Bokelskere.no

Puh. Da er 910 sider fordøyd. Jeg er nok mer ambivalent i forhold til Shantaram enn jeg ser at de fleste her inne er. Boka er selvsagt et mesterverk. Forfatterens skildringer av Bombay-slummen, av den lokale mafiaen og av krigen i Afganistan på 80-tallet er imponerende innsiktsfull og detaljert. Jeg er ikke i tvil om at mannen har opplevd mye av det han skriver om.

Men det er her mitt første ankepunkt mot boka fremkommer. Jeg er ikke fortrolig med en roman som så til de grader er biografisk, uten at det skapes skiller mellom det som er diktet og det som er selvopplevd. Ta bare siste del av boka. Og jeg ødelegger ikke leseropplevelsen for noen hvis jeg sier at han i løpet av noen få sider i Bombay, en by med flere titalls millioner mennesker, i løpet av noen få timer støter på nesten samtlige av de personene han tidligere i boka har truffet. Litterært er dette suverent. Og hadde det vært ren fiksjon, så hadde jeg kjøpt det uten betingelser. Men dette er en bok som beveger seg så tett opp til biografien og dagboken at det når slike ting inntreffer, skaper mangel på troverdighet.

Det er også et moralsk dilemma knyttet til boka, som jeg har skrevet om tidligere. Det er betenkelig at forfatteren (som altså er svært tett knyttet til jeg-fortelleren) indirekte skaper sympati for organisert kriminalitet, drap og korrupsjon. Uten kanskje å mene det, romantiseres den kriminelle frihandelen av dop, valuta og penger, noe som virkelig er et alvorlig samfunnsmessig problem i India, og som er med på å gjøre at folk må leve i slum og under uverdige forhold. Ja, forfatteren problematiserer dette i boka og anskueliggjør sin dårlige samvittighet, men for meg blir dette et klamt forsøk på å skaffe seg et alibi for de kriminelle handlingene forfatteren selv var med på.

Til slutt er mitt ankepunkt mot boka at den til tider blir særdeles pompøs og kvasifilosofisk i reneste Coelho-stil. Noen av beskrivelsene av følelser og naturskildringene er til tider så klisjéfylte at de hadde passet bedre i en ukebladnovelle. Men ikke alltid. Av og til glimter han til med gode og enkle beskrivelser, særlig når han tar utgangspunkt i særskilte karaktertrekk ved menneskene han møter.

Totalt sett, og til tross for disse ankepunktene, var dette en god leseropplevelse for meg. Jeg koste meg med store passasjer i boka, kjedet meg gjennom andre. Men slik skal det være. Og fortsatt lar jeg meg overraske over denne eventyrerens litterære evner. Det skal et godt hode til for å holde styr på så mange parallelle hendelser og så mange ulike karakterer over så mange sider.

Godt skrevet! Jeg ble ferdig med boken idag, og konkluderer likt med deg. Boken er jo skreddersydd filmmanus for Hollywood, eller som TV serie.

For meg veier ikke det "biografiske" aspektet så tungt. Overforenklet, det som står i boka er sant og ferdig med det - hvorfor sette spørsmålstegn?, om det er fiksjon, delvis fiksjon, sant, løgn - så lenge boka selges som roman - behandler jeg den som en roman.

Det vil si jeg leser som om alt er sant - mens jeg vet at det er oppdiktet (stort sett). Det kan jo gi en ekstra piff ved forankring i virkelighet, selge flere bøker - men spiller det noen rolle, litterært?

Samme ulla. Knausgård? og Seierstad (- hvis hun hadde skrevet roman og ikke dokumentar på coveret.)

"Jeg leser som om alt er sant - mens jeg vet at det er oppdiktet (stort sett)." Interessant standpunkt, Ingalill.

Selvsagt er vi knyttet til enhver forfatters univers mens vi leser ham. Likevel leser vi vel fiksjon på en annen måte enn sakprosa? I hvert fall gjør jeg det. Og ja, jeg synes det spiller en rolle litterært. En biografi krever en viss sannhetsgehalt i forhold til personene i boka. I en biografi gjør man tidssprang for vise at i et normalt liv, berøres man ikke av hundre sjelsettende opplevelser i løpet av noen få uker. Men i en roman er det helt greit at en karakter blir utsatt for umenneskelige påkjenninger over en kort tid. Vi er jo med på forfatterens premisser. Vi vet at det er fiksjon.

Jeg tror for øvrig ikke at økt sannhetsgehalt selger flere bøker. Tvert imot. Bestselgerne blant biografene er nettopp dem som spekulerer mer enn de dokumenterer. Men det er altså en annen genre.

For meg betyr det mye hvilken genre jeg setter meg ned for å lese. Jeg har ulikt utgangspunkt for min leseropplevelse dersom jeg skal i gang med en novelle, en roman eller en biografi. Men her er vi kanskje forskjellige.

Jeg er enig i at ulike genrer forutsetter ulik lesing, men når det gjelder Shantaram er den beskrevet som en roman - basert på en sann historie.

Akkurat hva og hvor mye som er sant er endel av markedsføringen og pirrer folks nysgjerrighet og de kjøper boka. (Nå hevder jo mr.shantaram at det meste er sant - men det forandrer egentlig ingenting)

Bortsett fra at jeg tror vi leser boka utifra ulike genre - er vi jo enige :-)

Ja, vi har lett for å være enige. :) Likevel undres jeg litt over den ukritiske og uforbeholdne hyllesten denne boka har fått.

Jeg må si meg enig med mye av det dere sier her. Selv var jeg (faktisk veldig) begeistret over denne boken vel halvveis inn i den. Den andre halvdelen av boken syns jeg ble litt vel pompøs. Som filmelsker gleder jeg meg til å se hva de får til på lerretet ;)