Bokelskere.no

Jeg er av dem som har vært kritiske til Knausgårds prosjekt. Likevel har jeg i denne debatten hatt et ganske stort handicap. Jeg har nemlig ikke lest en eneste av kamp-bøkene. Jeg har kun lest hans roman Ute av verden, en roman som jeg sleit veldig med. Min kritikk baserer seg altså på språket i denne boka og på selve prosjektet Min kamp. Jeg har også bedt dem som har lest boka om gode litterære argumenter for hvorfor dette er det mest fantastiske siden ferdig oppskjært brød. Disse har uteblitt. Ovasjonene har likevel kommet, uten forbehold. Nå tar Jan Kjærstad til motmæle. Han taler i dagens Aftenposten Roma midt imot og bemerker at nesegrus beundring har den ulempen at når man ligger med nesa i grusen så ser man ingen ting.

Er hypp på å komme med noen betraktinger ang. denne tråden

Hva er det med Min Kamp som gjør at man fullstendig uten blygsel villig vekk utaler seg om noe man ikke har lest? Sett at man har rett i sine antagelser. Ville man ikke da, dersom man tok seg tid til å lese i hvert fall èn av bøkene først, vært i stand til å uttale seg langt mer konstruktivt? Hvorfor ikke sjekke ut tesen før man presenterer altså. Det at ens innstilling i forkant av noe, i dette tilfellet en haug bøker, påvirker den senere opplevelsen av dette er ikke noen bombe.
At "alle" skryter hemningsløst av en bok gjør nødvendigvis ikke boka bra, men det gjør den neimen ikke dårlig heller.

Det er jo ofte slik at man plukker en bok ut av hylla og blar litt fram og tilbake, leser litt her og der, og gjør seg sine betraktninger. Noen ganger frister det å fortsette lesingen. Andre ganger setter man boka tilbake og tar tak i en annen i stedet. Uansett sitter man som leser igjen med et inntrykk basert på de bruddstykkene man har lest.

Dette er mitt forhold til Knausgård. Jeg har lest hele avsnitt av Min Kamp, bok 1 og 2, noen kapitler her og der og deler av hans tidligere bøker (hele Ute av verden). Jeg har også fulgt med i debatten rundt 6-binds-verket og gjort meg opp noen meninger basert på det folk jeg respekterer har sagt om bøkene.

Gir det meg rett til å si hva jeg mener, dersom jeg samtidig tar alle mulige forbehold og flagger tydelig at jeg ikke kan uttale meg med skråsikkerhet? Jeg synes det. (Og ta dette som en vennlig korreksjon, Evert Fossum: Jeg har aldri uttalt meg "uten blygsel og villig vekk", men tatt de nødvendige forbehold om at det jeg sier kan være det reneste vås, nettopp fordi mitt kildegrunnlag har vært mangelfullt.)

Et relevant spørsmål i denne sammenhengen blir også hvorvidt det er mulig å uttale seg om Min Kamp uten å ha lest alle 6 bøkene eller i hvert fall 3 av dem. Eller kanskje 4?. Hvem vet?

Det har nemlig lett for å bli slik at man i muntert lag diskuterer litteratur. Og dersom en eller annen kommer med skråsikre meninger om Min Kamp basert på bok 1, så kan kanskje personen ved siden av fnyse og si at han ikke har rett til å uttale seg før han har lest bok 2 og 3, for det har han nemlig gjort ("hikk").

Selv ønsker jeg å bruke min tid på bøker jeg har lyst til å lese, ikke på bøker folk sier at jeg bør lese fordi "alle" gjør det. Samtidig ønsker jeg å delta i den allerede magre litteraturdebatt i dette landet, som fokuserer mer på forfatteres liv og utseende enn på deres bøker. Så når det debatteres litteratur, har jeg lett for å bli engasjert. Uansett.

Gjør dette standpunktet at jeg ikke kan delta i Knausgård-debatten? Kanskje. Jeg burde sannsynligvis holdt kjeft fra første stund. Men da hadde vi jo ikke hatt noen debatt, eller hva? :)

(For øvrig lurer jeg på hva du mener om å sjekke ut min tese. Jeg kan ikke se at jeg har kommet med noen tese.)

For å ta det siste først. Tese og tese fru Blom. Du stiller deg på sett og vis sammen med de som er kritiske til Min Kamp. Det er nærmest umulig ikke å tolke deg dithen at du i det minste synes å mene at Min Kamp er langt fra (for å holde seg til enkle begreper) så "bra" som loads and loads av beundrende kritikere og lesere skal ha det til. Kall det hva du vil. Starter man en diskusjon er det taktisk smart for å få innleggene til å strømme på å komme med en påstand.

Når det er sagt så skal du ha raust med kred for å ha startet denne tråden. Mitt forrige innlegg var først og fremst et utrykk for en generell irritasjon over at når det gjelder Min Kamp så kan tydeligvis hvem som helst mene veldig mye uten å ha lest dem først. Nå ser jeg jo, etter å ha gått litt i min egen felle at dette er noe du strengt tatt ikke er rivende uenig i heller. Dermed må jeg også ta tilbake min insinuasjon om at du uttaler deg uten blygsel og villig vekk.

Jeg må jo si at det er synd at man automatisk skal bli beskyldt for å ha en skjult agenda dersom man stiller seg kritisk til andre forfatteres bøker.

Avslutningsvis vil jeg komme med nok en betrakting. Det kan godt hende jeg vil provosere noen nå, med eller uten grunnfag i litteraturvitenskap. Men jeg syns Knausgård og Kjærstad virker å ha en del til felles jeg. Jeg skal vedde min 10 år gamle Xantia på at de har veldig mange av de samme leserne, og har de ikke begge litt den samme onanerende pretensiøse stilen?

Jeg vil gjerne kommentere ditt siste avsnitt, Evert. Kjærstad og Knausgård stiller for meg svært langt fra hverandre både når det gjelder litterært uttrykk og innhold. Selvskriveri ligger ikke særlig godt for Kjærstad. Hans forfatterskap er mer fokusert rundt den oppdiktede fortelling, nærmest en dyrking av fiksjonen og strukturen i det narrative. Ofte lar han, nesten på en surrealistisk måte, ulike fortellinger flette seg inn hverandre (blant annet inspirert av 1001 natt).

Altså, der Knausgård er sannhetssøkende gjennom å skildre sitt eget liv, søker Kjærstad det egentlige i tilværelsen gjennom fiksjonen. Dessuten: Der Knausgård bruker sammenlikninger og et relativt ordrikt språk, bruker Kjærstad en enklere språkform, ofte med korte setninger, eller bruddstykker av setninger. Det kan være et godt stykke til neste punktum, men ofte brukes annen tegnsetting for å skape flyt i språket. Kjærstad søker etter språk som sprenger grenser. Han skaper egne ord og uttrykk og tester ut nye måter å bruke språket på, mens Knausgård har lagt seg tett opptil et mer tradisjonelt formspråk.

Jeg opplever Kjærstads og Knausgårds forfatterskap som to like ulike litterære univers som om man skulle sammenlikne Hamsun og Ibsen. Nå må det igjen sies at min referanseramme når det gjelder Kjærstads bøker er betydelig mer omfattende enn Knausgårds (der jeg altså kun har lest én bok fra perm til perm i tillegg til enkelte utdrag av andre bøker).

Kjærstad kunne aldri ha plassert seg selv, som menneske og forfatter, i sentrum av begivenhetene i sine fortellinger. Jeg opplever det faktisk slik at der Knausgård ser innover på sine egne opplevelser av det å elske, onanere, få barn osv., er Kjærstad gjennom sine bøker opptatt av å se utover. Der Knausgård lukker oss lesere inne i sin lille verden, er Kjærstad grensesprengende.

Interessant. Jeg leste helt tilfeldig MK4 mens jeg hørte Kongen av Europa på lydbok. Språket og tilnærming er jo forskjellig men jeg opplevde at de på mange måter beskrev den samme mannen. Knausgård, pinlig og utifra seg selv. Kjærstad, usannsynlig og fiktiv, og hvorfor, hvorfor ligger hele tiden under.

Så jeg er enig med Evert at det er mye likt, stadige hentydninger til litteratur, musikk og mannen som strever med å finne seg til rette i verden.

Det blir vanskelig for meg å fortsette denne diskusjonen, da jeg ikke har det samme sammenlikningsgrunnlaget som deg, Ingalill. Jeg opplever bare generelt en sprikende kontrast mellom det å skildre sitt eget liv og det å bevisst bruke mysteriene i den fiktive fortelling som utgangspunkt for historien. Begge forfattere forsøker sikkert å finne fram til den egentlige meningen i tilværelsen (gjør vi ikke alle det?), men på to så fullstendig avvikende måter.

He,he...bare dette innlegget kvalifiserer til "Knausgård-debatt-deltager"....

Du har på sett og vis mye rett i dine betraktninger her, Jan. Siden du sier du har lest "Ute av verden", så har du egentlig veldig godt kjennskap til hvordan KOK skriver. Mye av det samme som han skriver om i "Ute av verden", kommer igjen, dog med litt andre perspektiver, i MK-bøkene, siden dette er hans egen historie om hans egen oppvekst og "framvekst" til den mannen han er i dag. Mange kan sikkert si at MK-bøkene kan virke navlebeskuende, - og mitt første inntrykk da jeg begynte å lese dem, var at mannen behøvde et verktøy for å prøve å legge fra seg barndommens og ungdommens traurige opplevelser og traumer. Dvs han skriver seg ut av alle de tyngende opplevelsene han har hatt for at han i det hele tatt skal ha mulighet til å kunne komme videre i livet sitt. Dette var mitt personlige inntrykk, - andre kan sikkert oppleve det annerledes.

