"Faen! Faen! Faen! Hvorfor var det ikke jeg som skrev 'Veien' før Cormaq McCarthy gjorde det?"
Jeg vil tro den tanken streifer - nei, plager - de fleste forfattere som leser McCarthys nesten utilnærmelige og fortsatt uovertrufne mesterverk. Andres ufortjente suksess kan man alltids leve med. Men det er et forpult helvete når noen skriver så godt at de fortjener hvert et rosende ord, og man innser at egne manus sannsynligvis er best egnet som forvarming av vedovnen.
Jeg skriver nesten og fortsatt: Det siste året har både Gaute Heivoll og David Vann ("Legender om et selvmord") åpenbart latt seg inspirere. Vann kommer nok best utav det, men også Heivoll har her skrevet en god roman. Problemet er altså at begge blekner dersom de sidestilles med inspirasjonskilden.
Dersom man klarer å se bort fra det åpenbare slektskapet, eller av en eller annen ubegripelig grunn har latt en av tidenes aller beste romaner gå fra seg, er det straks lettere å synes godt om Heivolls prosjekt. Han er en solid forfatter med et utmerket språk, fritt - for eksempel - for knausgårdsk snirklerisk patos og posering. Karakterene og handlingen får skinne, scenene er sterke, og pratmakeri finnes det svært lite av. Utmerket!
Jeg skrev nettopp om "Før jeg brenner ned" at fortelleren med fordel kunne vært tonet ned i forhold til pyromanens fascinerende historie. I "Kongens hjerte" er fortelleren ikke til stede overhodet. Det fungerer svært godt; vi kommer bokstavelig talt - og med alt det ubehag forfatteren har ønsket å påføre oss - under huden på både far og datter.
Samtidig er altså ikke historien like unik denne gang. Heivoll famler litt: Han er bunnsolid på detaljnivå, men tar noen litt tvilsomme overordnede grep. Likevel er det åpenbart at han har talent i bøtter og spann, og har potensialet til å bli en av våre aller beste fortellere. Jeg gleder meg til å lese ham i fremtiden.
Sist sett
