Bokelskere.no

Denne bok, skrevet i 1866 i Russland , er et verk som ruver i min bevissthet's bibliotek. Jeg leste den første gang som ung student. Likevel fant jeg den vel så bra og ikke minst spennende ved nok en lesning som godt voksen nå. For det første er dette en helstøpt, velstrukturert roman i 5 deler, hvorav den siste er døpt Epilog. Mange har ment at dette er en kriminalroman (noen sier til og med den første sådan.) Jeg kan forstå dem fordi lesten den er bygget over er spenningen, mystikken, som holder leseren i age , helt til slutt, selv om verket er på bortimot 700 sider,( heldigvis i fleste utgivelser delt i to bind.) og vi vet hvem morderen er helt fra begynnelsen, nesten før han har begått drapet, som ved tilfeldighetenes spill blir til et dobbeltmord fordi han blir så å si tatt på "fersken" av offerets søster som man i dag ville si var på rett sted, men til feil tid. Noen sier det er spørsmål om skyld, men ut fra min "diagnose" er det nettopp ikke det, all den stund hovedpersonen, morderen Rodion Raskolinikov aldri finner noen skyld overfor ugjerningen. tvert i mot; han ser på seg selv som en som rettferdiggjør den menneskehet han selv er en del av overfor denne pantlånersken som godgjør seg på medmenneskers nød og fattigdom. Med andre ord R har gjort menneskeheten en tjeneste ved å utrydde dette forbryteriske mennesket; offeret er forbryteren. At hennes søster fulgte med "på lasset" var ikke ment så, men betyr likev lite for denne unge, fattige og sultne student i fattigdommens St.Petersburg : en hovedstad der borgerne bor så tett at til og med deler av et rom leies ut, med eller uten et laken som skillevegg. Man prostituerer seg gjerne bare for å holde faren med den høyst tiltrengte daglige dose brennevin. Nettopp et eksempel på dette er bokenns andre hovedperson, Sonja " som innehar det "gule pass" (jfr. John Lennon "She has a ticket to Ride", men dette er en digresjon), ordet prostuert eller hore brukes ikke om Sonja. For oss-og ikke minst Raskolinokov- opphøyes hun nærmest til helgen. Motivet for mordet er i utgangspunktet-angivelig-penger. Ikke uvanlig. Hans ledemotiv for bruk av disse penger og andre verdigjenstander han får rasket med seg fra pantlånersken er å redde søsteren fra den vanære det må bli at hun- for å bli sikret-mot fattigdom ved å inngå ekteskap med en mann som har de nødvendige midler, men ikke det minste snev av kjærlighet. Dette har iallefall R gjort seg en mening om. I nærmest febervillelse gjemmer han verdigjenstandene under en høvelig sten, og der blir de liggende. Vel, søsterens forlovelse blir brutt , ikke pga de tilrøvede rikdommene, men pga en en sjofel og blamerende handling fra hennes forlovedes side. Som i de fleste av Dostojevskij's verker spenneer persongalleriet og intrigene over et mangfold som bare en virituos komponist kan holde en fast struktur over. Ved å spinne på en kriminell handling , holdes hele tiden spenningen ved like, gjennom en rekke snuskete handlinger , forgripelser samt vill-ledning av leseren holdes denne i et fast grep like til slutt. Handlingen fører oss gjennom ikke bare en kaotisk by, men i høyeste grad gjennom et kaotisk menneskesinn, og selv om han ikke lenger greier å holde seg fra å tilstå selve gjerningen, forblir han i sitt indre fastholdende på fraværet av skyld. Dog, den ulmende kjærligheten som hele tiden har ligget på lur mellom ham og Sonja, blusser fullt ut da han er dømt og føres i fangenskap. Hun følger geografisk med ham på reisen og lover å vente på ham, men hun vil at han skal se sin skyld. Og dette synes hun å oppnå, selv skylden overfor menneskeheten og tilogmed Gud. Hun leser fra bibelen fortellingen om Lasarus og derigjennom syner hun Raskolnikov at bare ved å ta lidelsens byrde på seg, bare gjennom tro vil han gjennoppstå. Forfatteren avslutter med å si: "Dette kunne være begynnelsen på en ny fortelling, men denne er til ende." Likeledes er undertegnedes mening om denne glimrende boken. I Russlands-som i verdenslitteraturen, uten tvil et mesterverk!

