Dette var mitt første møte med forfatteren, men det ga mersmak! Det er lenge siden jeg har blitt så berørt og oppslukt av en bok. Greide ikke å legge den vekk før jeg hadde lest den ut. En menneskenær bok. Vakker, vemodig, rystende om levde liv, historier, fortielser og relasjoner. Nyansert og drivende skrevet. Anbefales på det varmeste :-)

Jeg skrev dette som Bokomtale, men legger det inn her også, på den lengste og sist brukte diskusjonstråden, - Omtalene forsvinner jo så fort;)

Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++

Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.

Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!

Her er jeg faktisk enig med meg selv! Og deg da, Ellen.

Under lesingen var jeg lenge fasinert av denne boken. Av språket, og av hvordan en ung forfatter kan begripe og formidle en eldre kvinnes tilværelse. Hennes ensomhet og hvordan forholdet til den mannen hun elsker (har elsket?) arter seg når alderdommen gjør seg gjeldende. Imponerende. Det er et driv over denne tilsynelatende stillestående fortellingen.

Men etter hvert som fortielsen avdekkes, syntes jeg, som deg, at historien blir oppkonstruert og lite troverdig. Forfatteren greide ikke å overbevise meg om hvorfor bokens mannlige hovedperson må skjule sin fortid. Dermed faller bunnen ut av historien. Partier av boken grep meg sterkt, men mot slutten blir historien rett og slett til for sær for min smak. Jeg tror ikke lenger på den. Den rører meg ikke lenger.

Et godt språk og flere interessante refleksjoner holdt ikke til å redde boken for meg. I beste fall blir det terningkast 4…

Takk for din reflekterte og grundige omtale, Ellen.
Jeg har hatt boken på ønskelisten lenge. Din omtale bidro ikke til å flytte den fremover i lesekøen. Mulig jeg er fordomsfull, men mistenker at dette ikke er en bok for meg. Sitter igjen med et inntrykk av at den ikke er helt troverdig (stemmer det?), og denslags er jeg uhyre var for. Det hjelper ikke at problemstillingene er viktige, hvis du ikke kjenner hvordan dilemmaene river og sliter i deg. Korriger meg hvis jeg tar feil ang. boken!
Din 5-er til tross, Dager i stillhetens historie (mulig det var den facinerende tittelen som trigget meg mest...) får fortsatt ligge i ro blant "bøker jeg kanskje skal se nærmere på".

Ja, femmeren til tross, - jeg synes ikke du går glipp av så mye, - du har nok tolket meg rett. Det er noe med troverdigheten, for meg var det en del som virket konstruert, - men det er jo mange som ikke synes det ... Jeg vaklet veldig med hensyn til terningkast, det var noe med at en så seriøs og høyt priset bok må jeg jo synes er god;) Og jeg syntes jo det, - også;)
Men jeg er enig i at tittelen er utrolig fascinerende, og omslagsbildet også ...

Enig! Dette er en bok jeg kunne ha kjøpt på omslag og tittel - uten å vite noe som helst om den. Her har designeren gjort en god jobb.

For et merkelig sammentreff. Den neste boken i ”Skal lese”-bunken min har også et av maleriene hennes på omslaget …
http://bokelskere.no/finn/?hos=bokelskere.no&finn=nostalgien

Det er et Ida Lorentzen bilde. Jeg har aldri helt forstått de tomme rommene hennes. Rom på rom på rom. Kanskje historien vil hjelpe noen
til å få noe ut av maleriet:)

Kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på å se flere av bildene hennes, spesielt etter å ha lest innleggene deres :) Forsiden på denne boken gjør meg og nysgjerrig!
Ser flere skriver at man ikke trenger å forstå bildene for å like de. Det er jeg helt enig i. Man trenger ikke å legge det samme i de som kunstneren gjorde eller vite hva kunstneren ønsket å formidle for å like de.
Likevel ønsker jeg ofte å vite hva kunstneren legger i bilder jeg liker godt. Ser det er gitt ut en bok der hun presenterer kunsten sin og bakgrunnen for den. The story of seven paintings (e-bok). Har ikke lest den, men kan jo hende det står noe om budskapet med rom på rom på rom :)

