Jeg har etter hvert vært igjennom et tyvetalls krimbøker skrevet i krigsåra 1940-45. Det virker nesten som den perioden var en glasperiode for i alle fall denne sjangeren. Bl.a er klassikere som "Åndemasken" og "De dødes tjern" fra disse årene.
Et felles trekk ved alle disse bøkene - og som jeg stusser på - er at det oveghodet ikke er noen spor i dem av at det er krig i landet.
Er dette tilfelle for bøker tilhørende andre sjangre også? Skulle litteraturen generelt og/eller krim spesielt lede tankene vekk fra den truende hverdagen?
Viser 15 svar.
Mener vel å ha lest en gang at mange utelot krigen p.g.a fare for sensur.
Sitter forøvrig i kveld å leser 'Hvis tanker kunne drepe'. Boka er skrevet av Carter Dickson i 1939. I boka skjer mordene tilsynelatende på grunn av telepati. Et sted midtveis i handlingen snakkes det indirekte om morderen, hans evner og mulighet til å kunne ta livet av Hitler.
Fikk ikke André Bjerke problemer med dette i etterkant av krigen? Mener å huske å ha lest at han hadde utgitt litteratur med stor sukssess under krigen, og tatt hensyn til tyskernes krav om sensur for å klare å få bøker publisert. Grunnen til at han fulgte disse kravene var visstnok fordi han trengte pengene til å forsørge sin arbeidsløse eller syke far. Men visstnok var det nok til å gjøre ham noe upopulær rett etter krigen.
Mener jeg å ha lest i hvert fall. Noen som kan bekrefte det?
Det står en del om dette i Store Norske Leksikon. Det var noe som han hadde hjulpet sin far med under krigen, og som fikk et etterspill etter krigen.
Ah, se det. Der fant jeg en artikkel om saken. Litt annerledes enn jeg husket det, men jeg var i hvert fall ikke helt på jordet. Link her
Takk. Veldig spennende lesning. :)
Jeg skrev en gang for lenge siden særemne om Andre Bjerke. Husker jeg ble særlig fasinert av Jan E. Hansens biografi 'Andre Bjerke - Det bevegelige mennesket'fra 1985.
Definitivt en spennende mann. Innser i ettertid at han hadde vært et saftigere valg for særemnet enn det Lars Saabye Christensen var, som var mitt valg for særemne på ungdomsskolen. Christensen er en så privat person at det var vanskelig for meg på den tiden å trekke linjer mellom ham og bøkene.
Han utga ikke noe mellom 1942 ("De dødes tjern" og diktsamlingen "Fakkeltog") og 1946. De neste årene kom det ganske tett med utgivelser. Dette støtter ikke opp om din teori, men mer vet jeg ikke.
Jeg refererer bare noe jeg leste i en artikkel en gang, men hvem som skrev den husker jeg ærlig talt ikke (selv om Vilde Bjerke er et navn som klør bak i hjernebarken). Jeg har ikke noe grunnlag for å si om det er sant eller ikke (er derfor ikke en teori jeg har), men jeg husker at jeg synes artikkelen var interessant. Men når det er sagt så utga han jo i hvert fall fire bøker (inkl to diktsamlinger) mellom 1940 og 1942 - som kan være grunnlaget for den eventuelle kritikken.
Dette er en ganske god observasjon.
Krim som litteratur fikk en kraftig oppsving i Norge under krigen. Hvorvidt det samme var tilfelle i andre okkuperte land vet jeg ikke, men det kan virke rimelig.
Det var som okkupert vanskelig å få gitt ut litteratur og enda vanskeligere å få folk til å kjøpe. Alt som ble gitt ut var nøye kontrollert av okkupasjonsmakten. Det å skrive om krigen ble jo i beste fall nesten umulig og folk hadde mer enn nok alvor i hverdagen til å ønske å bruke tid på det ellers. Det å lese blott til underholdning ble en trend.
Det finnes jo gode rene fornuftsmessige forklaringer på at krigen er totalt fraværende i bøkene skrevet i krigsåra. Men jeg synes likevel det er rart at det er mulig å sitte der i en krigspreget hverdag og skrive bøker "i nåtid" som beskriver et helt annet Norge. Hadde man tydelig lagt handlingen til en annen tid ville det vært mer forståelig, men det knepet er lite brukt.
Tror ikke de hadde noe valg for å si det sånn. Hvis du risikerer Grini eller verre hvis de ikke liker det du skriver så blir vel det minste motstands vei?
Nå skal det sies at jeg ikke er noen ekspert på emnet sånn sett, jeg skrev om dette som særemne i 3 gym for ca 20 år siden. Blant annet med Andre Bjerkes "De dødes tjern" på pensumlisten. Noe av det jeg brukte da som kildemateriale var en historisk gjennomgang av norsk kriminallitteratur frem til da. Denne var skrevet av, (eller så var han redaktør), Nils Nordberg. Den hadde en ganske god gjennomgang av krigsårene fordi det på mange måter var gjennombruddet for krim i Norge. Har forsøkt å finne den igjen nå, men google har foreløpig ikke levert "the goods".
Håper noen som kan mer om dette kommenterer, for det var en interessant betraktning.
Det er jo ofte sånn at man holder seg litt unna å skrive om hendelser mens de ennå pågår og gjerne en stund etter, kanskje fordi det er for rått eller for sårt ennå. Mulig at det er grunnen til at man ikke nevnte noe om krigen i bøkene de skrev på den tida.
Logisk for meg vil være at de gikk ut fra "vær varsom". Ved å kutte ut krigstilstanden i hverdagen, behøvde de heller ikke ta stilling til tyskerne "mao sette tyskerne i det gode lyset". Eller å bli sensurert, slik Cora Sandel ble (dette ble ikke oppdaget før i våre dager da ny oversettelse var på trappene).
Se artikkel hos Nrk som omhandler Alberta av Cora Sandel
Sist sett
