Bokelskere.no

Hvis du har oppfattet debatten slik at noen (meg eller Kjærstad eller noen andre) ønsker å rive noen ned, har du misforstått. Jeg har flere ganger påpekt at Knausgård skriver godt. Kjærstad angriper heller ikke forfatteren, men anmelderne. At boka skaper debatt, er positivt. Det er nettopp det jeg ønsker. Og før jeg begynte å sette spørsmålstegn ved Knausgårds prosjekt, var det heller ingen debatt om bøkene her inne. Men det er stor forskjell på å bli ubetinget tiljublet og å skape debatt. Jeg er enig med Kjærstad. Jeg tror Knausgård selv heller ønsker en balansert reaksjon på hans bøker, enn en ubetinget (og ukritisk) tilbedelse.

Jeg mener også at den problemstillingen som bøkene løfter i forhold til selvskriveri, fortellerstemme, forfatter og avstand/nærhet til hovedpersonen i bøkene, er en svært sunn debatt som norske kritikere totalt har hoppet bukk over. Dette må være en problemstilling som jeg vil tro også unge Renberg er opptatt av. :)

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Du sitter nok nærmere dette miljøet enn noen av oss andre her inne, Tore. Og kanskje har du større forutsetninger for å lese mellom linjene i en slik artikkel enn det vi andre gjør.

Jeg vet at Kjærstad skriver i en annen tradisjon enn Knausgård, og at han har et annet syn på fortellerstemme, fiksjon og forfatterens synlighet. Jeg kan likevel ikke se den fordekthet, bitterhet eller misunnelse som du og andre beskylder Kjærstad for å ha. For meg virker det som om beskyldningene mot Kjærstad grunner i den samme misunnelse som han beskyldes for.

Siden du mener at hans referanser til de litteraturstrømningene som Knausgård skriver i kjølvannet av, er allmenkunnskap, så synes jeg det er underlig at ingen har tatt opp dette tidligere. Noe av det som gjør prosjektet Min kamp interessant, er jo nettopp de fortellertekniske problemstilingene som skapes i grenselandet mellom fiksjon og "virkelighet" i en selvbiografisk roman.

Jeg har problemer med å forstå din indignasjon her, Tore. Jeg kan ikke se hva som er galt med å skape balanse i en litteraturdebatt som tidligere har vært ensidig i retning av en tilnærmet geniforklaring av Knausgårds forfatterskap. Det at noen setter spørsmålstegn ved Knausgårds bøker og den tradisjonen han skriver i, er ikke det bare med på å skape en sunn og differensiert litteraturdebatt?

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg forstår ikke at du dramatiserer dette. Det er jo bare en frisk litteraturdebatt, noe vi ikke har altfor mye av i dette landet. Jeg skjønner heller ikke at du opplever at folk ligger nede. Først Knausgård og nå Kjærstad. Men det er vel heller ikke meningen at jeg skal forstå alt ... :)

Jeg opplever at debatten har løsrevet seg fra selve verket og beveget seg inn i en slags metatilstand hvor det virvles opp en del ubehagelige ting. Det at Knausgård tydeligvis har blitt en slags hype blant kulturjournalistene, noe som genererer daglige nyheter og debatter, medfører at man som leser havner i en spagat mellom det romanuniverset man er dypt inne i, og den overfladiske mediediskursen som det etter hvert har blitt umulig å skjerme seg for. Symptomatisk nok er det de som ikke har lest MK, eller er lesere som motvillig føler at dette er noe de må ta del i, jfr. Morten Strøksnes i BT, som kommer med de sureste utfallene.

Når det gjelder Kjærstads utspill synes jeg Ola Larsmo har den fineste mottagelsen. Vi må heve oss over Kjærstads eventuelle bitterhet, og se hva han faktisk skriver. For det har en viss relevans, dette med den selvutleverende bølgen av skjønnlitteratur, samt hele samtidskulturens bevegelse mot det private, og sette det inn i en større kontekst. Anmelderne har vært for svake på å påpeke dette, med unntak av Vidnes i Morgenbladet.

Forøvrig finnes det en kort, men svært opplysende sekvens i MK2, hvor Ingmar Lemhagen gir Knausgård skryt, og sier han minner ham om Tor Ulven. Dette er kanskje den beste spissformuleringen om Knausgårds språk, form og originalitet, den sier noe om nivået, om ambisjonene og kompromissløsheten. Øystein Rottem var også inne på mye vesentlig i sin anmeldelse da boka kom i 1998. Må si jeg savner disse to i den pågående debatten.

Et glimrende og godt balansert innlegg i debatten.

Her er forresten noe av det Kjærstad etterlyser:

http://sydsvenskan.se/kultur-och-nojen/article618724/00-talets-dystra-jag-form.html

Og jeg tror dette er for snevert lest, og denne tolkningen gjør det samme som Kjærstad kan spørres om: Hvordan kan du vite?