Bokelskere.no

Jeg kom på dette temaet da jeg leste Jan Fongens tråd om Buzz-serien, som jeg ikke har sett en gang. Fant ut at jeg ikke skulle søple til tråden hans med mine assosiasjoner, som kanskje ikke engang passer til serien/boka. Men har dere lagt merke til at irriterende mange historier handler om duster som finner drømmejenter?

Dette er kanskje vel så vanlig på film som i bøker, men opptrer begge steder. Dum, keitete, upopulær, lite tiltrekkende mann tiltrekker seg populær, klok og vakker kvinne. Igjen. Og igjen. Skjer dette i virkeligheten, egentlig? Er det så mange sånne historier fordi forfatterne er frustrerte menn som føler at de fortjener drømmedama?

Muligens fungerer de som "bloke lit" for menn? Det irriterende er at det blir så ravende usannsynlig! Omtrent samme følelse jeg hadde da jeg leste barnebøker som plutselig blandet inn Gud. Det er så usannsynlig at man rives ut av illusjonen... Og i tillegg mister jeg sympati for forfatteren.

Huff! Ikke kommer jeg på noen eksempler heller. Jo, forresten - Harry Hole! Typisk eksempel. Og Mikael Blomkvist, selv om han kanskje var en ok fyr, så ble det jo direkte komisk etterhvert at han inspirerte kravløst men glødende begjær hos alle damer han møtte... Når jeg leser sånt, føler jeg at forfatteren blander seg for mye inn i fiksjonen.

På jordet, jeg? Ja, sannsynligvis :) Men er det noen som er på samme jorde, tro?

Jeg skal komme med en grov innrømmelse: Jeg kjenner meg igjen i keitete duster. Jeg er en keitete dust. Smart nok, men dust. Det er deilig å lese om folk som er akkurat like teite som meg.

Dessverre tror jeg dette skjer ganske ofte i virkeligheten også, ja. Men det gjør det jo ikke nødvendigvis inspirerende å lese om av den grunn.

Jeg liker historier med tafatte, unge menn, eller dustetekarakterer. Så lenge det er en historie bak det, eller noen trekk som gjør dem interessante i tillegg. Er det alt for grunt kan jeg se at det fort kan gå en på nervene med mindre man er i akkurat det humøret.

Denne keitete, dumme og lite tiltrekkende mannen står vel kanskje i kontrast til den klassisk populære, kule og dødelig kjekke "bad boy'en". Bad boy'en som alle jenter elska og alle gutter hata? Kanskje lager mannlige forfattere (for det er vel gjerne de som har slike hovedpersoner..) antihelter som får den pene jenta, fordi de lettere kan sammenligne seg med en antihelt enn den kjekke bad boy'en, og at det bare føles rettferdig at det endelig er taperen som "vinner" jentas gunst? At dette er den mannlige versjonen av grå mus vinner den kjekke mannens hjerte, på en måte?

Du finner nok mange på samme jorde, MiaMaria. Litteraturen er full av de underligste kjærlighetsforhold, og mange er nok påvirket av forfatterens mer eller mindre skjulte drømmer (eller mareritt).

For meg blir det en smule begrenset å løfte opp dette med duster som finner drømmejenter. Både i litteraturen og ellers i verden finnes det mange dustete forhold, som likevel fungerer (eller ikke fungerer). Ung jente finner eldre herremann. Eldre kvinne blir sammen med yngre gutt. Dustejente finner drømmeprins. Ung gutt finner eldre mann. Osv. Livet, litteraturen, hollywood og kunsten er full av alle mulige varianter. Hvorfor? Kanskje fordi vi alle er opptatt av og drømmer om det perfekte kjærlighetsforhold.

Hva slags kjærlighetsforhold ville du ha beskrevet dersom du var forfatter?

Haha, jada, det er jo begrenset - har ikke gitt meg til å analysere kjærlighetsforhold i sin helhet i litteraturen og livet, akkurat! Det har jeg ikke ambisjoner om, gitt...

Så her beskriver jeg akkurat dette spesifikke momentet: dust finner drømmejente. Jeg er lei av akkurat den historien, og synes at den dukker opp irriterende ofte. Men det er jo bare min mening :)

Noen forfatterspire er jeg ikke, så jeg vet ikke, selv om jeg forsøkte, ville klare å frembringe det "ultimate" kjærlighetsforhold i bokform. For øvrig tror jeg heller ikke at slike kærlighetsforhold eksistrerer. Derimot er det, både i bøkenes og virkelighetens verden, noen typer kjærlighetsforhold som både engasjerer meg og opprører meg. Det er historier om forhold som oppstår på tvers av religioner og kulturer og som derfor er helt umulige å leve ut for det berørte/ulykkelige paret. Skulle gjerne ha skrevet en bok hvor en slik "allianse" med alle dens ingridienser av frustrasjoner, følelser og mye raseri kunne ende i en strøm av lykkelig harmoni.

