Kjærstads litterære prosjekt er absolutt sympatisk - å lete etter andre måter å beskrive verden på, og overskride vår vanlige livsanskuelse. Men jeg syns, med unntak Brødrene Walker, at han ikke har klart det siden Wergeland-triologien. Å anklage Normans område for å være livsfjern faller vel på sin egen urimelighet, det er jo noe av poenget, men hovedproblemet er at hovedpersonen tipper litt for mye over i å bli en pompøs og pretensiøs dust. Jeg savner litt humør og mer humor. At han blir fysisk kvalm av å lese norske bøker er jo morsomt, men hovedpersonen selv eier jo ikke humør. Det var jo nettopp hovedpersonen som reddet Brødrene Walker - en hyperaktiv 15-åring med store tanker om livet og verden. Den samme historien funker ikke når den blir fortalt fra Normans perpspektiv. Jeg tror rett og slett ikke på det.
Sist sett
