavsanitt, for da MÅ du skriv om såpass at det blir "egne ord inspirert av" i stedet for avskrift.
Svaret hennes overbeviste i alle fall ikke meg.
No fekk eg verkeleg inspirasjon til å starte på "Austerlitz"........
Ja, som flere har nevnt allerede og som professoren selv nevner. Dette er klart plagiat.
PS: Jeg har lånt boka til W.G Sebalds, har lest en del sider og den anbefales. :)
Dette ville jeg påstå er mer enn å bli inspirert av en annen forfatter, dette er ren avskrift og da må man oppgi kilder.
Her ser det ut som hun har gjort som mange skoleelever, skrevet rett av en tekst og bare omformulert litt, og ikke har hun gjort det veldig bra heller.
Det er sikkert vanskelig å vite hvor grensen går i mange tilfeller, men i dette tilfellet har jeg vanskelig for å tro at hun ikke visste hva hun gjorde. Det er så likt at det ikke finnes tvil.
Kopirettigheter vil som regel alltid være forbeholdt forfatter eller forlag. Brudd på disse rettighetene er og blir et overtramp. Noe annet er det om man siterer en forfatter og oppgir sin kilde. Inspirasjon eller intertekstualitet har ingen ting med kopiering å gjøre.
Vigdis Hjort mener hun har holdt seg innenfor det man har lov til i skjønnlitteraturen, hva mener du Jan? Har hun gjort et overtramp?
Utfra de eksemplene som er gjengitt i Aftenbladets nettavis, ser det ut som rent plagiat. Det virker litt klønete. Hvis Hjort i stedet hadde skrevet om tilsvarende situasjoner, men brukt sine egne ord og latt sin person ha Sebald sin roman på nattbordet, så hadde det hele vært mer elegant og langt utenfor brudd på åndsverksloven. Skal bli spennende å høre om forlaget uttaler seg.
Dette uttaler Hjorth selv i dag, - jeg ble rett og slett litt skuffa av henne...
"Hjorth innrømmer at det finst setningar i hennar roman som er tekne frå Sebalds roman, men meiner det blir flisespikkeri å diskutera enkeltsetningar.
«Tredje person entall» og «Austerlitz» er to vidt ulike bøker lagt til ulike stader og tider. Sebalds roman handlar om ein mann, mi bok handlar om ei kvinne. Du kan finna nokre enkeltsetningar som er like, men konteksten er heilt forskjellig, seier Hjorth"
Jeg har hatt lyst til å lese Vigdis Hjort i det siste, men nå tror jeg jeg må revurdere. Å "stjele" setninger på den måten hun tilsynelatende har gjort uten at det er en bevisst teknikk for å få leseren til å tenke på det andre verket synes jeg ikke er ok. Som Jan sier, om hun hadde hatt referanser til Sebald på en eller annen måte slik at du fikk inntykk at det var meningen at du skulle tenke på ham hadde det vært noe annet, nå virker det mest som om hun håpet selv å få æren for formuleringene.
Sist sett
