Nå har jeg ikke lest boken, men jeg har sett filmen. En rørende historie som nok var litt for søtladen for min smak, men filmen var godt laget. Både musikk, filming og ikke minst skuespillerne var bra. Jeg går ut fra at utgangspunktet, boken, var en tanke for feel-good for min smak.
Viser 7 svar.
Feel good? Men denne historien er jo så hjerteskjærende sørgelig at det kan være det samme! ;-)
Har akkurat lest denne og jeg tolket åpningsinnlegget i den retning at tåreperser også er en form for feel good litteratur. Jeg synes ikke boka var en klassisk tårebok. Forfatteren er litt mer original og trykker ikke på alle knappene som får fram det sørgelige på en måte som behager, men jeg gjenkjente også noen trekk. Dette er en veldig populær bok og det er åpenbart når en ser på bestselgerlistene at sterke sørgelige historier som likevel ikke gjør oss mer enn passe vondt selger best;)
Ja, jeg tror noe av problemet når man skal lage film av en bok er at det er altfor mye som skal med i løpet av kort tid. Det gjør at mange svært alvorlige temaer i boka blir behandlet med en harelabb i filmen. Like fullt synes jeg at filmen - betraktet på sine egne premisser - sto seg godt. Men der filmen nok var vel overfladisk, hadde jo jeg et hav av detaljer som bakgrunnskunnskap fordi jeg leste boka for et par måneder siden.
Jeg tolker nok begrepet "feel good" litt snevrere. Ikke nødvendigvis slik at det må være gode følelser, men mer at man presenteres for en historie som "motstandsløst" glir gjennom sanseapparatet uten å etterlate varige spor etterpå. I "Simon og eiketrærne" er det derimot så mange alvorlige temaer at dette ikke kan sies å være tilfelle, slik jeg ser det. Trakasseringen av jøder, Isaks mors angst for nazistene etter hvert som de rykker nærmere, Ingas store sorg over at hun måtte gi fra seg sitt eneste barn, all uvitenhet som førte til at hun gikk glipp av sin store kjærlighet, Isaks kusine som hadde overlevd Auschwitz og hva dette gjorde med henne, kollisjonen mellom Isaks velstående familie og Simons heller alminnelige arbeiderfamilie, det å være begavet i en "vanlig" familie, skille seg ut, ikke føle seg hjemme noe sted ... osv., osv. Det er et lass av alvorlige og dyptpløyende temaer i denne boka, som det selvsagt ikke er mulig å grave voldsomt mye i når man skal lage en film av drøyt to timers varighet.
Jeg leste også alle disse temaene ut av denne boka, men syntes ikke den var dyptpløyende på noen av de. Jeg tolker nok også vanligvis feel good litt snevrere, men har tenkt en del over hvorfor skamslåtte kvinner i fremmede kulturer selger så godt for eksempel. "Nydelig bok" blir ofte konklusjonen. "Åh gråt meg igjennom hele denne". Mens virkelig smertefulle bøker som en knapt klarer å lese ferdig som f.eks "Jeg har sett mørkets indre" ikke selger 1/10 del en gang av tårepersene. Jeg tror det er fordi sistnevnte egentlig gir leseren en god følelse, gjerne som man husker, slik drama og romantikk også kan gjøre på film.
Jeg tror du er inne på noe jeg føler, men ikke helt har klart å sette ord på. Nemlig at det å spille bevisst på empati og medfølelse på en hva skal jeg si, romantisk måte, får meg til å tenke "feel good". Jeg lar meg også rive med og lar tårene trille, men da blir jeg litt irritert over meg selv og tenker: Dette er kald beregning fra forfatterens side. Jeg har ikke lest den boken du henviser til, men jeg har lest mange opprivende bøker som er mye mer troverdige. Sofi Oksanens Utrenskning f.eks.
Enig! Jeg gjør det samme:) Noen ganger synes jeg det er helt greit fordi historien ikke gir seg ut for å være noe annet. Andre ganger føler jeg at vi lesere blir litt lurt av billige triks. Jeg synes det er ganske enkelt å avsløre når en sammenligner med virkelig smertefulle historier. Må lese Utrenskning. Har lest Stalins kyr tidligere. Siste film jeg så innenfor " den utvidede feel good sjangeren" var Jane Eyre. Den elsket jeg og en gang skal jeg også kose meg med boka:)
Ja, du har rett. Jeg var nok litt for streng her. Jeg satt jo og gråt!