Ja, "forbrytelse og straff" var fantastisk lesning. Jeg var godt voksen da jeg leste boken, og det ga mersmak. Ganske raskt tok jeg fatt på "Idioten" også, men ble ikke grepet av den på samme måte. "Brødrene Karamasov" begynte jeg på, men la den til side inntil videre. Såpass intens og krevende litteratur trenger å bli skikkelig fordøyd før man tar fatt på neste. Men når det er sagt ble jeg overrasket over hvor lett tilgjengelig "forbrytelse og straff" faktisk var. Det mest krevende var de vanskelige russiske navnene og alle titlene. Men det gikk seg til ganske fort, og handlingen og det fantastiske språket fløt avgårde side etter side. Jeg var helt oppslukt av boken og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg tror jeg kan si at denne boken endret min boksmak og har satt en slags standard for hvilke bøker jeg ønsker å lese. Det var inspirerende å lese din anmeldelse og bli minnet på boken, som Karin også skriver, må være det ypperste av alt som er skrevet. Den blir garantert tatt fram og lest igjen.

Ja da er mye av min hensikt oppnådd. Det er fullstendig riktig, dette med navnene i russiske bøker. Hvert land sin skikk og den som gjelder i Russland den gang som nå er at et navn består av fornavn + farsnavn + slektsnavn. Ta dikterens eget navn feks.: Fjodor Mikailovisj Dostojevskij. Altså het faren Mikail. Det understrekes også akkurat i dette tilfellet ved at Fjodor's eldste sønn heter Mikail. Høflig/vennlig tiltale av forfatteren ville være Fjodor Mikailovisj. Slektsnavnet brukes bare av fremmede. Det ser man ofte i russiisk litteratur: Etter å blitt dus (i det minste) spør man om navn og farsnavn. Det kan være litt mer innviklet i noen tilfelle feks. da Nikita Krutsjov skulle besøke Norge i 1964, var man i tvil om hvordan vår statsminister Einar Gerhardesen skulle titulere den sovjetiske Førstesekretæren (eller diktatoren om man vil) Man tok en råsjans: Gerhardsen tok imot sovjeteren (fra Ukraina, men der er skikken lik) ved å titulere ham Nikita Sergejevitsj. Det viste seg å gjøre stor lykke! Man hadde snust opp at Krutsjovs far het Sergej, et svært vanlig guttenavn der borte: Så er man på god fot med en russer titulerer man ham med fornavn og farsnavn. Kanskje dette kan være med på å lette noe på lesing av russiske bøker? Uansett: Tusen takk for din tilbakemelding. Den gleder en gammel mann (67 ) og jeg blir ydmyk. Videre god lesing. Av andre russiske forfattere i dette tidsbildet vil jeg vise til Turgenjev ("Fedre og Sønner"), Gogol,Solugub, Tolstoj (selvfølgelig, helst Anna Karinina (som er gift med en mann som må da hete Karin til slektsnavn) I "Krig og Fred" blir persongaliriet for stort for meg), senere i tidsbildet kommer så Maxim Gorkij. Ja, der er mer enn nok. Om Dostojevskij, la meg legge til at han er inntatt som filosof i storverket om" Verdens store tenkere" som den eneste russer. Der er vi representert ved vårt eget geni Henrik Ibsen. Og er du tetaterintressert skal en ty til Russland' største produsent av skuespill fra den tiden, nemlig Anton Tsekov. Igjen, tusen takk for respons gitt med vennlighet.

Dette er interessant og lærerik lesning. Tusen takk Rolf. Du er 67 og kaller deg selv en gammel mann. Nei, vet du hva! Utfra det du skriver er det ihvertfall tydelig at du er en høyst "oppegående" og kunnskapsrik mann. Du er en inspirasjon for bokelskere i alle aldre.

Ja, hva skal man si til dette? jeg blir ydmyk. Som jeg har skrevet i en annen forbindelse sier "selveste" Agatha Christie det omtrent slik: Måten å bli bedre på er å bli eldre ! Det sier seg jo selv at jo eldre man er, desto mer kunnskap har en tillært seg, i allefall har en hatt mer muligheter til å erverve seg kunnskaper. Og veldig mye skjer nettopp gjennom lesing. Og da mener jeg ikke leksika (som selvfølgelig er rike på data), men skjønnliteratur som ofte er mye selvopplevd og selv om det er ren fiktiv handling, viser den oss livet, tidskoloritten fra forfatterens hjemland og forholdene man lever under der og da. I tillegg (særlig hos D`s Raskolikov) får man også innblikk i personers væremåte ut i fra indre (ofte psykedeliske) tankerekker. I tillegg kommer forfatterens talent som skribent, altså hans/hennes/ utforming (hans/hennes musikk i komposisjonen av bokens språk, hvor man nesten kan høre vakker ungdoms uskyldige tanker som musikk fra en bekk om våren og gamle's håpløshet som en døds(sjels)-messe. Hvis dette høres banalt eller rotete ut, da har jeg fordelen av å kunne skylde på alderdomsforvirring.(!) Takk for godord. De varmer. Alltid. Slik er det.

