Bokelskere.no

Det er nok som du sier i det siste innlegget her nedenfor, at forfattere må treffe noe i oss som skaper vibrasjoner, og at dette "noe" er individuelt. Lindgren traff en av mine strenger. Visst er det traurig, makabert, grotesk og motbydelig, men jeg så for meg disse to gamle, halvdøde stabeisene - og den svært uhåndgripelige fremmede kvinnen som trasker att og fram i snøen mellom husene og får dem tilbake på en slags talefot.

Humor fant jeg også - i alle de språklige underfundighetene, nesten "hamsunsk". Og kjærligheten til det västerbottenske folket skinner tydelig gjennom, både på og mellom linjene.

For å bekrefte ulikhetene mellom lesere: Jeg er ingen Loe-fan ...