Jeg trodde det var krim - og på sett og vis var det vel det, men her ble forfatterens egentlige profesjon litt for synlig etter min mening. Hovedpersonen er psykiater og får en dag en pasient som ikke vil snakke, som helt tydelig har dramatiske opplevelser bak seg, og hvis identitet man i første omgang ikke finner ut av. Legen fatter atskillig større interesse for denne pasienten enn hva som er vanlig. Etter hvert nøstes det opp flere ledetråder som hun av personlige grunner gir seg til å følge opp, med farlige konsekvenser.
Handlingen var spennende og medrivende, men en del kapitler ble litt tunge på grunn av lange faglig pregede dialoger mellom psykiatri-kollegaer.
Viser 1 svar.
Jeg fikk anbefalt denne som en god krim, og det var det etter min mening absolutt ikke. Det var mye psykologi, filosofi, kunst og kultur her, men veldig lite krim. Det blir vel ikke krim bare fordi noen blir drept. Vi får jo forsåvidt en løsning på mordgåten også, men det er nesten mer tilfeldig - det er aldri noe man kan kalle en etterforskning. Det er ikke der fokuset i boka ligger. Boka handler mer om menneskers psykiske og filosofiske vanskeligheter, og om noen kunstnerers liv. Det er klart krimbøker også kan inneholde slike ting, men her er det det som er det altoverskyggende temaet. Det er mer en reise i noen menneskers sinn enn det er krim, synes jeg. For meg ble det nesten en litt snik-depressiv opplevelse, sikkert fordi jeg forventet en helt annen type bok, og jeg hadde egentlig ikke noe behov for å lese dette.
Sist sett