Husrom = hjerterom? Tomme rom = tomt/ensomt/såret hjerte/menneske? Jeg har heller aldri forstått bildene hennes, men de har bestandig gitt meg et slags sug i magen? Men som det også nevnes her, de trenger jo ikke og forstås :)

Men må du forstå dem da....
Jeg må innrømme at jeg bare har sett Ida Lorentzens bilder i kataloger, aldri de virkelige. De har likevel gjort et dypt inntrykk på meg. Oppfatter at det er noe suggererende og samtidig vemodig over dem. Hun hadde en utstilling i Tønsberg for et par år siden, og jeg angrer virkelig at jeg ikke kom meg av gårde. Takk skal du ha for opplysningen, Strindin.

Forstå er sikkert et litt dårlig ord. Usikker på om de gir meg noe. Antagelig har de størst virkning hver for seg og teknisk kan også amatører se at de er bra. Lorentzen kan lys og å være utilgjenglig. Flere slike damer kunne skapt litt action i rommene ;-)! Jeg bor rett ved Ida Lorentzen museet på Nyfossum, Modum. Har derfor sett bilder av henne noen ganger. De henger i tomme rom.

Jeg har vært der og sett bildene hennes flere ganger og er utrolig fascinert av dem (og jeg visste jo at det var hun som hadde laget omslagsbildet;)). Selv om rommene er tomme, så er de fulle av - eller et omriss om - alt som har/kan ha skjedd i dem, med et streif av vemod, fordi det nå er borte. Samtidig er de jo helt, helt stille, uten en lyd, og det er så deilig, - det åpner stille og fredelige rom i hodet mitt. Og til slutt, og ikke minst, bildene hennes er jo så vakre, med rene linjer og lys og skyggevirkninger.

Det er antagelig den vanligste virkningen hun har på folk. Hun er en høyt respektert kunstner. Jeg får bare følelsen av masse bortkasta plass :) Og jeg har ikke behov for en plass der jeg kan kjede meg. Jeg liker fargene og lyset i mange av bildene, men jeg synes de er kantete, perfekte og at det skjer for lite der.

Er ca halvveis i boka, den treffer noe i meg, liker hvordan hun skildrer dunkle tanker og følelser som bare motvillig kommer til overflaten... Gleder meg til resten. Hun skriver knakende godt, det er et bra driv over historien, og jeg er nysgjerrig på resten. Høres nesten ut som en god bok, gjør det ikke?

Her er mitt inntrykk av boka:

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2012

Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ...

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på.

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt.

Nå er den ferdiglest. Jeg sitter igjen med mange følelser. Ble nesten litt deprimert av å lese den. Lindstrøm toucher borti mye sårbart og vanskelig i livet som noen og enhver gjemmer bort fordi det er så vondt å få frem i lyset. Vi som har levd en stund har vel en god del fra fortiden som vi ikke orker å forholde oss til, og lar ligge. Dette er en gudbenådet forfatter. Jeg skal definitivt lese flere av hennes bøker og jeg forstår godt at hun har fått priser for denne boken.

Den vil også jeg ha. Noen ganger skulle jeg hatt behov for to hoder, det er så mange fristende bøker som stadig kommer og så mange jeg har som skal leses.

Der kjenner meg jeg igjen gitt :-)

Du får sagt det så fantastisk bra, her, Lise.
Tusen takk for det!

Takk for det Mari!

