Bokelskere.no

Takk for hyggelige ord Kristin; jeg er som deg - en glupsk leser med mange jern i ilden. Som bibliotekar elsker jeg å se bøkenes sammenhenger. Refererende lesning; det vil si bøker som kan speiles i hverandre, er det alltid en stor glede å finne.

Historien med selvskriving regnes fra Montaignes essayer fram til i dag, og jeg syns Kjærstad peker på en interessant side ved dagens oppmerksomhet - dette at Knausgård får ekstra betalt for å bekjenne seg som selvskriver. Hans to første tekster er før Min kamp kommer nokså gåtefulle; og det vekker interesse.

Men jeg kan også peke på en annen side ved selvskrivingen som jeg tror er viktig, og det er at den har en mulighet til å gjenfinne menneskets sjel i og med at den rører ved filosofiens grunnsetninger - vår kartesiske tankesett - Descartes - jeg tenker, derfor er jeg. Som kjent forsvant sjelen i dette regnskapet; døden ble resolutt og Gud så svak. I en verden der vi helst er gruppemennesker av redsel for å skille oss ut, vil den selvskrivende fremstå som de gamle vismenn som vi nok savner, selv om mange nok vil fraskrive seg en sånn interesse (jfr Arthur Parks innlegg her).

Ibsen - vår egen Ibsen, eller den internasjonale Ibsen, fremstår med en helt annen forfatterrolle. Hos ham forsvinner forfatteren som biografisk interessant, og teksten trer fram - en tekst han ikke en gang vil forklare. Mange trodde vel at denne rollen ville vinne fram, mens det viser seg at selvskrivingen som et prosjekt er mer seiglivet enn man trodde. Kanskje fordi vi mennesker har så mange spørsmål i forbindelse med selvet?

Fra en diskusjon om dette innlegget Rune:

http://www.litteraturbloggen.no/?bloggid=2010/01/9120731292358951313

"Jeg har sagt tidligere at jeg leser med magen mer enn med hodet, og holdt på med denne i går kveld og vred meg litt i ett eller annet ullent ubehag, og det kom over meg på bussen i morges, når det var så fullt at vi sto kuk i ræv hele gjengen (en skjev en på høyreskinka) - det var så tett, og en fyr hadde en meis på ryggen til å bære unger i, som han glemte at han hadde på ryggen, og han fika til meg når han snudde seg, og da kom det over meg hva det var med boka som plagde meg, og det var akkurat dette jeg skriver over her, og hva du også ser er essensen."

Jeg vet ikke om det å fraskrive seg en interesse er bra eller dårlig - sannsynligvis er det ene like greit som det andre.

Takk for invitten til blogg; og det ga meg null lyst til å gå igang med Knausgårds prosjekt. Så klart kontrakten må brytes - ellers oppstår ikke selvskrivingens magi (eller det den kan inneha av magi). Det er jo også noe ved menneskelivet: "Det første målet er å bli noe selv; det største er å være noe for andre". Hvordan se det siste selv, eller si noe om det uten at det blir flaut, ullent og ja ... Det krever en god selvskriver det!

Rune - jeg må nok lese din kommentar også med magen - det er ikke sikkert jeg skjønner helt hva du skriver - du har et annerledes begrepsapparat enn meg - men magen sier "ok, fint".