Bokelskere.no

Mye ståhei omkring merkelapper og utlevering når det gjelder dise bøkene. Jeg synes ”prosjektet” er glimrende, og jeg bryr meg egentlig ikke om hvor selvbiografisk eller utleverende eller nyskapende det er, så lenge det gjør sin virkning på meg. Og ansvar og rettssaker overlater jeg med lett hjerte til Knausgård selv. Er enig med Kjærstad i at hvor interessant det er hvorvidt jeg-personen likte fisk som barn eller ei, er veldig avhengig av nettopp hvor selvbiografisk det er. Men det er ikke slike ting som gjør at jeg liker bøkene. Heller ikke betydningen av subjektiv og/eller fordreid hukommelse, som det har vært skrevet mye om, er viktig for meg. Språket hans (som innimellom irriterer meg) er også underordnet. For meg er dette her bøker som skildrer tanker og opplevelser, og virkningen av disse. Som sådan er bøkene fantastiske. Helt uavhengig (for meg) om det er ekte eller oppdiktede opplevelser. Og jo mer som er oppdiktet, jo mer imponert er jeg. For nærmere en forfatter/person, og nærmere meg selv har jeg sjeldent følt meg. Og det er ikke fordi Knausgård og jeg er like. Men han vekker døde og glemte tanker og minner hos meg, og gjør de jeg ikke kjenner igjen levende. Det er akkurat det jeg leter etter i bøker. Og forholdet til faren er jo kjempespennende, enten faren er død eller levende, falsk, ekte, karikert, eller kun en symbolsk kraft i hovedpersonens anstrengende møte med verden. Kort sagt, jeg gir litt blaffen, så lenge jeg blir så til de grader engasjert. Helene Uri skulle lese bøkene som om Saabye Christensen hadde skrevet dem. Hvorfor det? Det må være fordi hun kun er interessert i å vurdere ”prosjektet” og ”gimmicken”. Det er kanskje viktigere for henne enn å ta dette innover seg slik forfatteren vil vi skal ha det. Synd for henne. Men ikke så veldig. Noen få passasjer vil kanskje miste verdi, men resten tror jeg fortsatt er like imponerende.

En stjerne fra meg til deg, Geir, og alle andre som har skrevet vettuge ting i denne debatten. (Jeg tror jeg har delt ut 20 stjerner bare i denne tråden.)

Jeg er imponert over hvor reflekterte alle er og nivået på de velformulerte meningene som er framkommet i denne debatten. Jeg tror det må være den tråden på denne bokelsker-sida som så langt har avstedkommet flest stjerner til kommentarene og som viser hvilken flott gjeng med bevisste boklesere som finnes her inne. Den overgår mye av det som har vært sagt og skrevet i Knausgård-debatten i pressen og det offentlige rom.

Selv om det sannsynligvis er bortkastet å tro man kan bevege noe i en tråd som har sovet i ti måneder, legger jeg inn en kommentar allikevel.

Jan Fongen etterlyste begrunnelser for hvorfor MK er verd tiden det tar å lese den. Jeg gjør også det. Og begrunnelsene her inne har vært bemerkelsesverdig spinkle. "Fordi det er godt skrevet", "fordi alle snakker om det", "fordi han er genial"...

Geir Saastad er den eneste i denne tråden som har gitt et svar som er konkret nok for meg. Og jeg ble selv for første gang interessert i disse bøkene da jeg leste Geirs kommentar.

Når jeg skal velge en bok, tenker jeg av og til på hva jeg har lyst til der og da.

Noen ganger vil jeg bare bli forført. Noen ganger vil jeg lene meg tilbake og kjenne på gode følelser. Noen ganger vil jeg identifisere meg selv i andre. Noen ganger trenger jeg sinne, spenning, storm eller krig.

Men av og til går jeg rundt og leter etter utenkte tanker.

Neste gang jeg vil ha en refleksjonsøvelse som kanskje kan gi meg nye oppdagelser eller nyanser, som kan åpne en dør eller flytte en vegg i min mentale verden, så vil jeg muligens ta en titt på Knausgård.

Må innrømme at jeg ennå ikke har latt meg friste (nettopp av liknende begrunnelser som dine ovenfor) til å ta fatt på Knausgårds omfattende seksbindsserie om ham selv. Jeg har lest en rekke utdrag. Og et par av hans tidligere verk. Men det frister fortsatt ikke.

Jeg er og blir av den oppfatning at dette selvskriveriet ikke nødvendigvis har med litterære kvaliteter å gjøre. Legg merke til at jeg skriver "nødvendigvis". Jeg utelukker ikke at dette er stor litteratur. De fleste av mine litterære venner (som jeg ofte lytter til) har imidlertid gitt opp Knausgårds prosjekt halvveis ut i bok 1.

