Bokelskere.no

Det samme gjør jo Henrik Langeland i Francis Meyers lidenskap- der opptrer han som en god venn av den kvinnelige hovedpersonen. Reagerer i utgangspunktet negativt å det, men synes også det er litt artig litterært grep. Jeg lurer likevel på hva som får han til å gjøre det. For øvrig synes jeg det ka være fryktelig artig å lese om andre bøker i en roman - husker ingen nå, men veit jeg har vært bort i noe slikt tidligere.

Jeg reagerte også på at Langeland omtales i sin egen roman. Jeg får en følelse av at forfatteren tenker at dette skal bli fiffig og morsomt, men så fungerer det egentlig ganske dårlig i fiksjonen, synes jeg. Nå er uansett ikke Langelands bok av mine favoritter, men for meg trakk det heller ned enn opp at han omtaler seg selv i boka. Det blir noe selvhøytidelig over det.

Som det nevnes nedenfor gjorde Hitchcock det samme i sine filmer, men dette synes jeg blir annerledes. Det er en kuriositet som gjør at vi smiler gjenkjennende hver gang han dukker opp. Det er som om han blunker til seeren midt i skrekken og sier at "dette er tross alt bare en film". Tarantino har Hitchcock som et av sine forbilder og har bevisst gjort det samme. På film fungerer dette bedre enn i litteraturen. Synes jeg da.