Men KOK er sikkert kjempeglad for all oppmerksomheten og debatten bøkene hans skaper. Det er selvsagt reklame for bøkene hans!

Noen saksopplysninger:

Iflg. hamselv er Knausgård ikke opptatt av pengene, men han har kjøpt seg et nytt hus.

Iflg. bladet "Elle" har han nå gitt sitt siste intervju og vil trekke seg fullstendig tilbake fra offentligheten.

Så det er ikke sikkert han er så glad for oppmerksomheten likevel.

Ja, det kan jeg forstå. Hans personlighet er slik (slik jeg har forstått det) at han ikke er så veldig begeistret for oppmerksomhet rundt seg selv, for det tar så mye av hans tid å møte opp til alle intervjuer og alt mulig annet i det offentlige lys. Han vil helst sitte i fred for å skrive. Han har jo også et visst press på seg til å få ferdig MK-6.
Bøkene selger seg jo selv nå, etter alt rabalderet.

Er så hjertens enig med deg. Det er et eller annet med dette her som har gjort at jeg har utviklet antistoffer - derfor har jeg ikke lest dette såkalte Mesterverket. Men må nå innrømme at jeg har kjøpt meg nr 1 og 2 på salg. Grunnen er at jeg ble satt litt veggs i lunsjen en dag da vi diskuterte litteratur og jeg fortalte min oppfatning om Min Kamp. Må vel innrømme at dette kanskje er på lik linje med å si at man ikke liker lutefisk uten at man har smakt på det... Så OK! Jeg skal på ett eller annet tidspunkt lese dette. Problemet er at jeg ikke har lyst - men nå ligger nå bøkene der, så får vi se...

Jeg har ingen god grunn til det men jeg blir allergisk bare jeg ser forfatterens navn. Da holder jeg meg heller til ferdig oppskåret brød.

Jeg tenkte lenge at jeg ikke skulle lese Knausggård og tenkte bare at det var ment for å være gubbelitteratur. Men forrige fredag var jeg innom bokhandelen. Jeg skulle bare se, ikke kjøpe. Men den gang ei. Jeg endte opp med å kjøpe Knausgård på tilbud. Så jeg kjøpte Min kamp 1 for 150 kr. Jeg har ikke lest den ennå, men skal gjøre det når jeg har lest ut noen andre bøker jeg holder på med. En periode var jeg drittlei av Knausgårdfeberen og ville ikke lese noe av ham, men så blir man jo nysgjerrig da...og jeg er spent på om boka er like bra som folk sier og om jeg eventuelt får lyst til å lese de andre bøkene også. Vi får se.

Hvis du får den på tilbud, hvorfor ikke lese nr.3 først? Den syns jeg er den beste av MK-bøkene.

Vil helst lese de i kronologisk rekkefølge og få litt sammenheng;)

Ja, det holder jeg med deg i...tror det er riktig her,i og med de er skrevet kanskje under en viss påvirkning/utvikling som man kan se de i lys av....

Ja, det er klart at du bestemmer selv hvilken rekkefølge du vil lese bøkene i.
Men etter min mening er ikke det så veldig nøye i hvilken rekkefølge man tar dem for seg. For alle bøkene handler om mye av det samme, og det kommer stadig repetisjoner. Og min begrunnelse for å begynne med nr.3 er at den handler om hele barndommen hans. - Og som sagt: Det er den som etter min mening er best skrevet.
I bok nr.1 irriterte jeg meg hele tida over alle røykepausene hans, detaljert beskrevet hver eneste gang. Fikk nesten inntrykk av at røykepausene var hovedtemaet i boka. ;)

hahaha. Er det sant? At den første boka nesten bare handler om røykepauser? Det høres litt vannvitttig ut. Er ingen røyker selv, men det blir sIkkert interessant å få et lite innblikk i hvordan røykepauser er;)

Det tenkte jeg aldri på da jeg leste den...men er man røyker så er det vel noe som opptar en sterkt, og det er i alle bindene snakk om noe røyk(eavhengighet) ja...

Ja, du kan le...
Det blir interessant å se om du vil oppleve det på samme måten... ;)

Ja, jeg er spent på hele bokserien egentlig:)

Slike tråder som dette gjør at jeg blir bare enda mer nyskjerrig på "Min Kamp". Har bøkene på øsnkelista mi i Bokklubben og en dag skal jeg lese dem. Og til Jon Fongen. Har lest her inne at noen reagerer på at du startet denne debatten siden du ikke har lest bøkene. Det er debatter som dette her inne på "Bokelskeren" som er interessante, så stå på!!!! God helg:)

En av de mest interessante tråder så langt på bokelskere.no, med gode innlegg fra lærde kvinner og menn. Her er et par synspunkter fra en amatør med Min Kamp 1 liggende relativt høyt i bunken av bøker som skal leses innen rimelig tid: - Debatt er nødvendigvis ikke i seg selv et gode, men synes i dette tilfellet å ha hatt følgende gode resultater: a) KOK har solgt, og kommer til å selge, flere bøker b) Alle fra litterater til ulitterære sladrejournalister har diskutert samme tema, hvor langt inn i seg selv kan man skrive, hvor sant er det som skrives, hvor går grensen for utlevering av andres privatliv etc. c) Vi har fått bevist at litteratur fortsatt kan bety noe. I tillegg vil tittelen henge som en skygge over min lesning, hvorfor "Min Kamp"?

Hyggelig at du finner debatten interessant. Det gjør jeg også! Ikke minst er det flott at diskusjonene om verket har gjort at folk som vanligvis ikke har sterke synspunkter om litteratur, nå også er med i diskusjonen. :)

Fra Dagbladet - nett i dag:

http://www.dagbladet.no/2010/01/21/kultur/litteratur/karl_ove_knausgard/10033792/

Debatt har han i hvert fall greid å skape...morsomt. (Så nettopp innslaget på nyhetene NRK nå).

Dette er tydeligvis en debatt som engasjerer, Jan. Jeg tror den treffer oss av ulike grunner. Noen oppfatter innlegget ditt som angrep på Knausgård og Min kamp-prosjektet,og vil forsvare en forfatter de setter høyt, mens andre er mer opptatt av kritikerens rolle. Andre er for eller i mot Kjærstad. Og i tillegg er fenomenet selvskriving interessant i seg selv.

Jeg synes du har startet en interessant debatt med mange reflekterte innlegg som gir oss ulike perspektiv på både Knausgård, selvskriving og literaturkritikk.Og man kan jo spekulere i det uendelige om motivene til Kjærstad, og mer prinsipielt hvordan en forfatter skal forholde seg til forfatterkollegers litteratur. Og det er jo alltid positivt med debatt og refleksjon, enten en har lest Min Kamp-serien, eller ei.

Jeg synes dette har vært en frisk debatt. Og debatten har i utgangspuntket slett ikke dreid seg om Knausgårds litterære kvaliteter. Jeg har i tidligere innlegg gitt uttrykk for min skepsis til prosjektet, samtidig som jeg berømmer KOK skrivekunst.

Det er bra for litteraturkunsten at man får debatt, ikke minst når litteraturen tar "nye" veier. Det "dumme" opp i dette er at debattanter tillegges ulike motiver som kanskje slett ikke stemmer med virkeligheten. Man får ta ballen, - og ikke mannen...

Jeg er raus med stjernene i dag. Kloke kvinner og kloke ord. :)

En stor stjerne til deg, Kristin. Godt at noen har evne til å se denne debatten fra flere synsvinkler.

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.

Stian, jeg skjønner fortsatt ikke verken din eller Tores innstilling til denne diskusjonen.

1) Jeg har aldri uttalt meg om Min Kamp. Jeg liker ikke å uttale meg om noe jeg ikke har greie på. Det jeg har gjort er å spørre hva som er bra med den, altså hvorfor jeg bør lese den. Og det har jeg fått noen gode svar på.

2) Jeg la ut linken til Kjærstads artikkel fordi jeg synes det er bra at et slikt verk som Min Kamp blir debattert. Jeg forstår fortsatt ikke mistenkeliggjøringen av Kjærstads motiver. Han tar Knausgård i forsvar i artikkelen og mener at mannen har fortjent en grundigere behandling enn den som er gitt av norske kritikere. (Har vi lest samme artikkel?)

Det jeg har sparket i gang er en debatt om det som uten tvil er en litteraturhistorisk begivenhet i Norge. Jeg forstår ikke hva som er galt med det.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

Stian, du er en fornuftig mann. Derfor skal jeg prøve å svare på spørsmålene dine, ett etter ett.

Hvorfor er det viktig at Min Kamp blir debattert? Jo, fordi det aldri i Norges Litteraturhistorie har eksistert et så ambisiøst prosjekt som at en forfatter bestemmer seg for å skrive sitt liv over 6 bind. Dette er litteraturhistorisk interessant og i norsk sammenheng unikt. I tillegg er selve verket blitt såpass omtalt i media at man ikke kan være litteraturinteressert og samtidig forsvare at man ikke leser Knausgårds Min Kamp. Dette pirrer min iver etter å diskutere prosjektet.

Er det slik at det går an for en forfatter å annonsere et litterært prosjekt på en slik måte at dersom man er litteraturinteressert så MÅ man lese det? I så fall er det jo genialt. Ikke minst økonomisk for forfatteren.

