Lost at Sea er en tegneserieroman som handler om å være et sted mellom barn og voksen, om å være på et mellomsted og ikke vite hva som skjer eller hvem man er. Hovedpersonen blir med på en roadtrip og en av tingene hun sier er at kjolen hun har på seg er den eneste grunnen til at hun stod opp den morgenen, tanken på å ha den på fikk henne opp, og det høres så jævla trivielt ut, og tenker tenåringen litt dypere og lenger, så er det nok ikke sant, men det er det likevel når man er tenåring og lost. Jeg gjenkjenner den samme følelsen som jeg får hver gang jeg ser Ghost World, da jeg leste tegneserien av Daniel Clowes som filmen er basert på, samt det samme som da jeg var femten år. Forskjellen var at jeg visste hvorfor jeg fikk denne følelsen nå, jeg satt og leste Lost at Sea i sofaen, jeg satt ikke på en stappa buss i rushtiden med regnet piskende mot vinduet en dag i november og gikk på videregående. Forøvrig kan boken presentere seg selv med dette utdraget: Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.
Sist sett
