Bokelskere.no

Nå er jeg akkurat ferdig med siste bok i min kamp! For et verk! Sitter her og tenker Hva nå? Hva skal jeg nå lese? Fins det noe som kan imponere meg nå? Det er litt vemodig å være ferdig, selv om bok nr 6 var direkte tung og vanskelig til tider. Det lange partiet i midten måtte jeg noen ganger bare velge å lese, uten tanke om å forstå alt jeg leste, hvis ikke hadde jeg aldri blitt ferdig. På et vis har Knausgård-bøkene ødelagt for alle andre leseopplevelser, da jeg ikke finner annet som måler seg med hans litteratur, men samtidig har det også gjort meg mer interessert og nysgjerrig på annen norsk litteratur. Det interessante med Min kamp- bøkene er alle skildringene av de mellom-menneskelige forholdene vi alle er en del av, det flaue, det skambelagte, det flotte, det usagte, det tenkte, forventninger... Jeg har lest alle bøkene til Knausgård nå, flere av dem har jeg lest to ganger, og er sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger også. Aldri har en bok fått meg til å tenke så mye som disse bøkene ( untatt bibelen da, men det er jo en annen sak, skrevet av Gud selv) Ingen tvil om at jeg elsker disse bøkene!!! Og sekseren var så langt fra noen nedtur! Deilig bok med en litt vanskelig del i midten, men også der mye interessant!

Milde makter, som denne mannen kan skrive! Etter å ha lest mange omtaler av denne boka hadde jeg egentlig forhåndsbestemt meg for bare å "skumlese" partiet i midten, men plutselig var jeg midt inne i diktanalysen og måtte bare fortsette videre inn i Hitler- og Holocaust-betraktningene, for så å komme ut igjen på den andre sida og gå rett inn i hverdagens små og store problemer.

Selvsagt må boka være ubehagelig for hans nærmeste og for dem som er omtalt (- og ikke minst for ham sjøl), men jeg er en helt vanlig leser som blir revet med av mangfoldet i skrivemåten hans: Han hopper lekende lett fra hverdagsdetaljer til de store spørsmål i livet. Trass i sluttbemerkningen hans håper jeg på flere bøker fra hans hånd.

Så enig! Leste saktere og saktere mot slutten, for at den skulle vare lengst mulig!

Da var jeg ferdig med bok seks, og det er ikke med lite vemod. Velger å gi boka terningkast seks til tross for at jeg dels slet meg gjennom midtpartiet, særlig diktanalysen. Opplevde denne delen som noe annet enn prosjektet ellers, men min sekser her blir litt til verket som helhet, har hatt så mange gode lesestunder underveis i dette. Veldig interessant å lese om Knausgårds refleksjoner og reaksjoner etter hvert som verket begynte å bli publisert. Han skriver jo helt herlig, den mannen, det er en fryd å lese når det flyter (som det gjorde for meg i del en og tre av bok seks). Han får også virkelig fram hva det har kostet å kjøre dette romanprosjektet, ikke en anbefaling om etterfølgelse vil jeg si. Siste del om konas sykdom var veldig sterk kost. Smertefullt om både å leve med og leve tett på psykisk sykdom. Å være nær, å trenge hverandre, å trenge avstand, å leve livet sammen, å være i det sosiale og å søke seg bort fra det, åh, hvor smertefullt, hvor skjørt, men også vakkert livet kan være.

Ja da var også jeg ferdig med nr 6. Og ja - det er god litteratur. Sår fortelling. Mulig endel selvrettferdig i møtet med de som blir omtalt og ikke ønsker det. Nr 6 skiller seg ut ved at jeg føler han legger mer bånd på seg i forhold til hva han forteller og ikke. Journalister må være noen merkelige dyr. Deres måte å jobbe på for å skape videre historier er ikke ny. Og lite ærefull. Og greit nok - det er KOK sin vinkling. Men egentlig er den lik andres historier der journalister lukter blod.

