Bokelskere.no

Jeg har snart lest bind 1 og bind 2 av Min kamp, og syns at det har vært en god leseopplevelse så langt.
Jeg har ikke noe å utsette verken på språk (hva var det med språket i Ute av verden (en roman jeg ikke har lest)?), handling eller persontegning, men det hadde sikkert gjort seg med litt mindre detaljer og utbrodering av og til.
Dette er nok ikke "det mest fantastiske siden oppskjært brød". En av grunnene til at jeg leser "anerkjent" litteratur, er at jeg stadig er på jakt etter den ultimate romanen. Om jeg har funnet den vet jeg ikke, så derfor fortsetter jeg. Og jeg har altså fortsatt glede av å lese Min kamp.
Kanskje denne seksbindsromanen ER god. Hvor mange her inne kan forklare/definere betegnelsen 'litterære kvaliteter'? Måter å finne ut om en bok er "verdt å lese": Lese kritikeres og litteraturviteres syn på verket, finne ut hva andre ("vanlige") lesere mener, lese boka selv (og evt. avslutte boka om den ikke faller i smak).
Både "gode" og "dårlige" bøker kan bli bestselgere. Problemet blir å finne hvilke som tilhører den første kategorien.
Jeg lurer forresten på hva du mener med "selve prosjektet Min kamp". Er det lengden på romanen og/eller at handlingen er personlig og svært privat (virker det som) eller andre forhold/argumenter?
Kjærstad er nok ikke noen større "sannhetsguru" enn andre lesere/kritikere/forfattere/lesere. Men prosjektet til Knausgård engasjerer i alle fall. Som jeg tror jeg skrev i en annen tråd: "Likegyldighet er noe av det verste kunstnere vet". Negativ kritikk er nok bedre enn ingen kritikk.
Det jeg har lest av kritikken ang. Min kamp har vært kun positiv (har ikke lest alt, og det tviler jeg på at det er NOEN som har gjort, eller?), så jeg er enig i at det har vært for mye ovasjoner så langt.
Flott at Kjærstad tar til motmæle, og at boka blir diskutert her på tråden. Kjempebra!

Kjærstad tar fatt i den litterære tradisjonen som Knausgård skriver i. Han er den eneste jeg har lest som omtaler Min kamp og som jeg synes tar Knausgård på alvor. Derfor likte jeg denne artikkelen.

Med "prosjektet Min kamp" mener jeg både mengden ord, tittelen, ambisjonene og det at han skriver eksplisitt om seg selv. Jeg mener, som Kjærstad, at dette åpner for problemstillinger rundt forteller/forfatter/hovedperson som kan være vanskelig å forholde seg til. Som Kjærstad sier: Den siste man skal stole på, er forfatteren.

Jeg tror heller ikke at Min kamp er en 100% sannferdig historie. Jeg forholder meg mer til den som til annen skjønnlitteratur, det som beskrives KAN i alle fall ha hendt.
Det som er noe spesielt er vel at forfatteren bruker personenes virkelige navn (Slik jeg har forstått det), i romanen, men de aller fleste leserne kjenner jo ikke disse personene så det blir jo på en måte oppdiktede karakterer for dem.
Noen har kalt dette soialpornografi. Det er et begrep jeg ikke har noe forhold til. Nøkkelroman er en annen betegnelse. Husker jeg ikke feil ble det rettsak om Agnar Mykles Sangen om den røde rubin fordi den romanen fikk den betegnelsen - dvs. Mykle hadde brukt virkelige personer som modell for sine fiktive karakterer i romanen - ikke først og fremst fordi den var utuktig/pornografisk.

Som deg er jeg nok mer positiv til Knausgård enn en del av de andre debattantene. Har lest hans to første, og syntes at spesielt En tid for alt var bra. Når det gjelder Min kamp har jeg så langt lest bare bind 1, men likte også den godt. Var i utgangspunktet litt skeptisk, redd for at det hele skulle bli litt for privat. Men ble positivt overrasket, i tillegg til et godt språk og en god historie syntes jeg at boka ga meg noen refleksjoner både rundt eget liv og om samfunnet. Så jeg regner med at jeg begynner på bind 2 også etter hvert.

Samtidig er jeg enig i at Kjærstads innlegg er svært nyttig. Jeg har ikke fulgt så nøye med på kritikkene, men om alle er svært enige er jo det litt underlig, og han mener vel også at de ikke gjør jobben sin med å koble Knausgårds prosjekt inn i en sammenheng. Kjærstads innlegg i Aftenposten ga meg noen svar på spørsmål i mitt innlegg her om Gunter Grass sin nyeste bok, Boksen. Ser at han kobler Knausgårds prosjekt inn i en svensk sammenheng, og nevner (som meg!) også Summertime av Coetzee, og drar linjen enda lengre tilbake. Men Mykle/Sandemose etc. brukte ikke egne navn på seg og andre i bøkene, det er vel av nyere dato?