Min skepsis skyldes delvis dette (at man MÅ lese Min Kamp for ikke å falle akterut i dagens litteraturdebatt ... det er ikke så farlig med Jacobsen, Nygårdshaug og Renberg, men Knausgård MÅ man lese) og det faktum at Knausgård skriver sitt liv. Dette selvskriveri fascinerer meg. Ikke i en slik grad at jeg hiver meg over bøkene hans, men fordi det å "skrive sitt liv" setter mange spørsmålstegn ved en forfatters integritet. Er det mulig å skrive sitt liv. Virkelig? Hva med mennesker som forfatteren har møtt gjennom livet og som har en annen oppfatning av ham? Hva med fiksjonen? (Dette er jo en roman.) Osv. Ja, dette gjør meg skeptisk.

Om det har med min opplevelse av hans tidligere bøker å gjøre? Selvsagt. Hver gang vi bestemmer oss for å lese en bok, vil vi ta med oss det inntrykket vi har av forfatteren fra tidligere bøker. Jeg likte ikke Ute av verden. Selvsagt vil det påvirke min interesse av å lese hans andre bøker til fordel for mye annet interessant i verdenslitteraturen.

La meg ta et eksempel. Mange her inne har blandede følelser vedrørende Nygårdshaug. Mange har lest Mengele Zoo. Noen liker den. Noen ikke. Skulle jeg da fortelle de som ikke likte Mengele Zoo at de absolutt MÅ lese hele 10-binds-serien om Frederic Drum? Den er tross alt bare 2500 sider. Og om de som ikke likte Mengele Zoo ikke ønsket å lese denne serien. Skulle jeg da heve meg over dem å si: Du har ingen rett til å diskutere Nygårdshaugs forfatterskap. Du har jo ikke lest alle romanene om Frederic Drum! Du har bare lest Mengele Zoo! Og den likte du ikke en gang. Nei, du! Hold kjeften din. Dette har du ikke noe med.

Jeg er ikke ivrig på å la Kjærstad ha rett. Jeg synes bare han har et poeng. Og det må jo ikke være slik i dette landet at forfattere ikke kan gå til torgs mot et anmelderkorps han har sterke oppfatninger om. Forfatteren selv ville neppe gjøre det. Og hva gjør våre kritikere så immune at de ikke tåler kritikk? En kritikk av kritikerne er i seg selv interessant, siden de også har en betydning for hva vi ønsker å lese.

Til slutt: Hvis du ikke ser et forsvar for Knausgård i artikkelen, ber jeg deg lese følgende en gang til (sitat Kjærstad):

"Jeg tror Knausgård ønsker seg litterær motstand. Jeg tipper han sitter i Malmö og undrer seg storlig over mottagelsen i hjemlandet. Det ville ikke forbause meg om et av romanens omkved kverner rundt i hodet hans: Forferdelig, forferdelig."

Det forbausende er at Knausgård selv i debatten har forholdt seg taus. Om en forfatterkollega hadde lagt ut påstander i landets største avis som jeg ikke gikk god for, ville jeg benyttet enhver anledning til å slå tilbake. Det har han ikke gjort. Ergo tror jeg at Kjærstad har et poeng.

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Jeg er helt enig i at Knausgård er smart som ikke involverer seg i debatten. Jeg er imidlertid uenig i at debatten i seg selv ikke har virket ansporende for litteraturen. Jeg liker ikke hellige kuer. Jeg synes et så ambisiøst og betydningsfullt verk burde tåle en litterær diskusjon.

Du stiller spørsmål om Kjærstads intensjoner. De synes jeg du skal stille til artikkelforfatteren, ikke til meg. Jeg ser ikke noe underlig i "denne manøveren". Og jeg kan fortsatt ikke se at han i artikkelen "går løs på" Knausgård. Vi leser ham nok med svært ulike briller på. For meg gjorde Kjærstad at jeg fikk en større forståelse for hvilken litterære tradisjon Knausgård skriver i. Utfra mitt ståsted ga det bare større lyst til en gang å selv ta fatt på Min kamp. Jeg kan ikke se at Knausgårds suksess nå handler om Kjærstad. Knausgårds suksess står fortsatt tydelig å lese i statistikkene over mest solgte bøker.

For øvrig har jeg også blitt anklaget i denne debatten for å ha vikarierende motiver. Jeg har blitt anklaget for å fare med uttalelser om ting jeg ikke har greie på. Derfor har jeg egentlig bestemt meg for å la den videre debatten ligge. Vi driver fortsatt og sparker en hest som har vært død en stund. Jeg får komme sterkere tilbake når jeg selv har lest Min kamp og har mer å fare med.

Stig, jeg tror noen av svarene du etterlyser finnes i mitt svar til Stian (over). For min del er denne diskusjonen over. Jeg er mistenkeliggjort (på samme måte som Kjærstad) for å ønske å sverte en forfatter jeg har stor respekt for. Jeg har lært at man må lese samtlige av en forfatters bøker for å kvalifisere til å starte eller delta i en generell debatt om hans litteratur. Jeg opplever nå at vi sparker en hest som har ligget død en god stund. Selv i Aftenposten har debattantene stilnet. Og når saken brukes av Nytt på Nytt redaksjonen, er det kanskje på tide å finne andre litteratur-fenomen å diskutere.

Når det er sagt, vil jeg gjenta mitt tantra om at det er viktig med debatt, om forfattere, bøker og anmeldere. Og alle burde være velkommen til debattantenes bord, uansett hvilke forutsetninger de har for å fremme sine argumenter.

Mange gode poenger, spesielt angående hvem det er Kjærstad ønsker treffe med artikkelen.

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Jeg får også følelsen av at han skal rives ned, så jeg er hjertens enig med Renberg.

Enig, enig, enig!

Hvis du har oppfattet debatten slik at noen (meg eller Kjærstad eller noen andre) ønsker å rive noen ned, har du misforstått. Jeg har flere ganger påpekt at Knausgård skriver godt. Kjærstad angriper heller ikke forfatteren, men anmelderne. At boka skaper debatt, er positivt. Det er nettopp det jeg ønsker. Og før jeg begynte å sette spørsmålstegn ved Knausgårds prosjekt, var det heller ingen debatt om bøkene her inne. Men det er stor forskjell på å bli ubetinget tiljublet og å skape debatt. Jeg er enig med Kjærstad. Jeg tror Knausgård selv heller ønsker en balansert reaksjon på hans bøker, enn en ubetinget (og ukritisk) tilbedelse.

Jeg mener også at den problemstillingen som bøkene løfter i forhold til selvskriveri, fortellerstemme, forfatter og avstand/nærhet til hovedpersonen i bøkene, er en svært sunn debatt som norske kritikere totalt har hoppet bukk over. Dette må være en problemstilling som jeg vil tro også unge Renberg er opptatt av. :)

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Du sitter nok nærmere dette miljøet enn noen av oss andre her inne, Tore. Og kanskje har du større forutsetninger for å lese mellom linjene i en slik artikkel enn det vi andre gjør.

Jeg vet at Kjærstad skriver i en annen tradisjon enn Knausgård, og at han har et annet syn på fortellerstemme, fiksjon og forfatterens synlighet. Jeg kan likevel ikke se den fordekthet, bitterhet eller misunnelse som du og andre beskylder Kjærstad for å ha. For meg virker det som om beskyldningene mot Kjærstad grunner i den samme misunnelse som han beskyldes for.

Siden du mener at hans referanser til de litteraturstrømningene som Knausgård skriver i kjølvannet av, er allmenkunnskap, så synes jeg det er underlig at ingen har tatt opp dette tidligere. Noe av det som gjør prosjektet Min kamp interessant, er jo nettopp de fortellertekniske problemstilingene som skapes i grenselandet mellom fiksjon og "virkelighet" i en selvbiografisk roman.

Jeg har problemer med å forstå din indignasjon her, Tore. Jeg kan ikke se hva som er galt med å skape balanse i en litteraturdebatt som tidligere har vært ensidig i retning av en tilnærmet geniforklaring av Knausgårds forfatterskap. Det at noen setter spørsmålstegn ved Knausgårds bøker og den tradisjonen han skriver i, er ikke det bare med på å skape en sunn og differensiert litteraturdebatt?

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg forstår ikke at du dramatiserer dette. Det er jo bare en frisk litteraturdebatt, noe vi ikke har altfor mye av i dette landet. Jeg skjønner heller ikke at du opplever at folk ligger nede. Først Knausgård og nå Kjærstad. Men det er vel heller ikke meningen at jeg skal forstå alt ... :)

Jeg opplever at debatten har løsrevet seg fra selve verket og beveget seg inn i en slags metatilstand hvor det virvles opp en del ubehagelige ting. Det at Knausgård tydeligvis har blitt en slags hype blant kulturjournalistene, noe som genererer daglige nyheter og debatter, medfører at man som leser havner i en spagat mellom det romanuniverset man er dypt inne i, og den overfladiske mediediskursen som det etter hvert har blitt umulig å skjerme seg for. Symptomatisk nok er det de som ikke har lest MK, eller er lesere som motvillig føler at dette er noe de må ta del i, jfr. Morten Strøksnes i BT, som kommer med de sureste utfallene.

Når det gjelder Kjærstads utspill synes jeg Ola Larsmo har den fineste mottagelsen. Vi må heve oss over Kjærstads eventuelle bitterhet, og se hva han faktisk skriver. For det har en viss relevans, dette med den selvutleverende bølgen av skjønnlitteratur, samt hele samtidskulturens bevegelse mot det private, og sette det inn i en større kontekst. Anmelderne har vært for svake på å påpeke dette, med unntak av Vidnes i Morgenbladet.