He he, jeg tenkte også når jeg leste at enkelte journalister i hvert fall er merkelig skrudd sammen. Men så har jeg aldri hatt spesielt sans for skandalejournalistikk. Og det blir en særlig kontrast til den grunndige måten KOK faktisk behandler de ulike tema. Ellers har jo KOK fått veldig mye positiv omtale av bøkene sine i pressen også da.

Har du lest Tomas Espedal? Hans bøker Imot kunsten og Imot naturen,har et nydelig språk,er i likhet m.Knausgård svært selvbiografiske,stemningsfulle,og mange eksistensielle tanker.Ikke så tykke som Knausgårds bøker,men rike i innhold, anbefales.

Takk for tipset, de skal jeg prøve:)

Nå er den kommet i hus her også. Og etter dine ord gleder jeg meg til å sette igang :-)

Har hatt den lastet på iPhone, lydbok, en stund jeg, men ikke begynt med den enda...blir neste nå, når jeg er ferdig med Den usynlige broen. Men har tenkt litt på at jeg ikke har hørt/sett så mye diskusjoner på dette siste bindet...vet ikke om det kommer av at den kanskje ikke var så sensasjonell som antatt, eller at ikke så veldig mange er ferdig med den enda. I og med at jeg har lest/lyttet de fem foregående, skal jeg i hvert fall få med meg denne også.

Takk for din beskrivelse her. Føles som en "støtte" til min egen opplevelse av forfatterskapet til Knausgård. Jeg er bare Midtveis i bok 6,--- men fikk en virkelig løft og en imponerende innsikt --- der han beskriver Shakespare, Dostojevskij, Proust,m.fl, samt "om" poesi....Kunnkapen og den dype innsikten hanns i verdens størte litteratur blir tydelig. All "sladderen" om Knausgård blir så LITEN når man virkelig leser bøkene og ser hva han gir av seg selv!

En utmattende bok hvor det var langt mellom høydepunktene. Kunne blitt en grei avrunding av serien hvis den var redigert ned til en fjerdedel. Hvor var redaktørene?

Jeg pleier ikke kommentere en bok før jeg er ferdig med den. Men jeg føler en enorm lykkefølelse av å være (tilsynelatende) ferdig med analysen av Paul Celans dikt. Jeg lover å belønne meg selv for ikke å ha kastet boken i løpet av disse 50 sidene, med å lese den ferdig, og en øl.

Godt sagt - og jeg har litt av samme følelsen: kan jeg lese annen skjønnlitteratur etter dette? Jeg må nok ha en liten pause.. er inspirert til å lese dokumentar og historie.

Å jeg gleder meg til å ta fatt, må bare få unna de siste få sidene av En tid for alt først. Ser for meg at jeg må bruke litt tid på denne, men det er egentlig bare bra, for da varer den jo lenger

Jeg må innrømme at jeg er lei hele KOK nå og sliter med å komme meg gjennom bok 6. Har skumlest mye av partiet i midten fordi jeg faller ut titt og ofte.

Temaene er greie og interessante nok, men det blir for mye og for detaljert. Jeg har gått fra det å være interessert til å bli irritert og henger meg opp i disse "utbroderingene" til KOK. Jeg synes ikke det er interessant lenger å vite hvilke merke bukse og skjorte han tar på seg, om snippen er stor eller liten, om skoene passer til resten av antrekket og hvilken farge det er på jakka. Joda, det karakteriserer jo mannen, vi blir kjent med hvordan og hvem han er, men det blir for mye alt.

Jeg mener at bok 6 med fordel kunne vært redusert med atskillige sider, evt delt opp i 2 bøker. Dette blir for tungt, både litteraturmessig og fysisk!

Jeg har hatt lydboken lastet inn siden den kom ut...men de fem foregående hadde vel mettet meg litt for å si det slik. Her er jeg enig med deg i at det er et pirkete slit med "uvesentlige" detaljer.....men så fanges jeg på en måte inn likevel. MERKELIG. Det er noe hypnotiserende med måten han skriver på...jeg ser disse dagligdagse detaljene innimellom de "store" tankene og temaene han tumler med...og det er jo en ypperlig anskueliggjøring av teknikken "stream of consciousness" - det blir nok til at jeg suggereres med videre to the bitter end. Interessant å følge det som skjer i forfatteren når de første romanenen er levert til forlaget også, og hans redsel for reaksjonene...han får jo godt frem den pinefulle tiden.

