Kjærstad tar fatt i den litterære tradisjonen som Knausgård skriver i. Han er den eneste jeg har lest som omtaler Min kamp og som jeg synes tar Knausgård på alvor. Derfor likte jeg denne artikkelen.
Med "prosjektet Min kamp" mener jeg både mengden ord, tittelen, ambisjonene og det at han skriver eksplisitt om seg selv. Jeg mener, som Kjærstad, at dette åpner for problemstillinger rundt forteller/forfatter/hovedperson som kan være vanskelig å forholde seg til. Som Kjærstad sier: Den siste man skal stole på, er forfatteren.
Viser 1 svar.
Jeg tror heller ikke at Min kamp er en 100% sannferdig historie. Jeg forholder meg mer til den som til annen skjønnlitteratur, det som beskrives KAN i alle fall ha hendt.
Det som er noe spesielt er vel at forfatteren bruker personenes virkelige navn (Slik jeg har forstått det), i romanen, men de aller fleste leserne kjenner jo ikke disse personene så det blir jo på en måte oppdiktede karakterer for dem.
Noen har kalt dette soialpornografi. Det er et begrep jeg ikke har noe forhold til. Nøkkelroman er en annen betegnelse. Husker jeg ikke feil ble det rettsak om Agnar Mykles Sangen om den røde rubin fordi den romanen fikk den betegnelsen - dvs. Mykle hadde brukt virkelige personer som modell for sine fiktive karakterer i romanen - ikke først og fremst fordi den var utuktig/pornografisk.
Sist sett