Godt å være i 60 årene. Tenker aldri et øyeblikk på at alderen er en belastning, snarere tvert i mot. I den grad det er et problem, eller snarere en utfordring, er erkjennelsen av at ting haster mer enn tidligere. Tiden går så utrolig fort, og til tross for at vi har levd en stund er mye fortsatt ugjort. Men det er bare å stå på!! Agatha Christie's ord er kloke og helt riktige.

Dine svar er en glede og språket ditt en nytelse. Det er som å lese en litterær tekst. Har lest innleggene dine flere ganger for å være sikker på å få med meg alle detaljer og nyanser i teksten.

Kanskje mener noen her på bokelskere at tråden "forbrytelse og straff" nå har tatt nye og overraskende vendinger. Mitt forsvar i så måte er å vise til din litterære tilnærming i svarene dine - samt at såpass takhøyde bør det være her på nettsiden. Dessuten siterer du flere forfattere som Christie, Isaksen og Hammarskjøld. Jeg formoder at din legevenn mente det var trist at du ikke var blitt forfatter.

Jeg stoppet litt opp ved Karsten Isaksens ord. Tenk så trist å ende sine dager uten egentlig å ha levd. Viktige ord til ettertanke.

Vi har tiden vår nå, Rolf. Tilstrekkelig tid til å leve. Og det som er best er å trives med livet slik det er akkurat nå.

Ja, ikke sant. Det er rett og slett inspirerende. Bokomtalen hans av " forbrytelse og straff" er glitrende. Helt enig i at mangfoldet her inne gjør bokelskere ekstra spennende.

Takk for nyttig info! Leser Anna Karenina akkurat nå og må innrømme at jeg har vært veldig forvirret i forhold til alle de forskjellige navnene. Dette oppklarte en hel del for meg :-)

Disse bøkene er så fantastiske at jeg blir nesten målløs. Etter min mening er det noe av det ypperste som har blitt skrevet.
Jeg har lest de, men jammen tror jeg at jeg vil lese de nok en gang. Det er en stund siden sist, men etter å ha lest biografien om Dostojevskij av Peter Normann Waage der han stadig henviser til hans virkelige liv og forfatterskap gjør at det blir enda mer interessant.

Supert Rolf, at du skriver om boka/bøkene, takk!!. Nå har de som ikke har lest de fått et godt "puff" av deg :)

Nå er det jeg som blir nesten målløs. Å få en så god tilbakemelding fra en person jeg vet har en høy litterær terskel! Det blir nesten for meget for en gammel mann. Men sant og si la jeg noe sjel inn i denne omtalen, desto hyggeligere blir en slik takk fra deg. Hadde jeg eid noen hatt skulle jeg tatt den av og bukket for dine rosende ord. Ja, med rette kan man snakke om dikterens liv, særlig fordi han hadde "kniven på strupen" fra såvel forlegger som gjeldsinndrivere da han fikk den skrevet på en nesten umulig bruk av tid. Som du nok kjenner til ville han i dag sikkert hatt krav til hjelp for sin spille-galskap og rett på gjeldssannering.Og i tillegg ble hans anfall av det man tror var epilepsi oftere og oftere. Så Fjodor Michailovich Dostojevski bør oppta en god del av plassen i de fleste bokhyller. Og dette omtalte verket som jeg setter -uten å tvile -på aller øverste hylle hva kvalitetslitteratur angår. Igjen: Tusen takk!

jeg har vedtatt å lese alle hans romaner da jeg holder han for å være en av de aller fremste innen verdenslitteraturen.

Det gleder meg at du vil det. Han er min favorittforfatter mr 1, bare så du vet det, hehe.
Jeg begynte å lese bøkene hans for mange år siden, og har siden gjenlest flere av de, neste ut er "Forbrytelse og straff", må bare nyte den en gang til :)
Lykke til med prosjektet ditt, og vi vil gjerne høre hvordan det går og hva du synest.

Ja, jeg er enig. Han er er mektig i sine skildringer av mennesker, kanskje særlig på det "indre" plan. Kommer også til å lese mer av ham. Har kjøpt inn flere som jeg må se å komme i gang med. Takk for respons og god lesing videre.

Knut Hamsun sa "Dostjevski er den veldigste av de russiske kjemper"

Knut Hamsun hadde lest mye. Også flere av de "gamle russere. OG Dostojevskij stod ham nærmest. Men, har du lest noe av Knut Hamsun? To av de gamle rogalendinger, Alexander L. Kielland og Arne Garborg (ny-norsk) var også beundrere av Dostojevskij, Turgenjev og Tolstoi. Du kan merke et "snev" av en påvirkning østfra i deres verker, mener mange.