Og nå klappet jeg sammen boka og sier meg ferdig meg KOK. Siste del av boka var for meg den beste delen, samtidig den vanskeligste delen å forholde seg til.

Om KOK forblir ensom og alene som sin far på sine gamle dager så vil ikke jeg bli forundret... For meg så fremstår han som utrolig destruktiv, selv i sine beste stunder. Om ekteskapet varer tror jeg nok han klarer seg, i motsatt tilfelle så tror jeg han vil få store problemer med å se seg selv i øynene i årene framover.

Har det vært verdt det?? Det vil tiden vise, men jeg tviler...

Nå ble jeg nysgjerrig:) Hva mener du med denne siste setningen : "Men MK er fortsatt bare parentensen, 'the best is yet to come'"?

Det er gøy å følge Knausgård. Han iscenesetter seg selv som en litt mystisk popfigur eller som skuespillere som har sin avskjedsforestilling mange ganger:) Uansett er jeg av de som håper han vil skrive mer. Morten Strøksnes skriver forresten om Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden i Klassekampen lørdag. Den boka er jo Knausgård redaktør for og i Min kamp 2 er Øygarden en kompis som vies stor plass. Strøksnes skriver om Øygardens innflytelse på Knausgård (der mange har lagt vekt på Knausgårds innflytelse på Øygarden). Ordrike og personlige er de visst begge.

Blir spennende å se. Han har vel andre plasser antyda at han er ferdig med å skrive. Husker vagt at de som har fulgt han tvilte på at han ville stå ved at han er ferdig som forfatter.

Er det ikke det KOK vil da? At vi skal "bli kjent med" personen i bøkene? Nei, jeg kjenner ikke forfatteren, og hva mine refleksjoner sier om meg vet jeg heller ikke. Men jeg har lest mange av intervjuene av både KOK, hans nåværende kone, og hans eks-kone (også radiointervju). Og mine refleksjoner har vært mange.

Ett er: hvor mye kan man skrive/gjøre i kunstens navn? Er det slik at om man er så "uheldig" å ha vært sammen med/kjent en forfatter så har man ikke lenger noe personvern? KOK har selv ved mange anledninger sagt at han har slitt med dårlig samvittighet i forhold til utgivelsen av bøkene sine.

Hans ekskone fikk ett av de første bindene til gjennomlesning da boka berørte henne personlig. Denne boka godtok hun utgitt. Så ble hun lovet at om det senere skulle komme noe som angitt henne så skulle hun få lese gjennom boka/ene på forhånd. Ved bind 5 etterlyste hun boka, men fikk forsikringer fra KOK om at det ikke fantes noe her som berørte henne. Det var rett og slett løgn og ble ganske mye omtalt i ettertid (hør gjerne radiointervjuet med henne i NrK-sine arkiver

Og hva med utleveringene av sin manisk-depressive kone? Hva med barna som kan lese om sin mor som kler seg i "horeklær" og forsvinner på byen og ingen vet hva hun gjorde i nattestimene før hun kom tilbake til institusjonen der hun var innlagt? Om dette har også forfatteren uttalt seg: "- Jeg er så glad for Linda, og jeg er så glad for barna våre. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har utsatt dem for, men det har jeg gjort, det må jeg leve med"

Det er slike ting jeg setter spørsmålstegn ved. Hvor er personvernet i kunsten? Hvor går grensene? Gir god formidlingsevne en forfatter "lov" til å skrive "hva som helst" om "hvem som helst"? I MK bruker KOK autentiske navn, men hva er fiksjon i virkeligheten, hva er virkelighet i fiksjonen?

En liten korrigering, Tao: Onkelen reagerte. Og fikk navnet sitt endret. (Så fortsatt er det nok ingen som vet hvem han er ...)

