Nok en gang blir jeg slått i bakken av Tillers menneskeskildringer. Måten han får frem karakterenes tanker og væremåte, alle de små tingene vi mennesker tenker på og tolker i samhandling med andre, og hvordan vi forsøker å styre livene våre, men ikke alltid får det til. Jeg likte også oppsettet i boka - at vi får lese historiene til mennesker som alle er bipersoner i Thomas Isaksens liv. Thomas derimot, hører vi bare om fra alle de andre. Et interessant og velfungerende grep synes jeg.
Er usikker på om jeg likte at "forfatteren" av boka skriver seg selv inn i handlingen. Det ble rart og unødvendig absurd i en ellers realistisk, sterk bok. Slutten er veldig åpen, noe som kan være fint, men bokas siste setning "er ikkje noko av dette som har skjedd" ødelegger. Hva vil Tiller oppnå med dette? Som leser ønsker jeg jo å tro at alt som står i boka har skjedd, og han skriver jo nettopp så virkelighetsnært at det er vanskelig ikke å leve seg inn i handlingen. Hvorfor vil han bryte illusjonen på denne måten?
Sist sett