Forøvrig finnes det en kort, men svært opplysende sekvens i MK2, hvor Ingmar Lemhagen gir Knausgård skryt, og sier han minner ham om Tor Ulven. Dette er kanskje den beste spissformuleringen om Knausgårds språk, form og originalitet, den sier noe om nivået, om ambisjonene og kompromissløsheten. Øystein Rottem var også inne på mye vesentlig i sin anmeldelse da boka kom i 1998. Må si jeg savner disse to i den pågående debatten.

Et glimrende og godt balansert innlegg i debatten.

Her er forresten noe av det Kjærstad etterlyser:

http://sydsvenskan.se/kultur-och-nojen/article618724/00-talets-dystra-jag-form.html

Og jeg tror dette er for snevert lest, og denne tolkningen gjør det samme som Kjærstad kan spørres om: Hvordan kan du vite?

uavhengig av hva jeg mener om boken, som jeg kun har lest ett bind av foreløpig, så tenkte jeg samme tanke i går faktisk: At Min kamp engasjerer mange og kanskje bidrar til en økt interesse for litteratur. Og det er flott!

Har bestemt meg for å først lese "Ute av verden" som står her i bokhyllen, så får vi se hvordan det blir med resten av kampen når jeg får tid.

All debatten omkring selvskriving, får meg til å tenke på Kristiania-bohêmen og Jægers 9 bohêm-bud, som starter med : Du skal skrive ditt eget liv, du skal overskjære dine familierøtter og Man kann seine eltern nie schlecht genug behandeln...

Kan se ut som om media og "folket" etterhvert begynner å bli litt nyansert i forhold til "tilbedelsen" av personen KOK. Ref innlegg i landets aviser de siste dagene. Sveriges Ola Larsmo har rost Min Kamp opp i skyene, samtidig som han mener Kjærstads kronikk bør skape debatt. Det ser det også ut til at den har gjort, - endelig!

Jeg tror at Min Kamp-bøkene er "bøker av sin tid"; det kan vi vel også se på samfunnet rundt oss; vi er blitt en gjeng av "kikkere" de fleste av oss... :-(

En gjeng av 'kikkere' har vi vel alltid vært, det ligger vel i den menneskelige natur. Men med internett så har det fått uante proporsjoner og det skal bli spennende å se om det finnes noe metningspunkt

Kristin, igjen et betimelig innlegg fra deg. Det er nettopp slike referanser til annen litteratur jeg savner i den ubetingede tilbedelsen som har florert i pressen og her inne tidligere. Når det er sagt, så tror jeg alle forfattere skriver sitt eget liv, dvs. sine egne erfaringer. Hva ellers skulle de skrive om? Spørsmålet er om man som forfatter skal proklamere i forkant at dette er sannheten om ens eget liv, og om det er dette som i nysgjerrighetens navn skaper økt interesse for boka. Jeg håper at interessen for litteratur er betinget av litteraturens kvalitet, ikke hvordan den annonseres på forhånd.

Mye ståhei omkring merkelapper og utlevering når det gjelder dise bøkene. Jeg synes ”prosjektet” er glimrende, og jeg bryr meg egentlig ikke om hvor selvbiografisk eller utleverende eller nyskapende det er, så lenge det gjør sin virkning på meg. Og ansvar og rettssaker overlater jeg med lett hjerte til Knausgård selv. Er enig med Kjærstad i at hvor interessant det er hvorvidt jeg-personen likte fisk som barn eller ei, er veldig avhengig av nettopp hvor selvbiografisk det er. Men det er ikke slike ting som gjør at jeg liker bøkene. Heller ikke betydningen av subjektiv og/eller fordreid hukommelse, som det har vært skrevet mye om, er viktig for meg. Språket hans (som innimellom irriterer meg) er også underordnet. For meg er dette her bøker som skildrer tanker og opplevelser, og virkningen av disse. Som sådan er bøkene fantastiske. Helt uavhengig (for meg) om det er ekte eller oppdiktede opplevelser. Og jo mer som er oppdiktet, jo mer imponert er jeg. For nærmere en forfatter/person, og nærmere meg selv har jeg sjeldent følt meg. Og det er ikke fordi Knausgård og jeg er like. Men han vekker døde og glemte tanker og minner hos meg, og gjør de jeg ikke kjenner igjen levende. Det er akkurat det jeg leter etter i bøker. Og forholdet til faren er jo kjempespennende, enten faren er død eller levende, falsk, ekte, karikert, eller kun en symbolsk kraft i hovedpersonens anstrengende møte med verden. Kort sagt, jeg gir litt blaffen, så lenge jeg blir så til de grader engasjert. Helene Uri skulle lese bøkene som om Saabye Christensen hadde skrevet dem. Hvorfor det? Det må være fordi hun kun er interessert i å vurdere ”prosjektet” og ”gimmicken”. Det er kanskje viktigere for henne enn å ta dette innover seg slik forfatteren vil vi skal ha det. Synd for henne. Men ikke så veldig. Noen få passasjer vil kanskje miste verdi, men resten tror jeg fortsatt er like imponerende.

En stjerne fra meg til deg, Geir, og alle andre som har skrevet vettuge ting i denne debatten. (Jeg tror jeg har delt ut 20 stjerner bare i denne tråden.)

Jeg er imponert over hvor reflekterte alle er og nivået på de velformulerte meningene som er framkommet i denne debatten. Jeg tror det må være den tråden på denne bokelsker-sida som så langt har avstedkommet flest stjerner til kommentarene og som viser hvilken flott gjeng med bevisste boklesere som finnes her inne. Den overgår mye av det som har vært sagt og skrevet i Knausgård-debatten i pressen og det offentlige rom.

Selv om det sannsynligvis er bortkastet å tro man kan bevege noe i en tråd som har sovet i ti måneder, legger jeg inn en kommentar allikevel.

Jan Fongen etterlyste begrunnelser for hvorfor MK er verd tiden det tar å lese den. Jeg gjør også det. Og begrunnelsene her inne har vært bemerkelsesverdig spinkle. "Fordi det er godt skrevet", "fordi alle snakker om det", "fordi han er genial"...

Geir Saastad er den eneste i denne tråden som har gitt et svar som er konkret nok for meg. Og jeg ble selv for første gang interessert i disse bøkene da jeg leste Geirs kommentar.

Når jeg skal velge en bok, tenker jeg av og til på hva jeg har lyst til der og da.

Noen ganger vil jeg bare bli forført. Noen ganger vil jeg lene meg tilbake og kjenne på gode følelser. Noen ganger vil jeg identifisere meg selv i andre. Noen ganger trenger jeg sinne, spenning, storm eller krig.

Men av og til går jeg rundt og leter etter utenkte tanker.

Neste gang jeg vil ha en refleksjonsøvelse som kanskje kan gi meg nye oppdagelser eller nyanser, som kan åpne en dør eller flytte en vegg i min mentale verden, så vil jeg muligens ta en titt på Knausgård.

Må innrømme at jeg ennå ikke har latt meg friste (nettopp av liknende begrunnelser som dine ovenfor) til å ta fatt på Knausgårds omfattende seksbindsserie om ham selv. Jeg har lest en rekke utdrag. Og et par av hans tidligere verk. Men det frister fortsatt ikke.

Jeg er og blir av den oppfatning at dette selvskriveriet ikke nødvendigvis har med litterære kvaliteter å gjøre. Legg merke til at jeg skriver "nødvendigvis". Jeg utelukker ikke at dette er stor litteratur. De fleste av mine litterære venner (som jeg ofte lytter til) har imidlertid gitt opp Knausgårds prosjekt halvveis ut i bok 1.

Vel. Sannsynligvis er jeg bare en sta jævel som desperat svømmer motstrøms og foretrekker å lese norske forfattere jeg vet at jeg liker: Jan Kjærstad og Roy Jacobsen for eksempel.

Og. Det er bare hyggelig at du tar fatt i en gammel tråd, nelvik. Særlig når din kommentar er såpass velformulert og gjennomtenkt.

Du verden, litt av en debatt det har vært her....burde vel studere denne litt mer inngående. Nå er jeg ajour med alle 5 Min kamp som er kommet ut...sitter med ganske ambivalente følelser både positive og negative til "verket". Jeg er ofte av den formening at jeg lar nysgjerrigheten styre slik at jeg kaster meg over litteratur som er "oppe i tiden", føler liksom ikke at jeg har meningsberettigelse ellers. Men hva jeg synes om denne serien, hadde jeg tenkt å ta et "stor-oppgjør" på, når siste kapittel er tilbakelagt om noen måneder. Tenkte da å se alle 6 bind under ett; også fordi det har litt med Proust å gjøre,(og jeg kommer til å jobbe videre med Proust i lang tid fremover) fant jeg at jeg ville lese alt av disse "bekjennelsene"..kanskje jeg i etterkant vil få en skikkelig aha-opplevelse..at jeg da vil se "klart" hva dette dreier seg om.

Jeg gleder meg til å lese dine konklusjoner, Randi. Det virker som om du har riktig perspektiv.

Takker...jeg heller både hit og dit, man blir jo litt sjarmert av mannen, he,he...fikk så vidt snakket noen ord med han på Kapittel 10, en aldeles flott Litteraturfestival for øvrig, som frister til gjentagelse.

