Bokelskere.no

Er det bare meg som synes at det er teit??(i mangel av et bedre ord) Leste Clive Cussler for noen år siden og ble rett og slett litt satt ut da han dukket opp i boken. Leser en "feel good" bok nå av Kajsa Ingemarsson og en av bokens tre hovedpersoner sjekker en bokhylle og finner en av forfatterens bøker der. Dette skurrer skikkelig for meg. Hvorfor gjør de det? Meninger om dette?

Peter Serck dro inn sin egen bok i handlingen engang. Hovedpersonen blir sint og slenger en PS-bok i gulvet. Husker i farten ikke hvilke bøker det er snakk om. Jeg ble nysgjerrig på boken og tenkte at jeg ville låne den en gang, men så langt har jeg ikke kommet. Altså trenger det ikke være utelukkende negativt å nevne seg selv. Det spørs vel på sammenhengen og hvordan det gjøres?

Jeg kan ikke huske å ha truffet på forfatteren selv i noen bøker, men det har vært en del tilfeller der en person fra en tidligere bok har dukket opp i en annen sammenheng, og det har jeg alltid syntes har vært veldig fascinerende! Det første jeg husker av slikt, var da Ole Aleksander plutselig dukket opp og ble venn med Mads i "Mormor og de åtte ungene"-bøkene:-))

Jeg hørte på Hans Olav Lahlum snakke om krimbøkene sine idag, og han nevte at han har skrevet inn seg selv i begge bøkene, som en liten "humoristisk birolle"(muligens under annet navn da, det er jeg ikke sikker på). Hans begrunnelse var at han kunne være med selv i en eventuell filmversjon.

For ikke lenge siden leste jeg de fire bøkene av Wilbur Smith fra Egypt, og i en av bøkene er han selv plutselig med i boka, han blir omtalt av andre i boka hvis jeg ikke husker feil, og jeg synes det er direkte latterlig. Opplevde det samme da jeg i mine yngre dager leste "Isfolket" og Margit Sandemo skrev seg selv inn i den siste boka. Da ble det litt "over the top" for meg. Det synes jeg rett og slett ble teit. Jeg vet egentlig ikke hvorfor de gjør det, de gangene jeg har opplevd det synes jeg iallefall det blir helt malplassert:) Kan sikkert funke i noen sammenhenger, men ikke de jeg har sett:)

Det gjør jo Cervantes i Don Quijote, så uansett hva man synes, er det er en gammel idé. Presten og barbereren bestemmer seg for at store deler av biblioteket til Don Qujote må brennes, siden bøkene gjorde ham gal. I scenen der de avgjør hvilke bøker som skal brennes, kommer de over en bok av Don Quijotes forfatter. Presten sier også at han kjenner Cervantes fra flere år tilbake. Han sier at boka, som er titulert Galatea, er god nok, men ikke fullfører sitt potensiale. Avslutningen lever ikke opp til forventningene. Presten sier dog at Cervantes har lovet en oppfølger som kanskje kan bøte på problemet. I påvente av en god slutt til historien bestemmer presten seg for å spare på Galatea, i alle fall inntil videre.

Jeg syntes det var morsomt, jeg. Forfatteren hadde selvironi.

Når forfatteren plutselig bryter inn i fortellingen - enten som her ved å navngi seg selv, eller med setninger av typen: "men slik skulle det ikke gå, som vi skal se", kalles det gjerne brudd på leserkontrakten. Leseren blir revet ut av den modusen man er i (og trodde man skulle få lov å være i). Ofte fungerer dette svært dårlig, og forfatteren bør kun bruke slike virkemidler på en svært bevisst måte.

En setning som "...hvis leseren er med på det..." har fått meg til å pælme boka for all fremtid. Husker ikke hva akkurat den jeg tenkte på nå het, men jeg vet hvor jeg spadde den ned hen i kjelleren... Utidige dusterier..

Syns det er en smule egosentrisk å skrive inn seg selv i boka si..

He-he, jeg liker måten du yttrykker deg på. Den er en trailersjåfør verdig!