Vel. Sannsynligvis er jeg bare en sta jævel som desperat svømmer motstrøms og foretrekker å lese norske forfattere jeg vet at jeg liker: Jan Kjærstad og Roy Jacobsen for eksempel.

Og. Det er bare hyggelig at du tar fatt i en gammel tråd, nelvik. Særlig når din kommentar er såpass velformulert og gjennomtenkt.

Du verden, litt av en debatt det har vært her....burde vel studere denne litt mer inngående. Nå er jeg ajour med alle 5 Min kamp som er kommet ut...sitter med ganske ambivalente følelser både positive og negative til "verket". Jeg er ofte av den formening at jeg lar nysgjerrigheten styre slik at jeg kaster meg over litteratur som er "oppe i tiden", føler liksom ikke at jeg har meningsberettigelse ellers. Men hva jeg synes om denne serien, hadde jeg tenkt å ta et "stor-oppgjør" på, når siste kapittel er tilbakelagt om noen måneder. Tenkte da å se alle 6 bind under ett; også fordi det har litt med Proust å gjøre,(og jeg kommer til å jobbe videre med Proust i lang tid fremover) fant jeg at jeg ville lese alt av disse "bekjennelsene"..kanskje jeg i etterkant vil få en skikkelig aha-opplevelse..at jeg da vil se "klart" hva dette dreier seg om.

Jeg gleder meg til å lese dine konklusjoner, Randi. Det virker som om du har riktig perspektiv.

Takker...jeg heller både hit og dit, man blir jo litt sjarmert av mannen, he,he...fikk så vidt snakket noen ord med han på Kapittel 10, en aldeles flott Litteraturfestival for øvrig, som frister til gjentagelse.

Jeg har ikke lest noen av disse bøkene men som mange andre lar vi oss påvirke av nesegrus beundring , og total slakt av forfatterens bøker - min Kamp. Mange starter nok på bok nr 1, bare på grunn av nyrsgjerrighet( også jeg ). Forfatteren tjener jo allerde masse bare på grunn av disse nyrsgjerrige menneskene men også store summer på grunn av alle "slakt komentarene. Ikke verst, men flere forfattere , som burde vært framme i lyset , får ikke solgt en brøkdel , fordi de er ikke så " heldige at noen mener så sterkt om forfatteren og forfatterens ord. Hvem var det som "hjalp Knausgård ? . Hvem fikk snøballen til å rulle. ?

Tja, du sier noe der...
Det finnes gode partier i bøkene, men sååå voldsomt revolusjonerende er de da ikke... - Men bøkene er jo lagt opp slik at man vil se hvordan det går. Og nysgjerrigheten tar overhånd for de fleste av oss; vi vil gjerne vite hvordan det går.

Da jeg leste bok nr.1, så irriterte jeg meg temmelig mye over alle røykepausene hans. Fikk nesten inntrykk av at han hadde flere røykepauser på hver eneste side! - Og da beskriver han hver eneste sigarett som han tar opp og tenner!
Så hvis det skal komme noe godt ut av bok nr.6, - når den endelig kommer... - så må det være at han har klart å slutte å røyke!

Jeg har skrevet og sagt flere ganger før at hvis du ikke har lest MK-bøkene ennå, så vil jeg anbefale å starte med nr.3.
Den mener jeg er den beste. Der forteller han om barndommen sin. Grunnlaget for det han blir og mye av det som skjer videre i livet hans blir lagt her.

Nr tre først ? Javel, jeg går altså ikke glipp av noe om jeg hopper over de to første bøkene. ! ? Men det er ikke rart at forfatteren klarer å produsere 6 bøker nokså kjapt , hvis han skriver om hver eneste lille detalj , som røykepauser. Da blir det jo som noen av disse såpeseriene som sendes på en del av disse tv kanalene. Serier som holder på i årevis uten at de kommer til poenget , eller uten at det skjer noe enn smådetaljer.

Jeg ville begynt med nr.1 og tatt de kronologisk, de kan jo leses frittstående men hvorfor ikke lese dem i den rekkefølgen de er skrevet?