Jeg har ikke lest noen av disse bøkene men som mange andre lar vi oss påvirke av nesegrus beundring , og total slakt av forfatterens bøker - min Kamp. Mange starter nok på bok nr 1, bare på grunn av nyrsgjerrighet( også jeg ). Forfatteren tjener jo allerde masse bare på grunn av disse nyrsgjerrige menneskene men også store summer på grunn av alle "slakt komentarene. Ikke verst, men flere forfattere , som burde vært framme i lyset , får ikke solgt en brøkdel , fordi de er ikke så " heldige at noen mener så sterkt om forfatteren og forfatterens ord. Hvem var det som "hjalp Knausgård ? . Hvem fikk snøballen til å rulle. ?

Tja, du sier noe der...
Det finnes gode partier i bøkene, men sååå voldsomt revolusjonerende er de da ikke... - Men bøkene er jo lagt opp slik at man vil se hvordan det går. Og nysgjerrigheten tar overhånd for de fleste av oss; vi vil gjerne vite hvordan det går.

Da jeg leste bok nr.1, så irriterte jeg meg temmelig mye over alle røykepausene hans. Fikk nesten inntrykk av at han hadde flere røykepauser på hver eneste side! - Og da beskriver han hver eneste sigarett som han tar opp og tenner!
Så hvis det skal komme noe godt ut av bok nr.6, - når den endelig kommer... - så må det være at han har klart å slutte å røyke!

Jeg har skrevet og sagt flere ganger før at hvis du ikke har lest MK-bøkene ennå, så vil jeg anbefale å starte med nr.3.
Den mener jeg er den beste. Der forteller han om barndommen sin. Grunnlaget for det han blir og mye av det som skjer videre i livet hans blir lagt her.

Nr tre først ? Javel, jeg går altså ikke glipp av noe om jeg hopper over de to første bøkene. ! ? Men det er ikke rart at forfatteren klarer å produsere 6 bøker nokså kjapt , hvis han skriver om hver eneste lille detalj , som røykepauser. Da blir det jo som noen av disse såpeseriene som sendes på en del av disse tv kanalene. Serier som holder på i årevis uten at de kommer til poenget , eller uten at det skjer noe enn smådetaljer.

Jeg ville begynt med nr.1 og tatt de kronologisk, de kan jo leses frittstående men hvorfor ikke lese dem i den rekkefølgen de er skrevet?

Min VELDIG subjektive mening er at 2 & 5 er best, andre halvpart av nr.1, ubehagelig. Nr. 3 likte jeg dårligst og første del av nr. 1 er kjedelig. There you have it (hehe)

Greit at det er forskjellige synspunkter på dette! Men jeg ville likt å få med meg barndommen hans først jeg da (og den er i bok nr.3). Barndomsopplevelser spiller jo stor rolle for hvem du blir når du er voksen. Hvis jeg hadde vært enda litt mer irritert over alle røykepausene i bok nr.1, så hadde jeg ikke giddet å lese flere. For jeg tok stadig meg selv i å tenke: - Kan han ikke gjøre noe annet enn å røyke? - Huff, for en tufs...

Røyken er jo nøye knyttet til imaget :-)

Jeg tror at hvis du sluntrer med rekkefølgen mister du små aha-opplevelser underveis. Før det er mye som skjer i nr.3 som kaster lyset tilbaket til de 2 foregående - så det var derfor, nå skjønner jeg osv.... Et puslespill som fylles ut underveis.

Starter du med 3ern blir det rett fram og t-skje hele veien, men det er jo selvfølgelig mulig å lese 3,4,1,5,2, (selv om jeg ikke ville gjort det.)

Jeg stoppet jo nesten (men bare nesten) ved bok nr.1 fordi det var så irriterende med alle røykepausene.
I og med at jeg ikke ante noe som helst om forhistorien til KOK på forhånd, så ble bok nr.3 en innføring i hvem han var, hvor han vokste opp, familien, hvem han hadde rundt seg, miljøet og kulturen på stedet, - og dannet derfor mye av grunnlaget for alt som skjer i de andre bøkene. I tillegg handlet barndommen hans om steder i Norge som er velkjente for meg (jeg bodde i det samme området selv i akkurat de samme årene som han bodde der), slik at det blir som å "vandre på gamle, kjente stier".
Altså en meget subjektiv mening fra meg at bok nr.3 er den som er mest interessant og best skrevet.

Tja...
Jeg hengte meg iallfall opp i alle røykepausene hans, som jeg syntes var i meste laget, for å si det mildt.
Så jeg var litt i tvil om jeg skulle gå videre med bok nr.2. Men så er det jo slik at alt som skjer i bok 1, kommer fra noe som skjer i bok 2 og 3. Derfor blir det slik at nysgjerrigheten blir pirret, slik at man gjerne vil vite mer om hvordan alt dette henger sammen.
Du har nok rett i at det nesten kan sammenlignes med en såpeserie... ;)
Men så er det slik da, at man får jo det inntrykket at han er så dønn ærlig med alt han skriver. Og han utleverer seg selv og sitt eget liv mer enn han utleverer alle de andre som han skriver om i bøkene.

Etter de 5 bøkene har det vært godt med en laaang Knausepause. Jeg syns ikke det gjør noe om det er lenge til bok nr.6 kommer. Jeg håper at han kommer til noen gode konklusjoner i den boka (ellers har det vel ikke vært så mye vits i å skrive alle disse bøkene? - Vel, bortsett fra at han tjente grovt med penger på dem, da!), og ikke minst håper jeg at han slutter å røyke.

Ja , konklusjonen , kan bli det mest spennende av alle hans ord.

Du sier du gir blaffen i hva som er sant/usant, ekte/uekte. Men Knausgård selv gir uttrykk for at dette er en biografi, - da går leseren ut i fra at det er sannhet (om enn Knausgårds sannhet). Dette betyr at Knausgård kan gi oss et uekte og falskt bilde av personer i sin omgangskrets/familie, - med overlegg. Han sier samtidig at noen hendelser kan være blandet sammen, han kan huske episodene feil osv. Men vi lesere vet jo ikke hva som er "feil" eller ikke.

Dette synes jeg er betenkelig. Dersom vi lesere kan være objektive, - og ta bøkene som et subjektiv prosjekt så er det en ting, men jeg tror de fleste leserne får antipati mot K.O.K sine "fiender" og sympati mot hans "venner", nettopp fordi man lever seg inn i boka og tar alt for absolutte sannheter (nettopp av den grunn at K er en god litterær formidler).

Andre skjønnlitterære forfattere legger også seg selv igjen i bøkene sine, - uten å bruke dem rundt seg som hovedpersoner i bøker.

Men bevare oss; jeg leser bøkene selv jeg, - men jeg tar ikke hans ord for sannheter, - ei heller lar jeg meg "dupere" av medier som roser forfatteren i skyene. Tror det er sunt å være kritisk, ikke minst når det gjelder biografier, - også selvbiografier.

Nå står det roman på forsiden - ikke biografi eller dokumentar.

Godt poeng. Men jeg avfeier ikke KOK's eventuelle overtramp, de bør selvsagt diskuteres. KOK's problemer på den fronten når til retten for alt jeg vet, men altså ikke til lesestolen min.

Har lest gjennom tråden og her reklameres det for bøkene til Knausgård så det rekker. Alle positive og negative innlegg har fått meg nysgjerrig på denne forfatteren og hans bøker. Av den grunn kommer jeg til å lese dem :-)

Skjønner ikke dette med alle de som ikke har lest bøkene men gjerne vil at kritikkerne ikke skal ha rett, og jubler for at Kjærstad går ut mot beundringen av Knausgård. (Knausgård har jo en gang kalt Kjærstad den "hakeløse forfatteren" så han er nok ikke begeistret i utgangspunktet) Ellers syntes jeg at folk først bør lese bøkene og så synse. Jeg har nå lest alle tre (likte nr.2 best) og syntes han skriver fantastisk godt, men han utleverer mennesker rundt seg og det er jeg skeptisk til. Men, les bøkene, de er fantastisk lesning.

Dette går ikke på om kritikerne har rett eller ikke, Heidi. Hvis du leser Kjærstads artikkel, så vil du se at han går ut mot en kritikkløshet, en naivisme og en referanseløshet som han finner i anmeldelsene av Knausgårds bøker. Dette sier ikke bare noe om Min kamp, men det sier mye om kritikerstanden i Norge. Det er anmelderne "den hakeløse" angriper, ikke Knausgård. Som du vil se, tar Kjærstad Knausgård i forsvar, siden det ikke virker som om noen av anmelderne tar den fortellertradisjonen Knausgård skriver i, på alvor.

Dette har, som sagt, ikke bare med Knausgårds bøker å gjøre, men det belyser den makten anmelderne har. Når alle "forståsegpåere" jubler i kor, løper også mange bokelskere til butikkene for å handle bøker. Følgende er en interessant problemstilling, synes jeg:

Dersom Knausgård hadde skrevet bare én roman (ikke annonsert at det skulle bli 6), samt kalt hovedpersonen noe annet enn Karl Ove og ikke brukt mye tid i forkant av lanseringen med å fortelle at dette handler om ham selv, men altså holdt seg til en klassisk norsk fiksjonstradisjon, så lurer jeg på om Min kamp 1 hadde fått tilsvarende kritikk fra et samlet anmelderkorps. For ikke å snakke om hvis den var skrevet anonymt.

