Bokelskere.no

Underholdende, lettlest og spennende, men med partier som er for langdryge.
Nå er jeg nysgjerrig på hvordan du, etter å ha lest boken tre ganger, oppfatter Rachels psyke. Om den harmonerer med min tolkning av henne?
Har hun et spaltet sinn (populært innenfor psykologien på den tiden)? Eller er hun en egoistisk kvinne som spiller sitt spill, for så å møte noe som gjør at hun ikke greier å gjennomføre det? Eller er det noe helt annet? Hadde vært artig å høre dine synspunkter!

Første gang jeg leste Rachel var for en god del år siden, og nå som jeg holder på å lese den på nytt tror jeg det en god del detaljer jeg overså den gang.
Ettersom Philip er bokas jeg-person, er det hans meninger om Rachel som farger den. Hva den gjengse meningen om henne er, og hennes perspektiv på historien kommer derfor ikke godt fram.
Jeg tenker nå at for å kunne svare på hvem Rachel er, må vi også spørre hvem Philip er. For han er på ingen måte en objektiv forteller. Hans syn på Rachel, kvinner generelt (og hans svært manglende erfaring med dem) er fra starten ganske klart, og boka bør hele tiden leses med det i bakhodet. Philip ble oppdratt av en notorisk kvinnehater og unkar, som også er hans store forbilde, og han gjør veldig lite aktivt selv for å endre det synet.

Og husk: Rachel kunne ikke få barn, og jeg tror derfor at hennes kjøpelyst og pengebruk forøvrig var en slags erstatning for hva hun ikke kunne ha.

Takk for dine interessante synspunkter, som jeg tror har mye for seg! Det er nettopp slike utdypninger som gjør meg så glad i bokelskere.no.
Jeg er nok langt fra Rachel for tiden, men dine og andres kommentarer vil føre til en mer skjerpet lesing neste gang. For jeg er ikke ferdig med Daphne du Maurier!

Jeg tror Rachel er en sofistikert kvinne, men helt uten sans for økonomi og praktiske ting. Hun var helt sikkert glad i sin Ambrose, og i Philip fant hun nok mye av Ambrose som hun savnet. Philip var ung og uerfaren, og etterhvert besatt av sjalusi og mistanke. Han så etterhvert Rachels gjerninger som mistenkelige og bedrageriske, mens hun i virkeligheten var glad i ham, (Se brevet til Rainaldi sist i boken), og i sitt testamente lot hun ham drive godset som han ville, og ved hennes død ville alt gå tilbake til Philip. Det som driver boken, er leserens mistanke om at Rachel er ute for å ta det hun kan få, og det tar noen gangers lesing av boken før vi forstår at Rachel er et offer for dem som omgir henne.

Hmmmm. Helt uten praktisk sans kunne Rachel neppe være... jf. hagearbeidene hun satte i gang og organiserte. :-)
Jeg tror som deg at hun var glad i Ambrose og etter hvert også ble glad i Philip. Det var vel det som forstyrret hennes opprinnelige planer.... Jeg ser på Rachel som en meget sammensatt person, og ikke bare et hjelpeløst offer. Hva hennes motivasjon egentlig var, er ikke så godt å si. Men jeg oppfatter at hun drev et spill, som hun etter hvert mistet kontrollen over.
Leste slutten på nytt og ser ditt poeng ang hvem som fortjener galgen.
Takk forsynspunktene!

Når jeg leser hva dere skriver her tenker jeg umiddelbart på "Madame Bovary" selv om "galgen" ikke akkurat var temaet her. Tenker mest på hennes kompliserte sinn. Har ikke lest "Rachel" og ble nå veldig nysgjerrig på denne. Anbefaler du den? Jeg elsket "Rebecca" som jeg har lest 2 ganger med 40 års mellomrom

Madame Bovary er dessverre ikke kommet lenger enn til leselisten min :-)
Min kusine Rachel er absolutt lesverdig - underholdende, lettlest og til dels spennende. Det jeg vil kalle ferielektyre, uten at det er noe galt med det.

Har gjort et loppemarkedkupp i helgen og sikret meg blant annet Kaperen fra Bretagne, som er anbefalt av bokelskere. Tar den med på hytta til de andre av Daphne Du Maurier.

Selv har jeg ikke lest/sett madame Bovary, så den sammenligningen kan jeg ikke uttale meg om. Men Rachel er definitivt en sterk og spennende bok, særlig med tanke på hvor "lite" som skjer (det er mye indre dramatikk, slik jeg opplevde den, selv om lite skjer på utsiden). Minst like spennende som Rebecca.