Bokelskere.no

Jeg er ikke sikker på hva du mener med "nyere". Så gammel som jeg er, betrakter jeg for eksempel Marilyn French som en eksponent for nyere amerikansk. Jeg regner med at det ikke er akkurat der du er?

We need to talk about ... har jeg ikke lest, ei heller Never Let Me Go, men jeg tenker at du kanskje har et poeng når det gjelder beskrivelser av overfladiske relasjoner i en del av det som er utgitt helt nylig.

Så måtte jeg naturligvis hente opp hele min "nyere amerikansk"-liste for å sjekke om stoda er så begredelig som du frykter, og der lå John Irving, David Guterson, Toni Morrison, David Wroblewski, Jonathan Safran Foer, Cormac McCarthy og Annie Proulx. Eksempelvis. Heldigvis.

Jeg tror fortsatt vi har både dybden og overflaten representert, hvis vi leser med hjertet.

Mente bare at de er utgitt i samtid, i motsetning til f.eks Faulkner og Twain, for å ta noen jeg også har hørt siste året. Det som slo meg var at det var en felles tone i disse bøkene og i "We need to talk about Kevin" var hovedpersonene også svært kritiske/ nedlatende ovenfor det forfatteren beskriver som "den amerikanske ideen." At de er kritiske, samtidig som de selv er helt mislykkede, kan jo også tolkes som et forsvar for ideen og en slags dom over menneskene som ikke klarer å leve opp til den.

Tolker deg dithen at du mener jeg har truffet et tilfeldig utvalg som ser ut til å ha noen fellestrekk eller at jeg ikke "leser med hjertet", hva nå det betyr:)?

Jeg tror/håper at det er et tilfeldig utvalg du har slumpet til å påtreffe akkurat nå. I de eksemplene jeg nevnte ovenfor, finner vi jo nok av menneskelige følelser, både gode og vonde.

Det jeg kaller å lese med hjertet er enkelt sagt å leve seg inn i karakterene. Noen ganger er det nesten umulig: Franzens Frihet var ei slik bok for meg, men i Korrigeringer av samme forfatter følte jeg fortvilelsen hos en del av personene.

For å utdype litt: jeg forstår at alle bøkene jeg har nevnt er blitt oppfattet som kommentarer til samfunnet og samtiden. Anmeldere har kunnet si at de forteller oss noe viktig om vår tid. Av eksemplene jeg brukte tar Atwood for seg genteknologi ute av kontroll i en slag endetidshistorie, Ishiguro verdien av et menneske (ikke veldig presist, men vil ikke avsløre noe), Franzen kaotisk familieliv, Roth ungdomstid i destruktivt opprør. Jeg stusser over hvor kaldt mennesker behandler hverandre i disse historiene. Så kaldt er det at det noen ganger skygger for troverdighet for meg. Er vi så kalde og kalkulerende? Er de det i USA, Canada, Storbritannia? Det er det jeg har vondt for å tro og tenker at kanskje historiene bedre kan leses som treffende overdrivelser enn speilbilder. Ondskap er jo alltid der, f.eks også hos Faulkner/Twain, men hos de er den knyttet til temperament, irrasjonalitet - svært menneskelig følelser. I disse nyere eksemplene virker ondskapen for meg rasjonell og kalkulert.

...og med fare for å bli betraktet som en grumpy old man, Margareth Atwood er Canadisk. Canada er jo generelt regnet som et samfunn mer likt det norske. Atwood, som jeg har et kjært forhold til, skriver jo dystrostofiske romaner som viser kalde og kyniske samfunn kanskje nettopp for å fremheve alternativet, at det vi trenger er et varmere samfunn. Det er vanskelig å tolke f.eks. Tjenerinnens beretning som noe annet.

Oryx og Crake ligger foreløpig ulest i bokhyllen, sammen med bl.a. Franzens Korrigeringer.

Jeg er enig med deg at budskapet til Atwood er å få folk til å våkne opp og ta ansvar for å stoppe den skjeive utviklingen i retning av kalde kyniske samfunn. Jeg mener å huske at hun fortalte en gang at alt hun forteller om i Tjenerinnens beretning er reelle hendelser fra et eller annet sted på kloden satt sammen i hennes roman.

... og med fare for å bli stemplet som en grumpy old bitch: Amerika er mer enn USA!

Wikipedia: "På norsk kalles en innbygger i USA for en «amerikaner», selv om begrepet i videre forstand også kan vise til folk fra andre land i verdensdelene Nord-Amerika og Syd-Amerika. Språkrådet introduserte i 2001 formen «USA-amerikaner» som likestilt form med «amerikaner».

Canadisk litteratur, latin- amerikansk litteratur osv er kjente begreper for meg. Amerika viser selvsagt til noe mer enn USA. USA- amerikansk litteratur har jeg likevel ikke vendt meg til å bruke. Amerikaner brukt i den sammenhengen, har for meg vært en forfatter fra USA. Kan jo begynne å slenge på USA.

Grumpy? Hvorfor det:), det er jo høyst relevant informasjon som jeg visste når jeg tenker meg om! Hørt flere mene Korrigeringer er bedre enn Frihet. Enig i synet på Atwoods budskap. Lurer likevel på om det veldig dystre fungerer som en advarsel om hvor vi kan ende om vi ikke snur eller om det også for andre enn meg blir så ensidig at jeg tenker at så ille er eller blir det ikke.

Det var sleivete å bruke betegnelsen "nyere amerikansk":) Ishiguro skrev jo også om en britisk kostskole. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra å tenke at det er en felles tone i disse bøkene som jeg oppfattet som amerikansk -påvirket, kanskje Anglo- amerikansk. Ser også at Murakami, som jeg oppfatter som "varmere" enn eksemplene jeg nevnte, ofte beskrives som mer universell enn japansk. USA og Storbritannia er ikke like, men tradisjonelt nære. Fattigdom og usikkerhet, store omskiftninger rammer mange i begge land. Kanskje ligger det noe her, om en skal forstå pessimismen. Tror du er inne på noe vesentlig i at drømmen som brast kan ha medvirket til hardheten hos Roth og Franzen. Denne Kevin- boka er etter min oppfatning veldig der.

Jeg tror du er inne på noe. Jeg har brukt mye tid i det siste til å se amerikansk og britisk halv -og heldokumentarer av ymse slag. Og ja - pessimismen og kynismen er tilstede i stort monn.