Herman trekker sakte på seg luen igjen og stirrer ut av vinduet, mens han tenker på tidens tann, som så mange snakker om. Det er egentlig litt merkelig, at tiden bare har én tann, men til gjengjeld må tiden være svært gammel, og den har vært oppe siden tidenes morgen. Herman prøver å forestille seg et slikt smil: Tiden som gliser med én råtten tann i overmunnen. Det er ikke noe hyggelig syn.
(s. 138)
Sist sett