Jeg synes altså at disse nye "sjølbiografiske" romanene er gode bøker i seg sjøl, men innrømmer også at noe av fascinasjonen går på å tenke over hva som er "sant" og hva som er oppdikta. Coetzees Summertime er f.eks en slags biografi om den nå avdøde forfatteren Coetzee fra da han var rundt 30 år. I boka bor denne forfatteren aleine sammen med sin far. Om Wikipedia er til å stole på var virkelighetens Coetzee på det tidspunktet godt gift.....

Jeg håper ikke dette blir en diskusjon for eller mot Knausgård. Knausgård er ubestridt en dyktig forfatter. Det han fortjener, er å bli behandlet som sådan, ikke å bli hyllet fordi alle andre gjør det.

Min tidligere kritikk har også vært basert på at jeg har etterlyst hvorfor dette er så bra. Det er det ennå ingen som har gitt et godt svar på, synes jeg. Bortsett fra liknende uttalelser som det du sier om at han skriver godt og han har en god historie å fortelle. Dette er det nemlig mange forfattere som gjør, uten at hele det norske kritikerkorpset kneler foran alterringen og hyller dem som det beste som har hendt litteraturnorge siden Hamsun.

Nei, det er jo merkelig at Knausgård får så mye positiv kritikk. Så bra er ikke Min kamp (det jeg har lest av den), etter min mening.
Men derfra til å si at han blir hyllet fordi alle andre gjør det, er vel litt drøyt.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg som bokelsker morer meg litt over at man hevder at Knausgård har forført kritikerne og fått altfor følelsesladde kritikker. Personlig er det ikke noe jeg mer ønsker, når jeg går til ei bok, enn å bli forført og få følelsesmessige reaksjoner. Selvsagt har boka svakheter, jeg skummer med god samvittighet gjennom noen av de mest ordrike detaljskildringene. Men stemningen den skaper, de mange refleksjonene og ettertankene, blandingen av essayistikk og dagbok som han selv sier er målet, - det er nytt og det er bra. Jeg føler at jeg kommer nær et annet menneske, om denne personen er fiktiv eller ei spiller liten rolle for meg.Som leser kjenner jeg igjen tanker og følelser jeg selv har hatt og som jeg har møtt hos andre. Mange fiktive romanpersoner jeg har møtt er mer levende for meg enn mennesker jeg har møtt. Jeg er nettopp ferdig med bind 2 og gleder meg til fortsettelsen.

Bjørn, jeg er enig. Som lesere bør vi forføres. Vi bør få følelsesmessige reaksjoner. Men krever vi ikke littegranne mer av en litteraturkritiker? Vil vi ikke at en seriøs anmelder løfter litt på teppet for oss, forteller oss HVORFOR dette er så bra, setter boka i en litterær sammenheng og gir oss en balansert beskrivelse av en bok, slik at vi selv kan gjøre oss opp en mening om den passer for oss eller ikke?

Her inne på bokelsker-sida bør det være greit bare å si at en bok er HERLIG, at vi ELSKER en bok eller at en forfatter er DRITBRA. Men krever vi ikke mer av en anmelder?

Igjen: Denne debatten ble ikke startet for å rakke ned på Knausgård eller hans forfatterskap. Jeg belyser dette fordi jeg savner en viss edruelighet i diskusjonen om det som er blitt beskrevet som det viktigste litterære verket i norsk litteratur siden Peer Gynt og Markens Grøde.

• likevel, uansett Kjærstad, alterringer og u(forførte) lesere - synes jeg du burde lese bøkene selv :-)

Det er 2 forskjellige debatter som butter litt mot hverandre her, diskusjon med lest Knausgård som utgangspunkt, eller diskusjon med anmelderne/kritikere som basis, føler ting blir litt blandet sammen.

Ingalill, kan du forklare meg hvorfor jeg bør lese bøkene? For her er vi ved sakens kjerne. En anmelderstand har hypet disse bøkene slik at alle MÅ lese dem. Det er en form for kulturimperialisme som jeg tar fullstendig avstand fra.

Debatten om hvorvidt norske anmeldere bør sette seg inn i den litterære tradisjonen en forfatter skriver i, eller om kritikere bør være kritiske til bøker (uansett), og ikke hylle forfattere ubetinget, er en diskusjon som jeg mener kan føres helt uavhengig av om man har lest en bok eller ikke.