Spennende. Du uttrykker deg godt skriftlig, så hvorfor ikke?

Er ikke dette egentlig bare en ny vri av den eldgamle storyen der fattig, snill jente får sin steinrike, kjekke prins? Og nettopp fordi de færreste av oss er rike eller superkjekke eller vakre, men heller kanskje litt håpløse, så blir det en historie vi kan leve oss inn i...

Eller er jeg helt på jordet?

Neida. Men se svaret mitt til Marie Magnor. Skjer "fattig snill jente får steinrik kjekk prins" i seriøse bøker?

Ellers synes jeg det er temmelig usjarmerende å være steinrik, da...

Vel, Daphne DuMauriers "Rebecca" regnes i høy grad som seriøs litteratur. Der får jo den fattige, pregløse ungjenta den rike drømmemannen. Spørsmålet er selvfølgelig hvorfor han velger henne. Det gjør boka mer interessant også.

Nei, men i utrolig mange amerikanske YA-bøker, i alle sjangre, er det veldig ofte en helt vanlig, litt kjedelig jente som får de kjekke guttene. Aller helst to av dem. Ta f. eks Twilight. Bella Swan er verken veldig pen eller sjarmerende. Tvert imot er hun til tider veldig survete og lite sympatisk ovenfor andre. At både Edward (som er skolens mystiske kjekkas) og Jacob (både kjekk og kjernekar) blir hodestups forelsket i denne jenta, er kanskje ikke veldig sannsynlig. Og dette er en trend som går igjen i mange bøker, og som er mer enn bare irriterende, fordi unge jenter ned i 12 årsalderen leser dem, og kan påvirkes av dette.

Nå er det vel mer enn bare det at Bella kan velge og vrake mellom to kjekkaser som er usannsynlig i den historien....

For å sitere Stephen King: "Harry Potter is about confronting fears, finding inner strength and doing what is right in the face of adversity. Twilight is about how important it is to have a boyfriend."

Bella er fullstendig pregløs og kjedelig, og ja: at Edward og Jacob er så gale etter henne er bak mål. Hun har jo ingen kvaliteter. Har litt samme følelsen når jeg ser på True Blood. Der har jeg riktignok ikke lest bøkene, bare sett en del av serien men synes Sookie er like irriterende pregløs og kjedelig som Bella, samtidig som hun er lite sympatisk overfor omgivelsene sine. Hvorfor disse vampyrene er så opptatt av henne skjønner jeg ikke. Men for henne er det visst også veldig å ha en kjæreste - til tross for at Bill setter henne i fare gang på gang. Hun er altfor tålmodig med Bill altfor lenge, med tanke på hva han utsetter henne for.

Tja. Det kommer jo an på hva du mener med seriøse bøker. Både Stolthet og fordom og Jane Eyre er bøker jeg tror de fleste ville kalle seriøse.

Men Jane Eyre og Elizabeth Bennett er jo både pene og kloke og hjertegode....de tilsvarer liksom ikke den mannlige dusten jeg sikter til :)

Jane Eyre er vel ikkje skildra som pen?

Ups, kanskje ikke. Lenge siden jeg leste boka :)

Joda, det er jo sant. Men da disse bøkene ble skrevet var det å være uten penger det som satte en helt utenfor det gode selskap. I dag er det annerledes - det vekker ikke akkurat furore dersom den ene i et forhold er den andre økonomisk overlegen. Derimot vekker det større oppsikt om den ene er vakker og sosialt anlagt og den andre er tapt bak en dør hva gjelder både utseende og væremåte.

Poenget mitt er at disse historiene kanskje kan sees som en slags David mot Goliat greie. David har i utgangspunktet ikke en sjanse (om det var fordi han var pengelens for 200 år siden eller om han i dag er total nerd), men vi heier jo på ham. Fordi det er ham vi assosierer oss med - han er den underlegne.

Jeg er enig i det du skriver. Men problemet mitt er vel da at jeg ikke heier på de moderne dustene :) Hehe...

Jeg har derimot alltid et svakt punkt for nerdene:) Lenge leve "underdoggen"!

Ja, hvis de er underdoggete nerder, så.... Men altfor ofte er de bare duster :)

Enig. Vil i utgangspunktet støtte underdogen, men de må da ha en eller to kvaliteteter som gjør at jeg skal gidde å føle sympati for dem, det holder ikke å bare være hovedpersonen.

