Jeg hadde null forventninger da jeg tok fatt på denne romanen. Hadde knapt hørt et ord om den, kom tilfeldigvis over den på dagligvarehandelen, så hadde vel ikke noe grunnlag for å bli skuffet. Så ingen skuffelse her, men heller ikke overbevist. Rasende morsom? Bevegende? Minneverdig? Nja. Ikke rasende morsom hvertfall (hvis det da ikke er jeg som har mistet min humoristiske sans, eller rett og slett ikke forstår humoren). Vekker kanskje litt sympati og følelser, men ikke overvelmende - noe som henger sammen med oppfatningen av karakterene; Dexter er en slik karakter som får deg til å føle at menneskets undergang er nær. Det er først i slutten av boka han blir en jeg kan like. Emma falt heller ikke i smak hos meg. Hun er for snerpete og kvass. Noe boka ga meg, var en følelse av nostalgi på vegne av karakterene. Jeg vet ikke om det kommer av at jeg selv ikke ønsker å bli eldre og derfor ser på tiden i 20-årene som noe nærmest hellig, eller om det rett og slett var fordi jeg var så "inne" i historien. Vel, til tross for det jeg tidligere har nevnt fant jeg boka til en viss grad underholdende og fengslende. Man vil jo vite hvor de til slutt ender opp, selv om det kanskje er litt selvsagt. Så for all del; les den.
Sist sett
