En så fantastisk slutt burde aldri vært kastet bort på en så middelmådig bok. Nygårdshaug er heldig som ikke har meg til redaktør. "Strålende!", hadde jeg sagt etter første gjennomlesing. "Vi beholder de siste 70 sidene. Alt du har å gjøre nå, er å skrive de første 350 på nytt."
Det har ikke dessverre ikke Cappelen Damm gjort. Forresten er det irriterende mye de ikke har gjort. For eksempel har de latt dette stå: "Dinosaurenes periode her på Jorden strakk seg over en periode på mer enn to hundre millioner år, Lev. Jeg ser ingen grunn til at også vi, primatene, skulle kunne bebo denne kloden like lenge, minst." Det er helt sikkert lett for forfatteren å se seg blind på sin egen tekst. Men redaktøren og språkvaskeren i tillegg? Og når innførte vi trippelkonsonanten i det norske språket?
Det finnes glimrende, fantasifulle ideer her. Men altfor mye har sviktet: i plott, språk og overforklarende dialoger. Begynnerfeil fra en gammel mester. Ikke sjelden blir jeg pinlig berørt, men først og fremst synes jeg det er lusent gjort av forlaget å slippe dette gjennom. En håpefull debutant som hadde kommet med dette manuset, hadde hverken debutert eller beholdt mye av håpet.
Triste greier, altså. Ikke fordi det er elendig, men fordi det kunne blitt så mye bedre. For et eksempel på det, behøver man ikke gå lenger enn til en tidligere bok av samme forfatter: Heldig er den som har fantastiske "Mengele Zoo" til gode! Den deler også noe av den samme tematikken. Les den, eller les den på nytt. "Chimera" er det best for både deg og Nygårdshaug at du hopper over.
Viser 3 svar.
Jeg strakte meg til en tvilsom firer, men har de samme innvendingene som du. I tillegg mistet jeg sammenhengen - hva skulle innledningskapittelet være godt for når det ble fulgt opp i så liten grad? Mulig jeg har oversett noe, men det spesifikke "avfalls-aspektet" ble borte for meg da virus-historien begynte å utfolde seg. Nygårdshaugs forelesninger er jo ikke noe nytt, men her ble det litt i overkant.
Likte denne også, jeg... Men tror den nok egna seg bedre som lydbok enn på trykk.
Mitt største problem med denne boken er nok Nygårdshaugs egen stemme som høres litt for godt. I blant virker teksten rett og slett litt belærende.
Helt enig i at slutten er god og dette syns jeg også pleier å være en gjenganger i mange av romanene hans. Uansett klarer han å skape en avslutning som gjør at jeg sitter igjen med et spørsmål. Det kan jo ikke være negativt.
Sist sett