Det er vel ingen som nekter ham å "skrive av seg" noe som helst, men han må da vel ikke publisere det av den grunn? Skrive dagbok, hørt om det? Hvis han på død og liv må ha lesere, eller tilskuere, eller beundrere, så kan han vel la noen få mennesker han kjenner lese det - trenger ikke trykke og gi ut for all verden. Det er virkelig bare egoistisk, og det vet han nok utmerket godt selv.

Eh, nei....nå synes jeg nok du dro kommentaren min litt vel langt :) Klart han får lov å skrive akkurat hva han vil! Men det er jo kanskje greit å skille litt mellom det som hører hjemme i skrivebordsskuffen, eller en dagbok, eller et brev til en venn, og det som skal ut på det åpne markedet.

Hva?? Nei, det mener jeg da ikke. Jeg tenkte litt videre på hva Hilde S skrev over her - hvor skal grensene gå for hva man får skrive - når han selv har dårlig samvittighet overfor sine nærmeste (eller fjernere) for ting han har skrevet -og de blir lei seg eller ukomfortable - kanskje han da kunne redigert ut noe av det som er mest personlig?

Når jeg omgås folk jeg kjenner, er jeg jo ikke opptatt av å skjule meg selv mest mulig. Likevel ville jeg jo synes det var ubehagelig om ting jeg gjorde eller sa skulle publiseres for hele landet. Nå kjenner ikke jeg noen forfattere, men si at noen begynte å legge ut fortellinger om sitt samvær med meg på facebook f eks....jeg ville jo synes det var veldig merkelig, selv om det ikke akkurat var hemmeligheter som ble avslørt. Har ikke tid nå til å forklare dette veldig nøye, men poenget var vel bare at -

Selv om han er forfatter, og det er jobben hans å skrive for publisering, så MÅ han ikke publisere alt han skriver. Hvis han har behov for å skrive ting som griper inn i navngitte enkeltpersoners liv (altså detaljert om ikke-offentlige personers liv som i dette tilfellet), så kan han godt skrive det, men kanskje ikke han trenger å publisere akkurat de sidene?

Jeg har ikke lest bøkene, føler meg helt mettet av bare å ha lest OM dem, og jeg er helt sikker på at de er gode - hvertfall for de mange fansene - all ære til forfatteren for det. Men jeg skjønner godt at det er ubehagelig for omgivelsene hans å oppleve seg som fritt vilt. Hvem eier en annens liv og historie?

Vel, ekskona følte i alle fall at hun ble lurt! Hun fikk forsikringer om at bind 5 ikke inneholdt noe som berørte henne, - det gjorde det! Har du hørt intervjuet med henne? Hvor raus hun har vært i forhold til KOK's "trang" som forfatter, -- men som likevel, - på tross av eksmannens lovnader blir "dolket i ryggen"?

Jeg har lest alle bøkene og er enig i at han skriver utrolig godt. Jeg er heller ikke i mot at folk kan skrive ting som berører dem privat, - men det er de etiske grensene jeg mener vi trenger en debatt om (og som mange har hatt debatter om, både i NrK og andre medier).

Jeg mener at noe av det han skriver hører mer hjemme i Se & Hør, enn i seriøs litteratur. Nettopp på grunn av bruk av identiske navn. De fleste av oss reagerer negativt når personer blir hengt ut/utlevert f.eks. på Facebook. Hva er annerledes med det KOK har gjort, annet enn at han skriver godt?

Tore Renberg har f eks også skrevet om sin far, det samme har Herbjørg Wassmo gjort, men da etter fedrenes død.

Og engasjementet her viser også at dette er noe som noen av oss er opptatt av, - og godt er det!

Hmmm.... Dette var vanskelig å forklare for deg. Det handler vel om å føle seg utlevert. Ikke nødvendigvis hemmeligheter, men....det er likevel ukomfortabelt. Klarer du ikke sette deg inn i situasjonen?