Jeg har lest "Sult" og "på gjengrodde stier" av hamsun,altså den første og siste. "Krig og fred" av tolstoj har jeg lest og "Fedre og sønner" av Turgenjev. "fedre og sønner" er jo kanskje den første realistiske romanen som ble skrevet såvidt meg bekjent. Kielland er kjent som en av de tidligere realistene i Norge, har bare lest "Skipper worse" sammen med de andre av de fire store. Garborg har jeg ennå ikke hatt gleden av å lese. Har jo mye å ta igjen men er jo fortsatt ung. Særlig Hamsun merker du kanskje en sterk grad av østlig påvirkning. Han hadde jo et prosjekt gående om at litteraturen bør gjenspeile de psykologiske aspektene ved menneskelivet. Kiellands diktning har også endel av disse kjennetegnene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det plutselig kommer på moten med realistiske romaner i Norge i 1880 årene. "Fedre og sønner" ble gitt ut i 1862, Dostojevski skrev rundt denne perioden også flere av sine storverker. Nietzsche var også en sentral figur innen oppblomstringen av realismen.

jeg er allerede godt på vei forbrytelse og straff var den første jeg leste, så tok jeg fatt på Idioten. siden har jeg lest Opptegnelser fra de dødes hus samt opptegnelser fra et kjellerdyp og den siste jeg fant på et bruktsalg var min onkel og hans excellense. tenkte å fortsette på Spilleren. Hadde ikke hørt om Dostojevski før en brasiliansk klassekamerat anbefalte den for meg i historie og filososfi klassen andreåret på videregående, evig takknemmelig er jeg for det. For mangfoldighetens skyld pleier jeg ikke å lese romaner flere ganger men opptegnelser fra et kjellerdyp skal jeg ta fatt på på nytt om en stund, selvom det bare er mnd siden jeg leste den sist. Enig med deg Rolf Dostojevski er en eksistensialist som er vel så viktig for både filosofien som for litteraturhistorien og teologien. avslutningsvis vil jeg anbefale å lese Et dikterliv av Geir Kjetsaa

Jeg ville og har fire ganger prøvd å svare på din melding fra deg,men der er oppstått serverfeil hver gang. Så jeg får prøve på denne måten å "nå" deg. Merkelig nok har jeg ikke fått med meg Opptegnelser fra de dødes hus-hvis den da ikke står i mine hyller under en annen tittel. Dette skjedde stadig vekk med Dostojevskij. Eksempelvis :Forbrytelse og straff står i mine hyller slik jeg overtok den fra min far, men da under tittelen "Raskolnikov" utgitt i 2 skinnbind fra Gyldendal i 1937. Siden fikk jeg to forskjellige tobindsutgaver med tittelen "Forbrytelse og straff". Men innholdet er det samme, linje for linje. Det gleder meg at så unge lesere finner tonen i disse fabelaktige klassikerne. Men, du nevte "Min onkel og hans exellense" for den kom jeg nettopp over på en bruktforretning her om dagen. Så da må jeg vel også se og lese den.Eksemplaret er fra 1945. der fant jeg også "Onkels drøm" med undertittel Av byen Mordasovs annaler, Solum Forlag 1992. Spilleren er tragisk nok nærmere Dostojevskijs sjel enn jeg tror noen aner i det han som kjent var en lidenskapelig spiller- noe som igjen førte til fallitt og det som verre måtte være i de dager. Kanskje han i dagens samfunn her i landet kunne fått hjelp for spillegalskap? For all del: Jeg prøver ikke å være morsom her hverken på vår avdøde geni Fjodor Michailovitsj's eller de som sliter med spillegalskap sin bekostning!

jeg har merket meg at flere av Dostojevskis romaner er mer eller mindre selvbiografiske. "Opptegnelser fra de dødes hus" er bare halvveis diktning resten er jo hans relativt ferske minner fra tukhusoppholdet i Sibir. spilleren har jeg nettopp bestilt ennå ikke lest men har lest biografien "et dikterliv" av Geir Kjetsaa hvor spillingen selvfølgelig er dedikert et par kapitler http://oversetter.oppdateringsfabrikken.no/media/Tolstoj.pdf (linken inneholder noen ganske interessante foredrag av Geir Kjetsaa om Dostojevski og Tolstoj. Jeg tror alle og enhver har nytte av Dostojevski han legger for dagen en unik forståelse av mennesket. Jeg tror han hadde det like vondt som Kjellermennesket og Raskolnikov, noen gladlaks var han jo med all respekt å melde ikke. Han hadde et voldsomt temperement det kan du lese i flere utdrag i den linken ovenfor.

Mange har faktisk gitt han æren for å være eksistensialismens far, du har sikkert vært borti Kierkegaard eller Sartre (sett bort fra hans politiske standpunkter så var han av stor interesse). Jeg tror Dostojevski vil bli lest i mange generasjoner fremover tross alt så er eksistensen og dens komplikasjoner et evigvarende tema som aldri blir utdatert.Å det kommer neppe heller en tid hvor alle blir så glad og tilfreds at de ikke kan relatere til Dostojevskis noe dystrere sinnelag.