Jeg har ofte inntrykk av at mange forfattere glemmer å utbrodere hovedpersonene sine, rett og slett fordi det er jo heltene - så vi skal liksom heie på dem uansett. De blir liksom aldri noe mer en gode, flinke pappmodeller. Problemet er at det ikke funker. Jeg synes f.eks. Harry Potter og Frodo er kjedelige hovedpersoner (til tross for hvor mye jeg ELSKER Harry Potter-bøkene og Ringenes Herre). Derimot kan jeg virkelig drømme meg bort i de andre karakterene, som jeg synes er mye mer heltemodige, spennende og med betydelig fler indre konflikter.

I Ringenes Herre er det jo et visst poeng med at Frodo er en vanlig, kjedelig fyr.

Jojo, jeg veit jo det. Men det er jo flere av de andre karakterene i bøkene og, og jeg synes de er så mye bedre skrevet. Pippin, Merry og Sam er jo også vanlige, ordinære og (i den store sammenhengen) litt kjedelige. Men du verden så mye mer underholdende de er å lese om. Bl.a. har jeg større sympati for Pippin i en vanskelig situasjon rett og slett fordi han er beskrevet som en useriøs tullebukk. Verden blir på en møte mye større og mye vanskeligere for ham enn for Frodo, fordi Frodo er så dønn seriøs og alvorlig.

Skjønner hva du mener, men jeg mener Frodo er en god ringbærer nettopp fordi han er en traust, kjedelig, seriøs og uanselig fyr. Det ville ikke føltes like trygt å gi Pippin oppdraget f.eks. Og alle karakterene trenger vel ikke være spennede og morsomme bare vi har nok av dem som kan underholde oss også. Sånn sett så hadde det nok ikke gjort noe om det var litt mer av Frodos venners sprell i bøkene.

Nesten like mange historier om de "kjedelige og ordinære" jentene som likevel ender opp med de aller kjekkeste guttene...

Ja, men historiene om jentene som får drømmeprinsen er som regel "kiosklitteratur", mens historiene om gutta som får drømmedama er av "seriøse" forfattere og TAS meget seriøst av anmeldere osv... Men oftest er jo faktisk jentene som får drømmeprinsen ganske lekre selv, også...de er snille, pene og har stort sett et godt hjerte, de er bare undervurdert og misforstått :)

Ja, det er godt mulig. Tenkte også på en del ungdomssbøker, men de er jo sikkert ikke ment å være så veldig superseriøse de heller :)

De er ofte VELDIG pene, hvertfall etter en kjapp makeover. Mener det kom en haug med filmer om dette for noen år siden, der jentene var grå mus, men etter en runde med sminkekost, rettetang og øyenbrynsvoksing var de skolens flotteste.

Litt usikker på om det samme gjelder bøker..

Det mest irriterende er at de alltid har krøller i "stygg" versjon, mens for å bli pene må de kvitte seg med denne grufulle attributten. Du kan tro jeg ble deprimert av å se film etter film om jenter som kvitter seg med krøllene og endelig blir verdt noe da jeg var yngre.

Skjønner ikke det der. Herregud, som jeg har ønsket meg masse krøller, helt siden jeg var liten. Har alltid synes krøller er så nydelig, og har alltid irritert meg over at jeg ikke hadde det selv.

Tror forresten Harry Potter-bøkene har gitt selvtillit til mange jenter som i utgangspunktet mislikte krøllene sine. Hermione har jo skikkelig vilt krøllehår, i hvert fall slik hun beskrives i bøkene.

Det var vel ofte krus mer enn krøller? Ser poenget ditt, ikke rart jenter sliter med selvtilliten når man hele tiden får trykket forskjellige ideer om hva som er pent nedover hodet.

Krus er ofte krøller som ikke har fått de rette hårproduktene på seg. Håret mitt ser forferdelig ut hvis jeg ikke kliner det inn med hårskum, men rettetang synes jeg ikke skal til for å bli pen. Selv om det er moro å rette håret en gang i blant, jeg føler at jeg lurer folk.

Det er en motesak...nå er det moderne med glatt hår, men det går over! :)

Det er jeg helt enig i! Synes både rett og krøllete hår er fint, og det tror jeg gjelder de fleste.

HeHe, tror det er mye mer luring der ute enn det å rette håret :-)

Jada, stemmer det - ofte er det bare å ta av brillene og ta ut hårspennene, så er hun forandret fra grå mus til drømmedame :) Kanskje mest på film, ja... :)

For ikke å snakke om "Victor Alveberg" ( K.Bjørnstad). En stor, tykk dust av en mann som kvinner i alle aldre faller for. Når det er sagt slukte jeg triologien rått til tross for dette. Boken er nemlig fabelaktig skrevet. Når det gjelder Harry Hole og Mikael Blomkvist så er det vel nettopp forfatternes litterære prestasjoner som holder liv i dem. Harry Hole blir jeg ikke sjarmert av, men Blomkvist......tja, jo, han går jeg faktisk for!!