For øvrig (for dem som er interessert, og uansett om man har lest Min kamp 1, 2 eller 3) kan vi her lese hva andre forfattere mener om saken. :)

Du verden!
Dette må jo være ganske unikt.
Tenk å få så mye omtale (positiv og negativ) når bare halvparten av romanen er utgitt!!
Lurer på om ikke Karl Ove Knausgård flirer litt i skjegget når han leser kommentarene til prosektet sitt.
Når jeg leser artikkelen i Dagbladet får jeg i alle fall lyst til å lese videre i Min kamp.

Jadajada. Du har jo fått meg til å lese bøker før også du, Mr. Skjold.

Men jeg må arrestere deg på en liten ting: Jeg er ikke opptatt av Knausgård som forfatter. Det sluttet jeg med å være halvveis inn i Ute av verden. Jeg er kun opptatt av fenomenet rundt populariteten hans. :)

Jeg er 'useriøs' nok til å bruke ordet teit om alle forfatterene som nå plutselig stiller seg bak Kjærstad.

Kontekst er viktig - som i alle situasjoner der man skal ytre seg, fordømme eller anbefale er det bedre det større kunnskap man har og er jobben din litteraturkritiker bør du vite slike ting - men for oss vanlige lesere - er det like godtatt med magefølelse (!).

Hvorfor jeg mener du skal lese bøkene.

1. uavhengig av anmelderkorps og nå denne nye saueflokken av forfattere - er det aktuelle bøker, de snakkes om, leses og folk har en mening - også du er jo ivrig med på debatten så hvorfor ikke øke egen kunnskap, kanskje blir du overrasket eller ihvertfall mer autoritær og mindre nysgjerrig :-)

2. Jeg synes MK2 var knakende god og igjenkjennelsen var stor - når det er sagt leser jeg Vigdis Hjorth nå - og tematikken, identifikasjonen er den samme.

3. Noe så banalt som hvorfor ikke :-=

Jeg er på min måte enig med Kjærstad og har selv dratt meg litt i håret over mange rare kommentarer og anmeldelser - kan jo slenge på linken til egen lesing av MK2 - enig som jeg er dog skjønner jeg likevel ikke oppstyret.

Det er akkurat som Shantaram, en roman forfatteren hevder er nesten sann - so what? Anmeldere hauser den opp - folk kjøper den, liker den, anmelderen skjønte ikke poenget?, forfattere er uenige, ikke med Knaus eller boka men med anmelderne, ok, men helt ærlig - er det ganske idiotisk - og aller mest idiotisk er det at Knausgårds liv og motiver trekkes inn.

• men når alt er said&done er det jo også fantastisk med bøker som skaper debatt.

Jeg er veldig glad for den siste bullet´en din, Ingalill. Litteratur og kulturdebatt er bra. Det har vi altfor lite av.

Selvsagt burde jeg sikkert lese Knausgård. Det er mye jeg burde lese. Men slik det nå er, så vil jeg gjerne velge selv hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg har lest Knausgård før. Jeg likte ikke språket hans. Ja, jeg bør sikkert gi ham en ny sjanse, men akkurat nå har jeg følgende liste av forfattere jeg har bestemt meg for å lese: Hesse, Mann, Irving, Mykle, Lindgren, Tiller, Coetzee, Calvino, Enquist, Auster, Magris. Jeg er såpass sta at jeg ikke rokkerer denne lista til fordel for en annen forfatter, uansett hvor mye debatt han skaper.

Jeg er, som tidligere sagt til kjedsommelighet, smertelig klar over at dette gir meg et handicap i forhold til den debatten som pågår. Hvorfor så mitt engasjement? Jo, fordi jeg tidlig i bokelskere.no sin historie kom i skade for å spørre alle dem som hadde lest ham hvorfor det var så bra. Da jeg ikke fikk noe svar, ble jeg skeptisk. Særlig på bakgrunn av at det jeg hadde lest tidligere ikke falt meg i smak. Altså: Jeg ville gjerne være sikker på at OM jeg skulle lese 3500 sider av en forfatter, så burde det være verdt de normalt 150 til 200 timene av mitt liv jeg da skulle bruke på det. Da jeg altså ikke ble overbevist om at Knausgård var verdt oppmerksomheten, så slo jeg meg til ro med det. Inntil Kjærstad uttrykte mine egne tanker i Aftenposten i går. Da kunne jeg altså ikke dy meg. Dessuten er jeg vel slik skrudd sammen at jeg ikke lar en god bokdebatt gå meg hus forbi. Beklager. :)

Jeg bare refererer artikkelforfatteren:

"Jeg bør gjenta – sikkert forgjeves – at dette ikke dreier seg om et negativt syn på Knausgårds roman, men om den uforståelige referanseløshet, den pussige naivitet og den pinlige saueflokkmentalitet som innimellom preger norsk litterær offentlighet."

Selv er jeg ikke berettiget til noe synspunkt. Jeg har ikke lest bøkene. I denne sammenhengen er jeg bare den som stiller spørsmålene.