Enig med Heidi; bøkene er godt skrevet, men som jeg har uttalt i annen tråd; jeg er litt skeptisk til hvordan han utleverer de rundt seg. Jeg føler meg som en kikker når jeg leser og det føles litt ubehagelig rett og slett!!

For øvrig synes jeg Kjærstad sitt innlegg var GODT! Håper ikke lesere av dette innlegget tillegger Kjærstad andre motiver enn det som kommer fram i innlegget hans.

Jeg synes han skriver godt, men litt vel detaljert så jeg faller litt av inni mellom. Da blir det å legge vekk boka for å hente den fram igjen senere, - men må innrømme at noen sider har blitt skumlest (har lest bind 1 og 2).

Jeg er også skeptisk til det som jeg synes har blitt en trend; at man utleverer seg selv og andre til de grader. Skaper store overskrifter på litteratur som bærer mer preg av sladder enn av litterær kvalitet. Mennesker som "leker" forfattere, - og/eller som må forsvare seg i det offentlige rom i form av en bok.

Du har rett, Hilde. Selvskriveri vil alltid utfordre oss i forhold til fortellerstemme og sannhetsgehalt. Det er viktig å være klar over at det ALLTID vil være forskjell mellom forfatter og person. Det er ganske naivt å mene at siden en forfatter skriver om seg selv, så får vi den "riktige" versjonen av hans liv. Når jeg forteller deg noe om meg selv, så er det jo ikke sikkert at det er "sant". En annen person har kanskje opplevd meg helt annerledes. Og hvem kjenner seg selv så godt at de tør påstå at de kan selv gi den korrekte versjonen av seg selv?

Her mener jeg at det er mer redelig å skape reell fiksjon. Forfattere vil alltid legge mye av seg selv i de karakterene de beskriver og de situasjonene de skildrer. Men dersom vi vet at dette er diktning, kan vi som lesere vurdere teksten på bakgrunn av det, ikke på bakgrunn av en slags Se-og-hør-nysgjerrighet. For da henger vi oss opp i om personen som har skrevet boka virkelig er en god far eller sønn. Eller om han liker fisk eller kjøtt. For meg er det revnende likegyldig hva slags mat en forfatter liker. Hvis han ikke skriver en kokebok.

Jeg har snart lest bind 1 og bind 2 av Min kamp, og syns at det har vært en god leseopplevelse så langt.
Jeg har ikke noe å utsette verken på språk (hva var det med språket i Ute av verden (en roman jeg ikke har lest)?), handling eller persontegning, men det hadde sikkert gjort seg med litt mindre detaljer og utbrodering av og til.
Dette er nok ikke "det mest fantastiske siden oppskjært brød". En av grunnene til at jeg leser "anerkjent" litteratur, er at jeg stadig er på jakt etter den ultimate romanen. Om jeg har funnet den vet jeg ikke, så derfor fortsetter jeg. Og jeg har altså fortsatt glede av å lese Min kamp.
Kanskje denne seksbindsromanen ER god. Hvor mange her inne kan forklare/definere betegnelsen 'litterære kvaliteter'? Måter å finne ut om en bok er "verdt å lese": Lese kritikeres og litteraturviteres syn på verket, finne ut hva andre ("vanlige") lesere mener, lese boka selv (og evt. avslutte boka om den ikke faller i smak).
Både "gode" og "dårlige" bøker kan bli bestselgere. Problemet blir å finne hvilke som tilhører den første kategorien.
Jeg lurer forresten på hva du mener med "selve prosjektet Min kamp". Er det lengden på romanen og/eller at handlingen er personlig og svært privat (virker det som) eller andre forhold/argumenter?
Kjærstad er nok ikke noen større "sannhetsguru" enn andre lesere/kritikere/forfattere/lesere. Men prosjektet til Knausgård engasjerer i alle fall. Som jeg tror jeg skrev i en annen tråd: "Likegyldighet er noe av det verste kunstnere vet". Negativ kritikk er nok bedre enn ingen kritikk.
Det jeg har lest av kritikken ang. Min kamp har vært kun positiv (har ikke lest alt, og det tviler jeg på at det er NOEN som har gjort, eller?), så jeg er enig i at det har vært for mye ovasjoner så langt.
Flott at Kjærstad tar til motmæle, og at boka blir diskutert her på tråden. Kjempebra!

Kjærstad tar fatt i den litterære tradisjonen som Knausgård skriver i. Han er den eneste jeg har lest som omtaler Min kamp og som jeg synes tar Knausgård på alvor. Derfor likte jeg denne artikkelen.

Med "prosjektet Min kamp" mener jeg både mengden ord, tittelen, ambisjonene og det at han skriver eksplisitt om seg selv. Jeg mener, som Kjærstad, at dette åpner for problemstillinger rundt forteller/forfatter/hovedperson som kan være vanskelig å forholde seg til. Som Kjærstad sier: Den siste man skal stole på, er forfatteren.

Jeg tror heller ikke at Min kamp er en 100% sannferdig historie. Jeg forholder meg mer til den som til annen skjønnlitteratur, det som beskrives KAN i alle fall ha hendt.
Det som er noe spesielt er vel at forfatteren bruker personenes virkelige navn (Slik jeg har forstått det), i romanen, men de aller fleste leserne kjenner jo ikke disse personene så det blir jo på en måte oppdiktede karakterer for dem.
Noen har kalt dette soialpornografi. Det er et begrep jeg ikke har noe forhold til. Nøkkelroman er en annen betegnelse. Husker jeg ikke feil ble det rettsak om Agnar Mykles Sangen om den røde rubin fordi den romanen fikk den betegnelsen - dvs. Mykle hadde brukt virkelige personer som modell for sine fiktive karakterer i romanen - ikke først og fremst fordi den var utuktig/pornografisk.

Som deg er jeg nok mer positiv til Knausgård enn en del av de andre debattantene. Har lest hans to første, og syntes at spesielt En tid for alt var bra. Når det gjelder Min kamp har jeg så langt lest bare bind 1, men likte også den godt. Var i utgangspunktet litt skeptisk, redd for at det hele skulle bli litt for privat. Men ble positivt overrasket, i tillegg til et godt språk og en god historie syntes jeg at boka ga meg noen refleksjoner både rundt eget liv og om samfunnet. Så jeg regner med at jeg begynner på bind 2 også etter hvert.

Samtidig er jeg enig i at Kjærstads innlegg er svært nyttig. Jeg har ikke fulgt så nøye med på kritikkene, men om alle er svært enige er jo det litt underlig, og han mener vel også at de ikke gjør jobben sin med å koble Knausgårds prosjekt inn i en sammenheng. Kjærstads innlegg i Aftenposten ga meg noen svar på spørsmål i mitt innlegg her om Gunter Grass sin nyeste bok, Boksen. Ser at han kobler Knausgårds prosjekt inn i en svensk sammenheng, og nevner (som meg!) også Summertime av Coetzee, og drar linjen enda lengre tilbake. Men Mykle/Sandemose etc. brukte ikke egne navn på seg og andre i bøkene, det er vel av nyere dato?

Jeg synes altså at disse nye "sjølbiografiske" romanene er gode bøker i seg sjøl, men innrømmer også at noe av fascinasjonen går på å tenke over hva som er "sant" og hva som er oppdikta. Coetzees Summertime er f.eks en slags biografi om den nå avdøde forfatteren Coetzee fra da han var rundt 30 år. I boka bor denne forfatteren aleine sammen med sin far. Om Wikipedia er til å stole på var virkelighetens Coetzee på det tidspunktet godt gift.....

Jeg håper ikke dette blir en diskusjon for eller mot Knausgård. Knausgård er ubestridt en dyktig forfatter. Det han fortjener, er å bli behandlet som sådan, ikke å bli hyllet fordi alle andre gjør det.

Min tidligere kritikk har også vært basert på at jeg har etterlyst hvorfor dette er så bra. Det er det ennå ingen som har gitt et godt svar på, synes jeg. Bortsett fra liknende uttalelser som det du sier om at han skriver godt og han har en god historie å fortelle. Dette er det nemlig mange forfattere som gjør, uten at hele det norske kritikerkorpset kneler foran alterringen og hyller dem som det beste som har hendt litteraturnorge siden Hamsun.

Nei, det er jo merkelig at Knausgård får så mye positiv kritikk. Så bra er ikke Min kamp (det jeg har lest av den), etter min mening.
Men derfra til å si at han blir hyllet fordi alle andre gjør det, er vel litt drøyt.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg som bokelsker morer meg litt over at man hevder at Knausgård har forført kritikerne og fått altfor følelsesladde kritikker. Personlig er det ikke noe jeg mer ønsker, når jeg går til ei bok, enn å bli forført og få følelsesmessige reaksjoner. Selvsagt har boka svakheter, jeg skummer med god samvittighet gjennom noen av de mest ordrike detaljskildringene. Men stemningen den skaper, de mange refleksjonene og ettertankene, blandingen av essayistikk og dagbok som han selv sier er målet, - det er nytt og det er bra. Jeg føler at jeg kommer nær et annet menneske, om denne personen er fiktiv eller ei spiller liten rolle for meg.Som leser kjenner jeg igjen tanker og følelser jeg selv har hatt og som jeg har møtt hos andre. Mange fiktive romanpersoner jeg har møtt er mer levende for meg enn mennesker jeg har møtt. Jeg er nettopp ferdig med bind 2 og gleder meg til fortsettelsen.