Min VELDIG subjektive mening er at 2 & 5 er best, andre halvpart av nr.1, ubehagelig. Nr. 3 likte jeg dårligst og første del av nr. 1 er kjedelig. There you have it (hehe)

Greit at det er forskjellige synspunkter på dette! Men jeg ville likt å få med meg barndommen hans først jeg da (og den er i bok nr.3). Barndomsopplevelser spiller jo stor rolle for hvem du blir når du er voksen. Hvis jeg hadde vært enda litt mer irritert over alle røykepausene i bok nr.1, så hadde jeg ikke giddet å lese flere. For jeg tok stadig meg selv i å tenke: - Kan han ikke gjøre noe annet enn å røyke? - Huff, for en tufs...

Røyken er jo nøye knyttet til imaget :-)

Jeg tror at hvis du sluntrer med rekkefølgen mister du små aha-opplevelser underveis. Før det er mye som skjer i nr.3 som kaster lyset tilbaket til de 2 foregående - så det var derfor, nå skjønner jeg osv.... Et puslespill som fylles ut underveis.

Starter du med 3ern blir det rett fram og t-skje hele veien, men det er jo selvfølgelig mulig å lese 3,4,1,5,2, (selv om jeg ikke ville gjort det.)

Jeg stoppet jo nesten (men bare nesten) ved bok nr.1 fordi det var så irriterende med alle røykepausene.
I og med at jeg ikke ante noe som helst om forhistorien til KOK på forhånd, så ble bok nr.3 en innføring i hvem han var, hvor han vokste opp, familien, hvem han hadde rundt seg, miljøet og kulturen på stedet, - og dannet derfor mye av grunnlaget for alt som skjer i de andre bøkene. I tillegg handlet barndommen hans om steder i Norge som er velkjente for meg (jeg bodde i det samme området selv i akkurat de samme årene som han bodde der), slik at det blir som å "vandre på gamle, kjente stier".
Altså en meget subjektiv mening fra meg at bok nr.3 er den som er mest interessant og best skrevet.

Tja...
Jeg hengte meg iallfall opp i alle røykepausene hans, som jeg syntes var i meste laget, for å si det mildt.
Så jeg var litt i tvil om jeg skulle gå videre med bok nr.2. Men så er det jo slik at alt som skjer i bok 1, kommer fra noe som skjer i bok 2 og 3. Derfor blir det slik at nysgjerrigheten blir pirret, slik at man gjerne vil vite mer om hvordan alt dette henger sammen.
Du har nok rett i at det nesten kan sammenlignes med en såpeserie... ;)
Men så er det slik da, at man får jo det inntrykket at han er så dønn ærlig med alt han skriver. Og han utleverer seg selv og sitt eget liv mer enn han utleverer alle de andre som han skriver om i bøkene.

Etter de 5 bøkene har det vært godt med en laaang Knausepause. Jeg syns ikke det gjør noe om det er lenge til bok nr.6 kommer. Jeg håper at han kommer til noen gode konklusjoner i den boka (ellers har det vel ikke vært så mye vits i å skrive alle disse bøkene? - Vel, bortsett fra at han tjente grovt med penger på dem, da!), og ikke minst håper jeg at han slutter å røyke.

Ja , konklusjonen , kan bli det mest spennende av alle hans ord.

Du sier du gir blaffen i hva som er sant/usant, ekte/uekte. Men Knausgård selv gir uttrykk for at dette er en biografi, - da går leseren ut i fra at det er sannhet (om enn Knausgårds sannhet). Dette betyr at Knausgård kan gi oss et uekte og falskt bilde av personer i sin omgangskrets/familie, - med overlegg. Han sier samtidig at noen hendelser kan være blandet sammen, han kan huske episodene feil osv. Men vi lesere vet jo ikke hva som er "feil" eller ikke.

Dette synes jeg er betenkelig. Dersom vi lesere kan være objektive, - og ta bøkene som et subjektiv prosjekt så er det en ting, men jeg tror de fleste leserne får antipati mot K.O.K sine "fiender" og sympati mot hans "venner", nettopp fordi man lever seg inn i boka og tar alt for absolutte sannheter (nettopp av den grunn at K er en god litterær formidler).

Andre skjønnlitterære forfattere legger også seg selv igjen i bøkene sine, - uten å bruke dem rundt seg som hovedpersoner i bøker.

Men bevare oss; jeg leser bøkene selv jeg, - men jeg tar ikke hans ord for sannheter, - ei heller lar jeg meg "dupere" av medier som roser forfatteren i skyene. Tror det er sunt å være kritisk, ikke minst når det gjelder biografier, - også selvbiografier.

Nå står det roman på forsiden - ikke biografi eller dokumentar.

Godt poeng. Men jeg avfeier ikke KOK's eventuelle overtramp, de bør selvsagt diskuteres. KOK's problemer på den fronten når til retten for alt jeg vet, men altså ikke til lesestolen min.