Jeg har vært glad i å lese siden jeg var lita og jeg har lest mange mange bøker. Jeg har likt å lete i hyllene selv, finne ting jeg synes er interessante selv, har kun lest ut i fra lystprinsipp. Men av en eller annen grunn så fikk jeg det for meg for noen år tilbake at det er enkelte bøker og/eller forfattere som jeg skal få lest, bøker eller forfattere man har hørt mye om.
En av de bøkene var Steppeulven av Herman Hesse. Det tok sin tid, men jeg er omsider ferdig med den, og jeg sitter og lurer på om den egentlig var verdt tiden min, for jeg føler på en måte ikke det.
Jeg har hørt og lest så mye bra ting om denne boken og når jeg nå er ferdig med den, kjenner jeg at jeg har særdeles blandede følelser for den, jeg ser virkelig ikke hva som er så flott med den. Kanskje er det jeg som er for ung, for uerfaren eller uten sans for “høyverdig” litteratur, men dette ble litt mye irritasjon for min del, og ikke av den gode sorten. Noen av hans følelser/ oppfatninger av verden rundt seg kan jeg riktignok kjenne meg igjen i, men det holder liksom ikke. Jeg tror også jeg skimter et godt budskap i teksten, jeg tror jeg skjønner hvor han vil, men historien fenget rett og slett ikke meg.
En av mine største utfordringer var språket, jeg synes det ble for gammeldags og stivbent / “pent” til tider. Dette kombinert med at Mr. Haller ganske raskt viste seg å være en person jeg ikke hadde mye til overs for eller felles med, tror jeg kanskje medførte til at tiden brukt føltes som tid litt bortkastet.
Viser 2 svar.
Denne boken gjorde iallefall inntrykk på meg. Språket var rytmisk, stilsikkert og litt gammelmodig, helt etter min smak. Sånn språk kombinert med livsvise refleksjoner og god driv gjør dette til er mesterverk i min hylle:)
Jeg kan huske at jeg satt med noe av den samme følelsen da jeg leste denne for mange år siden. Men jeg leste Glassperlespillet av samme forfatter noe senere, og den likte jeg mye bedre.
Sist sett