Men jeg ser poenget ditt og gleder meg til svarene som kommer.

Noe av det som irriterer meg mest med Harry Hole er at Nesbø beskriver ham som så vanvittig kjekk, samtidig som han også beskrives utseendemessig som prikk lik Nesbø selv. Så jeg tenker at det må være noe ønskedrømming her.

Smaken er som baken. Jeg synes Nesbø er kjekk, jeg.

Og jeg er nok litt forelsket i Harry Hole, som forøvrig bare er en dust i kombinasjon med alkohol, så lenge han klarer å holde seg edru er han da både intelligent og snill.

Jo da...., det glimter til fra tid til annen

Ja, som du sier, smaken er delt. Personlig synes jeg aldri at Nesbø har vært noe annet enn litt kjedelig. Og Hole er definitivt IKKE min type - men rufsete alkoholikere er sjeldent det hos meg.

Nesbø må i så fall strekke seg litt på strømpelesten. Harry er beskrevet som vesentlig høyere enn forfatteren. :)

Aner ikke hvor høy Nesbø er, men du må innrømme at de er til forveksling like sånn ellers? Jeg ble virkelig sittende å lure på om Nesbø framstiller seg selv slik han ønsker å bli sett.

Jeg kjenner ikke Jo veldig godt, men såpass har vi truffet hverandre at jeg ikke tror han ønsker å fremstille seg selv som noe annet enn det han er: en vellykket forfatter og musiker. Det er ikke verst bare det.

Jeg opplever ikke Harry som noe ideal. Han har for mange spøkelser i skapet, for stor trang til alkohol og for liten evne til å forplikte seg. Det er ikke akkurat noe heroisk over det å stikke av hver gang noen trør ham for nære. Tvert imot er det ganske feigt.

Jo framstår i det virkelige livet som en ryddig fyr med beina på jorda. Jeg har stor respekt for det han har fått til både på filmlerretet, på plate og mellom to permer. :)

Ja, det er mulig jeg kom ut litt krasst her, som ikke var helt meninga, og jeg tror nok virkelig Nesbø helt sikkert er en bra fyr. Men jeg synes bare den utseendemessige beskrivelsen har vært litt påfallende, og derfor brukte jeg det som et eksempel. Når det er sagt, så ser ikke jeg på Hole som en feiging i den fortand som du mener. Jeg synes han blir framstilg skikkelig "heroisk" i den forstand at han får rett i sine tøffe, litt machobarske "uriktige" etterforskningsmetoder. Det er jo han som løser sakene. Alkoholen etc er bare en del av den tøffe hardkokte detektiven som bl.a. Dashiell Hammet gjorde til helt i sin tid.

Ja, jeg er enig i det - Harry er jo klassisk helt som Bogart og Bacall nok ville kjent igjen :)

Helt enig i at Nesbø er tro mot en lang tradisjon av krimhelter med et anstrengt forhold til alkohol. Også enig i at Harry er en anti-helt vi kan identifisere oss med.

Jeg oppfattet heller ikke ditt utspill som svært seriøst, men kunne ikke dy meg for å sparke ballen videre. :)

Jeg ser mer for meg Harry som en høy og litt lutende og brutalt utseende bredskuldret fyr med usunn ansiktshud og et blått skarpt blikk som viser sårbarhet midt beslutsomheten. Helt ulikt den Nesbø jeg kjenner. Nesbø er på en måte litt kul. Jeg finner over hodet ikke noe kult ved Harry.

Haha, ja, det har jeg også tenkt på!

Ser ikke bort fra at du har rett i dine antagelser. Men...Nesbø kjekk? Det må i såfall være noe han innbiller seg selv. Uansett er han ikke min type. Det er vel kanskje noe av forklaringen på at jeg heller aldri har latt meg sjarmere av Hole.

Tja - jeg er på et jorde i nærheten, i alle fall. En av grunnene til at jeg fjernet meg og sluttet helt å lese nye norske romaner var nettopp det at jeg ble så møkk lei av unge, tafatte menn. Harstads "Hässelby" var faktisk noe av det siste jeg orket før jeg snudde ryggen til det hele...

Jeg synes ikke du er på jordet med mindre jordet er det stedet man skal være. Synes du har helt rett. Ofte irritert meg over akkurat det samme; hva er det disse jentene ser i disse idiotene? Har de absolutt ingen krav eller standarer i det hele tatt?

Litt sånn som hun bibliotekansatte i Jørgen Brekkes Nådens omkrets. Det var da måte på hvor villig hun var til å ha seg med de mannlige karakterene i boka. Ble litt usikker på om hun skulle skildres som en frigjort person eller forfatterens våte drøm, men det minnet mest om det siste. Synd, for boka ellers var jo spennende, men den karakteren der synes jeg var skikkelig dårlig.