Så nådde vi bunnen.
Igjen går det oppad,
igjen går det fremad
mot lys og mot sol.
I tåkegrå dager
og regntunge netter
skred mørket imot
sin ytterste pol.
Og har vi enn knugende
trengsler tilbake,
isnen fra stormenes
rungende røst.
Frysende dager
da alt er et øde,
så føler vi dog
som en lidende trøst:
At dagene lenges,
at rommet får farge,
at alt som nu sover
i skogenes skjød,
kun venter på timen
da fritt det skal spire
og blusse med
livets og skjønnhetens glød!
Ukjent
Viser 2 svar.
Nydelig dikt. Det gir håp om lysere tider. Imens sitter jeg inne og leser fantastiske bøker.
Mye å glede seg til de nærmeste månedene. Flott dikt.
Sist sett