Jeg hadde kanskje høye forventninger til denne boka, nominert til mange priser, fått Kritikerprisen. Tematikken virket spennende, og jeg ville trodd at dette skulle treffe meg mer. Men jeg ble altså ikke tatt av denne historien, som jeg skjønner mange andre har blitt. Det var noe med det litt knappe språket, mange korte setninger som jeg ikke falt helt for, tror jeg. Men jeg klarte heller ikke helt å tro på dette. Eller det ble vanskelig å forstå særlig hvorfor mannens historie og bakgrunn ble holdt hemmelig for barna, jeg ble ikke noe klokere på det, og jeg får det ikke til å rime. Klart det er mye fortielse rundt omkring som får store konsekvenser fordi andre handlinger blir vanskeligere for omgivelsene å forstå. Men her synes jeg det bare var merkelig. Noen dårlig bok synes jeg ikke det er, men det er heller ikke en bok jeg kommmer til å huske, eller som gjorde det inntrykk som den sannsynligvis er ment å gi, eller ble så til ettertanke for meg, som tematikken skulle tilsi.

Enig. Nydelig og sår bok.
Mannen blir taus. Min tolkning er at det er ufrivillig, at det er snakk om sykdom (demens?). Men det blir jo like sårt for det.
På dette grunnlag får jeg mange assosiasjoner til alle de mennesker som lever i lignende forhold.
Det er sårt å lese om all fortielsen i denne familien. Jeg tror desverre at slik fortielse og taushet forekommer oftere enn man skulle tro. Derfor skulle jeg ønske at Dager i stillhetens historie skulle bli lest av mange. Tenk hva disse personene går glipp av av samkvem og tilhørighet?
Jeg får her assosiasjoner til Linda Olsson sin Taushetens konsekvenser. (Jeg håper inderlig at jeg husker riktig tittel nu, forfatter er riktig.)

Denne boken er mye bedre enn "Taushetens konsekvenser", denne boken har mange flere lag. Jeg likte særlig godt hvordan ensomheten i et forhold skildres og hvordan forventninger styrer følelser og deretter handlinger. Uten å røpe bokens handling, vil jeg trekke fram fortellerens hemmelighet som det mest rørende ved romanen.

Anbefales!

Det er ei stund siden jeg leste Taushetens konsekvenser, men jeg tror jeg godt kan være enig med deg.
Ja, fortellerens hemmeligheten gjorde inntrykk. Jeg leser Linn Ullmann sin nye Det dyrebare, og jeg får koblinger i hodet mellom disse to fortellingene. Men jeg kan ikke røpe ting her for nye lesere..
Merete Lindstrøm skal få flere sjanser..

HURRA, HURRA! GRATULERE SÅ MASSE, Merete Lindstrøm!!!
For en time siden fikk Merete Lindstøm Nordisk Råd sin litteraturpris for Dager i stillhetens historie!
Kjempeflott, og vel fortjent!
Skikkelig artig!

Fantastisk! Det var det jeg håpet på! Gleder meg til å lese boka!

Jeg tenker at fortielser av vonde opplevelser/traumer har en tendens til å innhente en. Det tyter ut på et eller annet vis før eller senere. For disse to handlet det kanskje også om "timing": Når han ønsket å snakke om det vanskelige med henne og ev dele det med barna var ikke hun klar og omvendt. Så går dagene, De hadde jo på mange måter et godt og rikt liv også. Men når det inntrer hendelser som risper opp gamle sår får det konsekvenser de ikke har vært forberedt på. Og så blir han taus, antagelig på grunn av en demensutvikling, og hun innser at det er endel muligheter/valg de ikke har lenger. Det er vondt, men også en del av livet. Jeg liker å tenke at det aldri er for sent med endring..... Det kommer andre valg og muligheter og alt har sin tid.

Jeg har ikke lest taushetens konsekvenser, men skal merke meg tittelen :-)

Tittelen er korrekt. Jeg likte Linda Olssons bok. Nå har du gitt meg lyst til å lese denne.

Takk for info.
Det er dette som er så flott med bokelsere.
Vi kan inspirere hverandre!
Håper du får en fin leseopplevelse, selv om det er litt vemodig iblandt.

Enig med deg, Anne - dette er en vanvittig bra bok!