Forestill deg et selskap hvor du bare kjenner en av de andre gjestene, som er en nær venn av deg. Vennen din samler en stor krets rundt seg, og begynner så å fortelle i detalj hva du har sagt og gjort de siste dagene....til mennesker du aldri har møtt eller kommer til å bli kjent med....

Nei, vanskelig å forklare. Noen soler seg kanskje i glansen, andre synes det er ubehagelig.

Spørsmålet dukker opp i romaner, avisartikler, på nett, i biografier og tv-programmer. Hvor går grensene? Det er ikke Knausgård som har "funnet på" dette problemet :)

Så hans eks-kone - eller var det hans nåværende? - skal være fornøyd og takknemlig fordi han faktisk kunne vært mer "ego", men lot være?

Jeg har som sagt ikke lest disse bøkene, og aner ikke hvor langt han har gått, så jeg diskuterer på et teoretisk grunnlag. Men reality er ikke min favorittsjanger, jeg liker nok bedre fiksjonen, eller eventuelt den redigerte, reflekterte virkeligheten i en (selv)biografi.

Basert på intervjuer med forfatteren og andre artikler, kommentarene jeg har lest bl a i denne tråden, utdrag fra bøkene osv.
Ingenting hindrer meg fra å lese bøkene, bortsett fra at jeg ofte får litt aversjon mot å lese bøker "alle" leser - husker da "alle" leste Halvbroren... Min Kamp virker litt for detaljert, tung og kjedelig for meg, dessuten ALTfor lang. Har ikke så mye tid til å lese, dessverre, så slike kjempeserier blir for mye. En vanlig, tynn roman tar meg flere uker fordi lesetiden er så knapp.

Men jeg synes jo diskusjonen om hva som er greit å skrive om andre, nålevende mennesker er interessant. Hvis du ser eller hører en venn gråte av kjærlighetssorg, drikke seg full, komme med en ikke-politisk-korrekt kommentar, være urettferdig sur på kone/mann/barn, komme med en ondskapsfull kommentar om en felles venn, snike på trikken, rose kollegaens nye plagg som du vet hun/han hater, feie støv under teppet, gå altfor korte turer med hunden sin - - - er det da greit at du skriver det i en roman? I et avisinnlegg? På facebook? Eller forteller det videre til hvem som helst?

Folkeskikk...

Jeg mener noe om temaet i sin alminnelighet, ikke bare om denne spesifikke bokserien. Hanne Ørstavik var jo kritisert for det samme - en tidligere venn av henne følte seg uthengt i en av romanene hennes. Og det handler jo ikke bare om bøker, men om hva man publiserer i offentligheten - uansett kanal.

Vi er jo plutselig forfattere alle sammen - når man ytrer seg i sosiale medier, forholder man seg til grensene for hva som er greit å fortelle om andre mennesker. Føler vel egentlig ikke at jeg trenger å lese seks bind av Knausgård for å mene noe om det...

Er prinsipielt enig med deg, men begynte allikevel å lese Knausgård i sommer. Har ikke kommet lenger enn til andre bok, fordi jeg ikke orker å lese disse bøkene i rykk og napp, men det inntrykket jeg sitter igjen med er at han utleverer seg selv mer enn andre, og det gjør han så vakkert at om hundre år vil man huske alle disse folka, bare fordi de er nevnt i disse bøkene.

Poenget er vel heller en kritikk av prosessen.
Knausgård skriver "for seg selv". Greit nok, ingen kan forby det.
Så gir han det ut. Noe man visstnok heller ikke kan forby. For alle vet jo at han ikke skriver OM de personene han omtaler. Han skriver bare SIN OPPFATNING av dem. Og DET kan ingen ta seg nær av, kan de vel?
At halve Norge nå deler den oppfatningen av navngitte personer er uvesentlige detaljer her, for Knausgård har jo, i sin utlevering, kun vært 100% ÆRLIG, ikke sant? Og ikke fortalt andre hemmeligheter enn dem disse menneskene fortalte HAM. Så han har jo bare avslørt seg selv, ikke sant?
Eller?

