Jeg synes dette var en kort, stille og god historie om krig i Angola. Med enkelt språk får forfatteren fram hvor sårbare enkle livsformer er for ytre omstendigheter de ikke forstår, rår over eller har interesser i. Samtidig er dette også en historie om generasjonskonflikt og en gammel kulturs verdier.
Så at næringsministeren og utviklingssministeren var døråpner for norsk næringsliv i Angola denne uken. Dette er historien til de som befinner seg langt fra begivenhetene, men sikkert blir like påvirket av olje som av krig. Giske hadde stramt program og sa til DN at det var bra, da gjør han jobben sin. Det ble mao bare hoteller og offisielle møter. Jeg tror de også burde tatt seg en tur ut. Til landsbyene, hyttene, geitene, kyrne, palmelundene, vannkildene, skilpaddene og de som behersker denne verdenen. Det gjør denne boka:)