Paul Auster er en ordkunstner og vet hvordan man manipulerer leseren. I denne boka inviterer han oss til en slags lek, der vi blir nødt til å trekke egne slutninger basert på den informasjonen som gis. Vi blir bedt med inn i et rom der en gammel mann er til en slags behandling. Er han en straffedømt fange? Er han på sykehus? Er han forfatteren i sitt "skriptorium"? Ja dette er noen av de spørsmålene vi blir stilt overfor.
Boka er lettlest og kort, bare drøyt 130 sider. Det er en drivkraft i boka som utløses av vår nysgjerrighet. Vi aner glimt av en grusom fortelling som avsløres litt etter hvert. Men mye overlates til leserens fantasi. Dersom du pirres av forfattere som gir deg en haug av puslespillbrikker du selv må sette sammen, så er dette boka for deg. Dersom du kun liker bøker der fortellingen er opplagt og tydelig, så bør du kanskje la være å lese denne.
Viser 2 svar.
Det var noe Gaardersk-Sofies verden over denne. Ikke Auster på sitt beste vil jeg påstå.
Enig.
Det er sjelden jeg kommer bort i en bok som så til de grader setter fart på tankevirksomheten. Jeg både aner og ikke aner, og forandrer mening for hvert avsnitt.
Morsomt å være leser med en sån bok under nesen.
Sist sett