Bjørn, jeg er enig. Som lesere bør vi forføres. Vi bør få følelsesmessige reaksjoner. Men krever vi ikke littegranne mer av en litteraturkritiker? Vil vi ikke at en seriøs anmelder løfter litt på teppet for oss, forteller oss HVORFOR dette er så bra, setter boka i en litterær sammenheng og gir oss en balansert beskrivelse av en bok, slik at vi selv kan gjøre oss opp en mening om den passer for oss eller ikke?

Her inne på bokelsker-sida bør det være greit bare å si at en bok er HERLIG, at vi ELSKER en bok eller at en forfatter er DRITBRA. Men krever vi ikke mer av en anmelder?

Igjen: Denne debatten ble ikke startet for å rakke ned på Knausgård eller hans forfatterskap. Jeg belyser dette fordi jeg savner en viss edruelighet i diskusjonen om det som er blitt beskrevet som det viktigste litterære verket i norsk litteratur siden Peer Gynt og Markens Grøde.

• likevel, uansett Kjærstad, alterringer og u(forførte) lesere - synes jeg du burde lese bøkene selv :-)

Det er 2 forskjellige debatter som butter litt mot hverandre her, diskusjon med lest Knausgård som utgangspunkt, eller diskusjon med anmelderne/kritikere som basis, føler ting blir litt blandet sammen.

Ingalill, kan du forklare meg hvorfor jeg bør lese bøkene? For her er vi ved sakens kjerne. En anmelderstand har hypet disse bøkene slik at alle MÅ lese dem. Det er en form for kulturimperialisme som jeg tar fullstendig avstand fra.

Debatten om hvorvidt norske anmeldere bør sette seg inn i den litterære tradisjonen en forfatter skriver i, eller om kritikere bør være kritiske til bøker (uansett), og ikke hylle forfattere ubetinget, er en diskusjon som jeg mener kan føres helt uavhengig av om man har lest en bok eller ikke.

For øvrig (for dem som er interessert, og uansett om man har lest Min kamp 1, 2 eller 3) kan vi her lese hva andre forfattere mener om saken. :)

Du verden!
Dette må jo være ganske unikt.
Tenk å få så mye omtale (positiv og negativ) når bare halvparten av romanen er utgitt!!
Lurer på om ikke Karl Ove Knausgård flirer litt i skjegget når han leser kommentarene til prosektet sitt.
Når jeg leser artikkelen i Dagbladet får jeg i alle fall lyst til å lese videre i Min kamp.

Jadajada. Du har jo fått meg til å lese bøker før også du, Mr. Skjold.

Men jeg må arrestere deg på en liten ting: Jeg er ikke opptatt av Knausgård som forfatter. Det sluttet jeg med å være halvveis inn i Ute av verden. Jeg er kun opptatt av fenomenet rundt populariteten hans. :)

Jeg er 'useriøs' nok til å bruke ordet teit om alle forfatterene som nå plutselig stiller seg bak Kjærstad.

Kontekst er viktig - som i alle situasjoner der man skal ytre seg, fordømme eller anbefale er det bedre det større kunnskap man har og er jobben din litteraturkritiker bør du vite slike ting - men for oss vanlige lesere - er det like godtatt med magefølelse (!).

Hvorfor jeg mener du skal lese bøkene.

1. uavhengig av anmelderkorps og nå denne nye saueflokken av forfattere - er det aktuelle bøker, de snakkes om, leses og folk har en mening - også du er jo ivrig med på debatten så hvorfor ikke øke egen kunnskap, kanskje blir du overrasket eller ihvertfall mer autoritær og mindre nysgjerrig :-)

2. Jeg synes MK2 var knakende god og igjenkjennelsen var stor - når det er sagt leser jeg Vigdis Hjorth nå - og tematikken, identifikasjonen er den samme.

3. Noe så banalt som hvorfor ikke :-=

Jeg er på min måte enig med Kjærstad og har selv dratt meg litt i håret over mange rare kommentarer og anmeldelser - kan jo slenge på linken til egen lesing av MK2 - enig som jeg er dog skjønner jeg likevel ikke oppstyret.

Det er akkurat som Shantaram, en roman forfatteren hevder er nesten sann - so what? Anmeldere hauser den opp - folk kjøper den, liker den, anmelderen skjønte ikke poenget?, forfattere er uenige, ikke med Knaus eller boka men med anmelderne, ok, men helt ærlig - er det ganske idiotisk - og aller mest idiotisk er det at Knausgårds liv og motiver trekkes inn.

• men når alt er said&done er det jo også fantastisk med bøker som skaper debatt.

Jeg er veldig glad for den siste bullet´en din, Ingalill. Litteratur og kulturdebatt er bra. Det har vi altfor lite av.

Selvsagt burde jeg sikkert lese Knausgård. Det er mye jeg burde lese. Men slik det nå er, så vil jeg gjerne velge selv hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg har lest Knausgård før. Jeg likte ikke språket hans. Ja, jeg bør sikkert gi ham en ny sjanse, men akkurat nå har jeg følgende liste av forfattere jeg har bestemt meg for å lese: Hesse, Mann, Irving, Mykle, Lindgren, Tiller, Coetzee, Calvino, Enquist, Auster, Magris. Jeg er såpass sta at jeg ikke rokkerer denne lista til fordel for en annen forfatter, uansett hvor mye debatt han skaper.

Jeg er, som tidligere sagt til kjedsommelighet, smertelig klar over at dette gir meg et handicap i forhold til den debatten som pågår. Hvorfor så mitt engasjement? Jo, fordi jeg tidlig i bokelskere.no sin historie kom i skade for å spørre alle dem som hadde lest ham hvorfor det var så bra. Da jeg ikke fikk noe svar, ble jeg skeptisk. Særlig på bakgrunn av at det jeg hadde lest tidligere ikke falt meg i smak. Altså: Jeg ville gjerne være sikker på at OM jeg skulle lese 3500 sider av en forfatter, så burde det være verdt de normalt 150 til 200 timene av mitt liv jeg da skulle bruke på det. Da jeg altså ikke ble overbevist om at Knausgård var verdt oppmerksomheten, så slo jeg meg til ro med det. Inntil Kjærstad uttrykte mine egne tanker i Aftenposten i går. Da kunne jeg altså ikke dy meg. Dessuten er jeg vel slik skrudd sammen at jeg ikke lar en god bokdebatt gå meg hus forbi. Beklager. :)

Jeg bare refererer artikkelforfatteren:

"Jeg bør gjenta – sikkert forgjeves – at dette ikke dreier seg om et negativt syn på Knausgårds roman, men om den uforståelige referanseløshet, den pussige naivitet og den pinlige saueflokkmentalitet som innimellom preger norsk litterær offentlighet."

Selv er jeg ikke berettiget til noe synspunkt. Jeg har ikke lest bøkene. I denne sammenhengen er jeg bare den som stiller spørsmålene.

Det blir litt som Shantaram diskusjonen fra tidligere (kanskje Kjærstad har lurelest i poster og blogg :-).

(Jeg har så langt kun lest de 2 først bindene og likte nr.2 mye bedre enn 1.)

Enig.
Bind 2 er bedre enn bind 1.
Jeg liker spesielt avsnittene der det diskuteres litteratur/litteraturkritikk.

Ser ut som det er ein backlash på gang etter haustens panegyrikk-orgie. Kjærstads innlegg vil garantert få mykje kritikk frå dei som meiner det er eit utslag av misunning frå ein rivaliserande forfattar. Men når ein ser på måten eit samla kritikarkorps har gitt all argumentasjon på båten i sine omtalar av Knausgårds prosjekt, dei kjem stort sett med påstandar om at dette er bra fordi det er bra, er Kjærstads kommentar eit forfriskande korrektiv. (Eit skrekkeksempel på elendig kritikarhandverk i høve MK er NRKs Marta Norheims stadig oppattekne "kvantiteten er ein del av kvaliteten"-mantra for å (bort-)forklara dei endelause partia i romanen der forfattaren går på tomgang, t.d. oppvekstskildringane i band 1, som må vera noko av det mest banale og inkjeseiande som er kome på trykk her i landet dei siste åra.)

Endelig, tenkte jeg da jeg leste Kjærstads artikkel i Aftenposten, og dobbelt opp da jeg leste dine ord her Jan: Jeg har før her nevnt Arne Mellbergs "Selvskrevet : Om selvfremstilling i litteraturen" (2007) som jeg anbefaler. En god observasjon er det også når Kjærstad peker til svensk tradisjon der Knausgård også har gjort svenske av seg. Selvskriving har alltid hatt en stor tradisjon i Sverige, fra August Strindberg, Selma Lagerløf til Ivar Lo-Johansson fram til nevnte nålevende (TV-stjerner som uttalte karaktermord i selvbiografisk form hos Kjærstad) og vi kunne tatt med Tunström på veien (en av mine favoritter!). I Norge har vi hatt Agnar Mykle og Aksel Sandemose. Men Ibsen og Strindberg var som kjent fiender og svært forskjellige mht selvskriving. Et interessant tema: Hvorfor og hvordan?

Det viktigste en selvskriver erfarer og kommer til å benytte som grep er erkjennelsen "jeg er to personer" - den ene beskrevne og den som beskriver. Dette grepet som uvergelig fører forfatteren til spørsmålet om troverdighet - og i siste instans pålitelighet, fører jo leseren til det samme.

Godt at kritikerne får så hatten passer, men vi har jo våre skjærmysler å ta til, vi og - som lesere. Jeg har utsatt Knausgård denne gang (selv om jeg leste hans to første umiddelbart); ikke minst grunnet støyen rundt rullende seksere og andre ovasjoner som vekker min verste skepsis tillive. Jeg er ikke aleine forstår jeg!

