Bokelskere.no

Eg skulle ha svara før, men, for å halde seg til ortaka, betre seint enn aldri:

I denne bolken som annelingua så generøst og viseleg har tildelt oss, gir don Quijote råd til Sancho Panzo, som altså skal få styre øya si. Så blir SP ført til guvernørskapen sin og begynner å styre.

Særleg II.43 er full av ordspråk og levereglar; eg får assosiasjonar til Konungs skuggsjá i norrøn littertur, der ein far gir råd til son sin, og til Hamlet, der Polonius gjer det same med sin son, Polonius. Sikkert ein vanleg sjanger, dette, med råd som viser tidas livssyn og verdiar.

I II.44 viser Cervantes til forteljingar inne i romanen som vi har lese tidlegare; enda ein gong, seier LAM, omtaler han verket som ei historia med fleire novelas, «noveller». Og det er det jo. Interessant er uttrykket «lector amable», altså «kjære lesar»; det e rjo vanleg i eit nesten tre hundreår framover – når forfattar og lesar deler dei same verdiane (sjå hos Camilla Collett, for eksempel).

Altisidora syng ein romance, men kommentarane hos LAM er faktisk heller få til denne teksta. Meir interessant er kanskje don Quijotes replikk om korfor han skal vere ein så ulykkeleg riddar at det ikkje skal finnast den jomfrua som ikkje forelskar seg i han: «… que no ha de haber doncella que me mire que de mí no se enamore».

I II.45 blir Sancho Panza herre over øya si, og bolken sluttar med at «vi», dvs. forteljaren og lesaren, lyt forte oss tilbake til hans herre og meister, som hadde vorte fullstendig slegen ut av Altisidoras serenade. Sjølv om denne forteljarteknikken verkar gammaldags på oss i dag, var han så absolutt på moten på 1600-talet.

don Quijote er usedvanlig standhaftig med å vente på sin høybårne Dulcinea. Det at han gjør sånt nummer av han ikke kan ha med seg noen kammerjomfru på rommet, betyr vel at han egentlig ikke har sjanse til å styre seg hvis han får muligheten :) En situasjon de to serenade-spillerne utnytter. Og vi er tilbake til de utallige balkong-scenene som florerte i litteraturen i den tida. Jeg vil også ha en serenade under verandaen min!

Og senere forfattere har jo også brukt denne teknikken - antagelig enten inspirert av Cervantes selv, eller av andre forfattere som har vært inspirert av ham (eller hans samtidige). Jeg fant den senest i W. Somerset Maughams "Catalina" - og skjønte dermed at WSM utvilsomt hadde lest sin DQ (WSMs roman utspiller seg i Spania "i DQs samtid", så denne slutningen lå ganske nær). Som jeg har fortalt annetsteds, så ble dette til gagns bekreftet da DQ og SP dukket opp (riktignok uten noen gang å bli presentert ved navn for leserne) mot slutten av "Catalina"...