Personlig må jeg si at det som slår meg når det gjelder Knausgård er at det er interessant at han mener han som kunstner har rett til å bestemme hva han kan si og mene om andre privatpersoner.
Men enda mer interessant er det når man tenker at selv så utleverende som han har vært om seg selv, så er det helt klart sider han har holdt skjult. Hvem av dem som blir omtalt i boken vil være først ute med "Din kamp"?

Du kommer egentlig med de beste argumentene FOR min mening her.
"Det verste er at det beste i Min Kamp drukner i skittentøyvasken på grunn disse navnene."

For det sier egentlig det meste om hele prosjektet.

Jeg beklager om min ironiske stil har kommet i veien for argumentene her, men jeg presiserer vitterlig i innledningen at det er Knausgårds egen oppfatning av menneskene og verden han legger frem her. Så ja, igjen har du rett, og argumenterer for mitt syn.

Så, for å gjenta meg selv til det kjedsommelige:
- Knausgård skriver om SIN oppfatning.
- Knausgård bestemmer SELV hvor utleverende han vil være på egne og andres vegne.
- At det å utlevere andre mennesker med begrunnelsen "jeg vet jo ikke om det er sant, dette er tross alt bare min OPPLEVELSE av situasjonen" er... uansvarlig? Feigt? Det er i alle fall ingen positiv ting å gjøre.
- Jeg har ingen tro på at Knausgård utleverer seg selv 100%, så det finnes helt klart MER der ute.

Hvor mye ville boken tapt seg om han hadde skrevet det som fiksjon, og brukt fiktive figurer i rollene? Den litterære kvaliteten ville fremdeles vært der, men bokserien ville ikke blitt en salgssuksess.
Da er det lett å bli revet med heller velge å utlevere gamle venner. Og uvenner.

Og ja, det ville faktisk vært interessant å lese ANDRES vurdering og opplevelse av Knausgård i de samme situasjonene han beskriver i bøkene.

Og det er ikke synd på de SAS-ansatte idag heller, for de har jo skrevet under på kontrakten med arbeidsgiver.

"De fikk muligheten til å bli anonymisert"...
Vel, det tok meg en halv time å finne navnet på denne "onkelen" som ikke ville være med i boken. Og jeg sitter nå og lurer på hva han var redd for at skulle komme ut. Kom det ut allikevel, eller er det enda mer galt med mannen?

Tror du han er fornøyd idag? Som har blitt hengt ut i alle media som "han som ikke ville være med"? Eller hadde det vært smartere av ham å godta det uungåelige, og akseptere å være med i boken uten noe mer bråk?
En kontrakt er ikke nødvendigvis et resultat av en avtale mellom likeverdige parter.

Hva legger en egentlig i det å henge ut noen? Selv synes jeg ikke noen henges ut i bokserien. Historien om hans far er kanskje lite flatterende, men den er i det minste realistisk. Onkelen synes jeg kommer bra ut av det, han er om ikke annet en som ønsker å verge om sin bror historie. Jeg lurer på om denne debatten hadde stått like sterkt for ti år siden, da en ikke hadde dagens jag etter å presentere et glansbilde av sitt liv via sosiale medier.

Jengeno: Du uttrykker mye av det jeg ville si på en mye bedre måte.
Interessant tema, hvertfall!

Min lange "knausepause" varer fremdeles, og jeg tror den kommer til å vare litt til, spesielt etter å ha lest hva enkelte skriver om den siste boka i Min Kamp-serien.
Bok nummer 6 ligger her og venter på at jeg skal plukke den opp og begynne på den, men jeg vegrer meg...
Jeg var til tider så overmett av Knauserns første bøker at jeg har hatt det helt utmerket hele denne tiden som det har tatt ham å få skrevet nummer 6.
Har tenkt litt på at den kanskje ville passe fint å begynne på hvis jeg blir liggende syk i senga med influensa eller noe sånt?

Herlig! Jeg er midt i diktanalysen, interessant, men også tidvis tung lesning. Er likevel helt bombesikker på at jeg kommer til å sitte igjen med samme følelse som deg når jeg er ferdig.