Kathleen Jamie er en skotsk poet, men boken "Among Muslims" er en reiseskildring fra de nordligste områdene i Pakistan - helt opptil Himalaya, og på grensen til Kina og til den indiske delen av Kashmir. Boken ble opprinnelig utgitt under tittelen "The Golden Peak", og ble skrevet etter Jamies flere måneder lange reise sommeren 1991 i det som også i Pakistan kalles "The Northern Areas". Etter attentatene i USA 11. september 2001 ba Jamies forlegger henne om å dra tilbake til Pakistan og skrive en epilog der hun reflekterte over hvordan hun ti år senere opplevde de samme stedene.
Dette er en interessant beretning om en ung vestlig kvinnes reise på egenhånd på den pakistanske landsbygda. Kathleen Jamie forteller om stedene hun besøker, men ikke minst om menneskene hun møter - fra landsbygutten som er resepsjonist på et nedslitt småbyhotell, via de unge kvinnene som lever i "purdah" (tilbaketrukket fra omverdenen, iført chador når de en sjelden gang beveger seg utenfor hjemmet), til den diskusjonsglade majoren hun møter på det lokale biblioteket og den innpåslitne busspassasjeren som tar henne for en frivol vesterlending som kan tilbys penger for en hyrdestund i ly av mørket. Hun skildrer folks levesett, hvordan de kler seg og ter seg, hva de spiser og hvordan hjemmene deres er innrettet. Hun viser stor respekt og sympati for menneskene hun møter, og Among Muslims er i mine øyne en meget sympatisk bok. Ikke minst synes jeg det er interessant å få gjenfortalt hvordan levekår og skikker endrer seg fra sted til sted ettersom Jamie forflytter seg i regionen. Jeg tror ikke jeg har hørt eller lest noen fortellinger eller reportasjer fra Pakistans "Northern Areas" før, så denne boken har gitt meg litt mer begrep om livet i dette fjellområdet. Bokens eneste svakhet er et til tider litt vaklende språk (noe jeg finner litt pussig, ettersom forfatteren i følge vaskeseddelen er "one of the UK's foremost poets"), med litt haltende grammatikk her og der. Men dette er detaljer. Boken gir muligheten til å møte et stort spekter av mennesker på deres hjemmebane, og gjennom disse møtene få et lite innblikk i den nord-pakistanske kulturen. Som bonus får leseren også vite litt om skotsk kultur, ettersom forfatteren innimellom reflekterer over kulturforskjeller og -likheter ved å sammenligne opplevelsene i Pakistan med erfaringene fra sitt hjemlige Skottland.
Jeg har definitivt hatt utbytte av å lese denne boken - og den får terningkast fem av meg.
Viser 5 svar.
Før du begynte på "Bokens eneste svakhet er ...." så fikk du frem tårene mine...
Du verden - og så alt det jeg ikke fortalte fra boken, da! Man kommer til tider veldig nært innpå menneskene forfatteren møter - noe hun også problematiserer mot slutten av boken, ved at hun reflekterer over om hun kan hende har gått for langt i å utlevere mennesker hun har lært å kjenne og bli glad i. Hun konkluderer med at det er nødvendig å gå veldig nært for å kunne øyne allmenn-menneskelige likheter på tvers av kulturene - og jeg for min del synes hun klarer balansegangen. Så kunne jeg jo ikke lese disse refleksjonene uten å tenke på den voldsomme debatten om Åsne Seierstad og bokhandleren i Kabul... uten å ville innlede en diskusjon om den boken i denne tråden, kan jeg jo tilføye at jeg hadde stort utbytte av Seierstads bok også. Og nå tenker jeg at det kanskje kunne vært enda mer interessant å lese Jamies og Seierstads bøker opp mot hverandre? De har jo faktisk ganske mange likhetspunkter, men det er etter hvert ganske mange år siden jeg leste Bokhandleren i Kabul, så jeg husker den ikke godt nok.
Anbefaler deg i alle fall å vurdere å lese denne, gretemor - men ikke fordi du vil finne mange triste skjebner og felle flere tårer, for dette er ikke en bok om tragiske skjebner, altså! Kort oppsummert er det en bok om at mennesker er mennesker, uansett ytre sett totalt ulike liv og levekår... :-)
Åsne Seierstad eller ikke. Jeg er så glad for at du setter søkelyset på litteratur fra den siden av verden, og når jeg blir rørt, så velger jeg å verdsette det. I motsetning til før i verden, hvor det var stort sett flaut.
Jeg vet med meg selv at jeg for min del NEPPE kommer til å foreta slike reiser som f.eks. på-egen-hånd-i-Pakistan selv, så jeg griper fort til lommeboken når jeg får øye på reiseskildringer fra motsatt kant av kloden. Annenhåndsopplevelser er bedre enn INGEN opplevelser, ikke sant? All grunn til å være fornøyd med at man har kort vei til egne følelser, håper du ikke misforstod meg! Jeg trodde bare at jeg hadde skrevet ganske nøytralt og nøkternt ovenfor - men da velger jeg å tro at du er god til å lese mellom linjene, gretemor! :-D
Hvorfor skal vi være så nøkterne, tenker jeg. Selv setter jeg pris på følelsene, og tillater meg å uttrykke dem.
Sist sett