Bra innspill i Knausgård-debatten! Alltid interessant med reflekterte innspill og kritiske blikk. Selv har jeg startet på Knausgård-lesingen samtidig med mange andre leseprosjekt (som vanlig leser jeg mye på engang :)) og har ikke kommet langt nok i 1'eren til å kunne uttale meg bombastisk om prosjektet.

Har lest En tid for alt, og likte den godt.Jeg syntes "forskningen" omkring englenes vesen var interessant, og syntes hans tolkninger av bibelhistorien er spennende.Men han bruker mange ord, og romanen kunne med fordel ha vært delt opp i flere kortere tekster, synes jeg. En skal være litt utholdende for å komme i mål.

Når det gjelder Min Kamp- serien, så er jeg fortsatt begeistret. Vi får se om det holder seg gjennom hele. Men jeg er enig med Kjærstad i at en skal være varsom med å ta alt som den absolutte sannheten om hans liv og person. Vi får heller betrakte prosjektet som en tekst, og forholde oss til den som sådan.

Takk for hyggelige ord Kristin; jeg er som deg - en glupsk leser med mange jern i ilden. Som bibliotekar elsker jeg å se bøkenes sammenhenger. Refererende lesning; det vil si bøker som kan speiles i hverandre, er det alltid en stor glede å finne.

Historien med selvskriving regnes fra Montaignes essayer fram til i dag, og jeg syns Kjærstad peker på en interessant side ved dagens oppmerksomhet - dette at Knausgård får ekstra betalt for å bekjenne seg som selvskriver. Hans to første tekster er før Min kamp kommer nokså gåtefulle; og det vekker interesse.

Men jeg kan også peke på en annen side ved selvskrivingen som jeg tror er viktig, og det er at den har en mulighet til å gjenfinne menneskets sjel i og med at den rører ved filosofiens grunnsetninger - vår kartesiske tankesett - Descartes - jeg tenker, derfor er jeg. Som kjent forsvant sjelen i dette regnskapet; døden ble resolutt og Gud så svak. I en verden der vi helst er gruppemennesker av redsel for å skille oss ut, vil den selvskrivende fremstå som de gamle vismenn som vi nok savner, selv om mange nok vil fraskrive seg en sånn interesse (jfr Arthur Parks innlegg her).

Ibsen - vår egen Ibsen, eller den internasjonale Ibsen, fremstår med en helt annen forfatterrolle. Hos ham forsvinner forfatteren som biografisk interessant, og teksten trer fram - en tekst han ikke en gang vil forklare. Mange trodde vel at denne rollen ville vinne fram, mens det viser seg at selvskrivingen som et prosjekt er mer seiglivet enn man trodde. Kanskje fordi vi mennesker har så mange spørsmål i forbindelse med selvet?

Fra en diskusjon om dette innlegget Rune:

http://www.litteraturbloggen.no/?bloggid=2010/01/9120731292358951313

"Jeg har sagt tidligere at jeg leser med magen mer enn med hodet, og holdt på med denne i går kveld og vred meg litt i ett eller annet ullent ubehag, og det kom over meg på bussen i morges, når det var så fullt at vi sto kuk i ræv hele gjengen (en skjev en på høyreskinka) - det var så tett, og en fyr hadde en meis på ryggen til å bære unger i, som han glemte at han hadde på ryggen, og han fika til meg når han snudde seg, og da kom det over meg hva det var med boka som plagde meg, og det var akkurat dette jeg skriver over her, og hva du også ser er essensen."

Jeg vet ikke om det å fraskrive seg en interesse er bra eller dårlig - sannsynligvis er det ene like greit som det andre.

Takk for invitten til blogg; og det ga meg null lyst til å gå igang med Knausgårds prosjekt. Så klart kontrakten må brytes - ellers oppstår ikke selvskrivingens magi (eller det den kan inneha av magi). Det er jo også noe ved menneskelivet: "Det første målet er å bli noe selv; det største er å være noe for andre". Hvordan se det siste selv, eller si noe om det uten at det blir flaut, ullent og ja ... Det krever en god selvskriver det!

Rune - jeg må nok lese din kommentar også med magen - det er ikke sikkert jeg skjønner helt hva du skriver - du har et annerledes begrepsapparat enn meg - men magen sier "ok, fint".

Glimrende kommentar, Rune. Dette har du satt deg inn i. Som edsvoren Kjærstad-fan og Knausgård-skeptiker gliste jeg hele veien til jobben i morges. Selv om det var 17 blå på Lysaker og bussen var 25 minutter forsinka. :)

Kjærstads motmæle er forøvrig glitrende.

Hør, hør! :)

Du få'kke sitere meg på det ;-)

Jeg er - etter halvspilt førstekamp - ferdig med Knausgård. Det har ingenting med språket å gjøre, han formidler til tider meget bra - mitt ankepunkt er at jeg ikke ønsker å kjenne Knausgård bedre enn jeg kjenner mine venner.

Han, og de - fortjener ikke det.

her er jeg enig med ganske enig med deg Arthur. Jeg er etter Bind 1 veldig usikker på om det er noe allment av verdi her, i alt det detaljert personlige. Språket har jeg ingenting å utsette på og det var mange formuleringer jeg likte veldig godt. Men likevel. Jeg kommer ikke til a ta fatt på Bind 2 med det aller første, men har ikke avskrevet kampen helt enda.

Syns Kjærstads kritikk var interessant lesning, men synd den kommer fra en annen forfatter og ikke en med litteraturkritikk som yrke. Kjærstad blir sikkert beskyldt for misunnelse.

Jeg tror ikke de arresterer ham på misunnelse, et unisont kritikerkorps kritisert? Eller vent! Jo, et unisont kritikerkorps snakker nå sammen og forbereder motsvar.

Jeg kommer sikkert til å synes motsvarene er like glitrende som Kjærstads kritikk. Kjærstad er sannsynligvis mer kunnskapsrik en noen som helst litteraturkritiker - det er noe irriterende over dette vell av kunnskap. Han kan alt, i motsetning til Nesbø, som bare kan det du leser. (Google, vøtt!)

Hvis man leser artikkelen grundig, går det tydelig fram (og gjentas til slutt) at kritikken ikke er mot boka men mot saueflokken av litteraturkritikere. Han sier egentlig ikke noe om hva han selv synes om boka. Han etterlyser edruelighet og referanserammer i forhold til de ovasjonene boka har fått. Derfor tror jeg at Kjærstad blir tatt seriøst. Dessuten har han vel ingen grunn til å bli misunnelig, da han selv har fått sin solide dose med skryt, ovasjoner og utnevnelser opp gjennom åra.

Det viktigste han sier, synes jeg, er at Knausgård antagelig selv ikke liker at alle breker i kor. En forfatter som Knausgård vil tas seriøst. Et brekekor er sjeldent det.

ja det er helt sikkert riktig, Knausgård må jo være forbauset over den overveldende positive mottakelsen.

Jeg leste (desverre) Kjærstads innlegg veldig raskt mens jeg var på farten så jeg skal ikke uttale meg skråsikkert, men jeg fikk med meg at han understreket at det ikke var kritikk av boken men av kritikernes jobb, likevel så sa han vel mer eller mindre rett ut at han mente boken kun ble oppfattet som interessant pga det selvbiografiske + knausgårds image?

Og jeg tror han er inne på noe her. Boken er godt skrevet den, (har bare lest bind 1 så jeg bør vel lese minst ett til om jeg skal delta noe særlig i denne debatten) men tror mange av oss kanskje finner oss i vel mye uinteressante utgreininger og unødvendig høyt sidetall fordi man kanskje er litt nysgjerrig på dette "personlige prosjektet" ?

Jeg tror hvertfall at fansskaren hadde vært litt mindre om disse seks tjukke bindende handlet om en person som var 100 % fiktiv.

Selv har jeg ikke lest noen av Min kamp-bøkene, men etter alt skrytet av Knausgårds prosjekt tenkte jeg at jeg nesten måtte sjekke det ut selv. Så nå står jeg på venteliste på eneren. Inntil da er det ikke mye jeg kan uttale meg om. Men jeg må si jeg har stusset litt over denne grenseløse og omtrent enstemmige beundringen av bøkene hans. Jan Kjærstads uttale er den første jeg har kommet borti hvor pipen har en annen lyd. Og det er jo litt underlig må jeg si..

Dette kan bli interessant. Må virkelig følge med på denne tråden.

Må innrømme at jeg ikke har vært så spesielt nysgjerrig på Knausgårds prosjekt. Jeg har tittet på eneren, men tviler på at jeg kommer til å lese noen av bøkene. Det blir for nærgående, for personlig - dessuten er det noe som gjør at når den ene kritikeren etter den andre forsøker å slå hverandre ihjel med rosende superlativer, så rygger jeg to skritt bakover. Bra noen tar til motmæle. Noen grunn til at Kjærstad skulle være så misunnelig, ser jeg ikke. Han står vel støtt og godt på sitt eget forfatterskap og trenger ikke skjele til noen andre. (Uten at jeg er noen stor fan av Kjærstad ...) Generelt er jeg ikke så voldsomt imponert over kritikerstanden ...

Eg er i gang med kamp nr. 2, og eg er veldig begeistra. Bøkene hittil er reine pageturnere for min del, og det er akkurat det eg likar best når eg les. Kva som er biografisk eller ei, spelar ikkje så stor rolle. God litteratur er det uansett.