Her tenker jeg det er en tynn linje mellom veldig artig og billig salgstriks. Har aldri opplevd dette i bøkene jeg har lest, men tror ikke jeg hadde reagert negativt på om forfatteren hadde en liten rolle i egen bok. Å plassere egne bøker i bokhylla tror jeg at jeg hadde opplevd som ett billig salgstriks.

Jeg syns det er skikkelig stas - hvis det er gjort på en god måte, selvfølgelig.

I Per Olov Enqvists barnebøker skriver han inn seg selv som bestefar og bruker egne bøker og egen skriving. Syns det er vellykka her.

Jeg synest det ikke gjøre så masse. Det viktigste er vel om det er gjort på en bra måte. No har jeg ikke lest så mange ( om ingen) bøker hvor forfattere skriver seg selv inn i handlingen i sine egne bøker.

Uff nei, jeg synes det er tragisk. Jeg elsket Sagaen om isfolket, helt til Sandemo skriver seg selv inn i den siste boka. Det ødela faktisk hele slutten på den serien for meg. Har heldigvis ikke opplevd det i andre bøker, men for meg er det en tydelig no no.

Åh, jeg er så enig! Det var veldig ødeleggende. Skriver man på de premissene f.eks. Knausgård gjør, er det helt ok, men når det ikke er en del av bokens premisser blir det elendig, slik det ble i Sandemo sitt tilfelle...

Hør, hør!
Enig med dere. Likte absolutt ikke hennes "innblanding" (eller forklaringen på hvorfor hun skrev serien for den del...), og hvorfor begynne å fortelle om sine egne overnaturlige opplevelser om hist og pist samtidig også? Altså, nå synes jeg jo sånt er interessant å lese om - men da i en helt egen bok. Ikke som en avslutning på en over 40 bøker lang fiksjonsserie...

Jeg kan ikke se at dette skal være teit, det hele kommer jo an på hvordan det er skrevet inn.

Hvorfor de gjør det? Nei, er det så viktig da? Dersom det fungerer så er det bare en artig vri synes jeg!

Det samme gjør jo Henrik Langeland i Francis Meyers lidenskap- der opptrer han som en god venn av den kvinnelige hovedpersonen. Reagerer i utgangspunktet negativt å det, men synes også det er litt artig litterært grep. Jeg lurer likevel på hva som får han til å gjøre det. For øvrig synes jeg det ka være fryktelig artig å lese om andre bøker i en roman - husker ingen nå, men veit jeg har vært bort i noe slikt tidligere.

Jeg reagerte også på at Langeland omtales i sin egen roman. Jeg får en følelse av at forfatteren tenker at dette skal bli fiffig og morsomt, men så fungerer det egentlig ganske dårlig i fiksjonen, synes jeg. Nå er uansett ikke Langelands bok av mine favoritter, men for meg trakk det heller ned enn opp at han omtaler seg selv i boka. Det blir noe selvhøytidelig over det.

Som det nevnes nedenfor gjorde Hitchcock det samme i sine filmer, men dette synes jeg blir annerledes. Det er en kuriositet som gjør at vi smiler gjenkjennende hver gang han dukker opp. Det er som om han blunker til seeren midt i skrekken og sier at "dette er tross alt bare en film". Tarantino har Hitchcock som et av sine forbilder og har bevisst gjort det samme. På film fungerer dette bedre enn i litteraturen. Synes jeg da.

Det er ikke bare du som synes det er teit. Jeg har heldigvis ikke opplevd det ennå. Jeg vet helt ærlig ikke hva disse forfatterne tenker på?

Nei, jeg synes det er litt morsomt. Altså, når Anne Holt sender hilsen til Gunnar Staalesen gjennom å la Varg Veum opptre i en av bøkene hennes. Men det er kanskje ikke helt det du tenker på, dette er fiktive figurer. Det er litt Hitchock, som alltid var med i et glimt i sine egne filmer. En film - jeg har aldri sett den, bare hørt dette fortalt - handler om noen som flyter på havet i en båt. Hvordan kunne han opptre der? Vel - som et bilde i en avis de fant i bunnen av båten.