Bokelskere.no

Ei vakker bok, først og fremst om kjærlighet og kjærlighetssorg. Ei tynn lita bok, som i innhold er tredobbel så tykk...

Jeg likte å lese boka. Det var en åpenhet her på godt og ondt, noe à la Knausgård. Likevel synes jeg at innholdet virket noe sporadisk. Vanskelig å se den tematiske sammenhengen mellom delene om fabrikkarbeidet, Nicaragua og kjærlighetshistoriene. Men det blir kanskje sånn all den tid romanen er selvbiografisk(?). Jeg sitter igjen med en del spørsmål, f. eks. : hvordan døde Agnete? Vi hører svært lite om forholdet mellom far og datter, bortsett fra at det var veldig nært. (Nå har jeg ikke lest "Imot kunsten". Kanskje jeg får svar på dette der)

Ja, han skriver vakkert og fengslende...ble overrasket over at han hadde så mye humor egentlig da jeg hørte han på Kapittel 10 og Kapittel 11

Jeg var veldig skuffa over denne. Synes ikke den holdt hans vanlige nivå. Det private ble for tydelig, sekvensene om den eldre mannen og den unge "jenten" (sic!) et for tydelig selvforsvar. Å knytte historien til et syltynt litterært forelegg gjorde ikke tankene mer interessante. Derimot likte jeg ganske godt de poetiske sekvensene om kjærlighetssorg, der skinner språket hans som i tidligere bøker.

Jeg synes dette var en nydelig roman om forskjellig arbeid man må gjennom i livet. Espedal skriver fantastisk, og jeg lurer på hvorfor romanen må være selvbiografisk kun fordi han bruker sitt eget navn, og sin egen by? Jeg tenker at arbeidet er kjernen, og grunnen til at han skriver om forholdet mellom en mann og en yngre dame rett og slett er fordi det muligens krever ekstra mye arbeid, på grunn av alle fordommene som finnes rundt omkring. Det blir beskrevet eksplisitt på slutten, i notatbokdelen. Espedal fortjente virkelig Brageprisen for Imot naturen!

Jeg så den mer som en liten perle innen sjangeren "romantikkens blå blomst". Nå anser jeg meg ferdig med denne, men jeg sitter med en ørliten mistanke om at den er skrevet som en slags ironisk fleip...vet ikke helt. Han har jo en spesiell humoristisk sans da....har jeg funnet ut etter de gangene jeg har hørt på han. Eller kanskje er det for å få frem at det må sorg, smerte, lidelse til for å kunne gi alt i det man skriver...utallige eksempler på det innen litteraturen.