Pikesex gjør det ikke, Murakami...
Spådd til å bli det nye store verket - lenge ventet og etterlengtet kom den endelig. Jeg holdt meg tilbake helt til trippel bindet kom på engelsk den 25. oktober, men da løp jeg til gjengjeld til 'Politikens bogudsalg' for å sikre meg min kopi.
Vel 550 sider inne i boka er jeg ikke så overveldet som jeg hadde håpte på å bli.
Godt nok hadde jeg SKYhøye forventninger, for 'Windupbird Chronicles' og 'Kafka on the Shore' spesielt har gitt noen fantastiske leseopplevelser.
Ideen '1Q84' er rett fram strålende, tanken om å skrive en speilvendt fortelling i forhold til George Orwells 1984 er god - og hvis jeg skulle gi noen oppdraget er Murakami nok et av de bedre bud, men jeg blir irritert romankarakterene må fortelle meg hva forfatteren har gang i rett ut. Hva tar han meg for??
Generelt er bok 1 og 2 er gjennomsyret av unødvendige gjentagelser. Tror Murakami virkelig ikke på at leseren biter mærke i hva han sier? Dette gjelder spesielt i kapitlene om Aomame, hvor han nesten konsekvent gjentar en del av detaljene fra sist kapitel som omhandlet henne. Gjesp... da faller i allfall jeg i søvn..
Også all denne sexen.. tilogmed pikesex. Pikant, grove beskrivelser. Det gjør det bare ikke noe bedre. Kanskje er det kultur forskjeller som gjør seg gjeldenede, kanskje er det meg som kommer fra en generasjon som er så mettet av porno og sex og voldelige nyheter at ønsket(?) effekt uteblir. Jeg får nesten litt assosiasjoner til Jean M. Auels legendariske husmorporno triologi 'Hulebjørnens klan'.
Enda mere får jeg dog assosiasjoner til Jostein Garders 'Sofies verden'... og til Stig Larson, med andre ord - vi har sett det før, vil har lest det før, og en ekstra dæsj pikant sex gjør det bare ikke...
noen lysglimt er det dog innimellom, enig der: kattebyhistorien er kul, men er den ny??)
Viser 1 svar.
"Til og med pikesex" – som om det virkelig er ytterpunktet hva angår perversiteter.
Sist sett
