Bjørnstad er en stor favoritt, men det er av og til noe han mangler. Alveberg og Musikk trilogiene går nifst langt under huden på meg. Denne her derimot, synes jeg faller gjennom. Det blir så oppstyltet og regissert... Nesten rart at det går an, av Bjørnstad, å skrive så lite gripende om et sånt tema. Men flink og morsom er han jo fortsatt
Viser 27 svar.
Jeg sitter med det samme inntrykket. Hele stemningen i boken er ganske depressivog som 54 åring tilhører jeg denne generasjonen og blir engasjert i dette temaet om våre foreldre, våre barn og oss selv.Enig med Nora i barna er veldig uselvstendige og de blir ikke stilt noen krav til imotsetning til foreldrene og spesielt Thomas som stiller så høye krav til seg selv. Allikevel, noe mangler som Geir skriver, jeg er ihuga Bjørnstad fan, men dette er ikke blant de beste synes jeg.
Jeg var også litt nysgjerrig på denne, etter å ha lyttet til musikk-trilogien. Den er ikke dårlig, men på langt nær samme standard som de første jeg leste. Har lagt noen tanker på slutten av bloggposten om den.
Jeg er helt enig med deg. Allikevel merker jeg at "De udødelige" ligger i bakhodet, kanskje fordi jeg er aldersgruppen, det er min generasjon han skriver om.. men jeg blir ikke kjent med personene ordentlig, han løfter frem en interessant problemstilling jeg blir engasjert i, men hadde ønsket meg mer av romanen.
Uansett hvor aktuelt stoffet er, så klarte jeg å lese litt over halvveis. Resten skumleste jeg bare for å få slutten med meg.
Boka er jo ganske dyster og mørk.
Når man er kommet så langt at man er godt over midtveis i livet, hva har man da å se fram til? En mer eller mindre meningsfull alderdom der diverse mer eller mindre kroppslige plager og sykdommer gjør seg gjeldende... - eller et liv med bleier, senilitet, alvorlige sykdommer, hjemmesykepleie, - og kanskje er man så heldig å få en plass på et (deprimerende?) overbelasta og underbemanna sykehjem helt på slutten?
Jeg grep meg i å irritere meg veldig over at døtrene til Thomas og Elisabeth er så hjelpeløse og uselvstendige, selv om de er voksne nok til å kunne ta ansvar for seg selv. De burde jo ha stått på egne ben for lenge siden.
Boka er vel ikke blant Ketil Bjørnstads beste, enig i det.
Men hovedtemaet i boka er stadig mer hyperaktuelt, ettersom vi nærmer oss den store eldrebølgen (som jeg selv visstnok blir en del av...) med stormskritt. Vi er så mange, vi lever så lenge; vi blir bare eldre og eldre - og hvordan skal vi tas vare på når den tida kommer...?
Jeg fikk et "gratistilbud" fra Bokklubben for et par dager siden, og kunne velge blant noen utvalgte bøker. Jeg valgte denne. Jeg har sett at boken har fått både god og dårlig omtale, men valgte den fordi Ketil Bjørnstad er en av yndlingsforfatterne mine og at han, så langt, aldri har skuffet meg. Jeg ser virkelig fram til å motta den om noen dager.
De udødelige av Ketil Bjørnstad er ikke dårlig, men jeg synes at Drømmemesteren er langt bedre.
PS! Jeg fikk også et gratistilbud, men jeg valgte Saganatt. :)
Jeg gleder meg uansett til å lese den. Supert med gratistilbud, kun kr.29 i frakt. Har fått slike tilbud før også ( vi er vel gode kunder da)
Ja, men jeg synes ikke utvalget var noe særlig stort. Dvs. at flere eier jeg eller har lånt på biblioteket.
Ja, det er nok riktig, men allikevel.......( ikke så mye gratis å få for tiden)
Ja, jeg mener heller ikke at boka var bare dårlig!
Her er mye å tenke over når det gjelder det å kunne snakke ut om ting, å kjenne hverandre ordentlig, alderdom, sykdommer, familieforhold og oppdragelse og mye mer.
Ja, det var en trist slutt.
Og jeg merket mens jeg leste at jeg hele tiden bare ventet på at det skulle skje...
Trist er det også at mennesker ikke tør, kan eller vil snakke om vanskelige ting som rammer dem, særlig når det gjelder snikende sykdommer. Åpenheten som mange viser og har vist når det gjelder sykdom, har gjort det lettere for oss andre å være mer åpne også. Å snakke om det som er vanskelig, gjør at det blir lettere å bære.
Nei, ikke alltid, men kanskje smått om senn...
Og det er jo mye av dette som denne boka egentlig handler om. Vi bør jo kunne stole på at i det minste de som er våre nærmeste kan være der for oss når vi har det vanskelig. Det er så vondt å føle seg så alene om alt.
Og ved livets slutt må det være forferdelig å føle seg ensom og alene...
Dessverre er det blitt slik, ja.
Vi lever i et sterkt press om å prestere hele livet, i en ofte kald og nådeløs verden. Det er et paradoks at jo bedre vi får det økonomisk og materielt, jo mer meningsløst og håpløst føles tilværelsen og livet for mange av oss. Vi har mista så mye på veien til vår individuelle frihet og selvrealisering.
Ja, det er så viktig å tenke over, hver eneste dag!
En god og tankevekkende dialog mellom deg og Tigermor.
Takk! Det syns jeg også!
Og takk til Ketil Bjørnstad for boka om "De udødelige"!
Forresten har du lest Drømmemesteren. Den var god og gripende. :)
Jeg har mange bøker av Ketil Bjørnstad, og jeg har også Drømmemesteren, men akkurat den boka har jeg dessverre ennå ikke lest, nei. Jeg skal ta den for meg når jeg er tilbake i Norge igjen til sommeren. Den står der hjemme i bokhylla og venter på meg...
:)
Hmmm tror vi blir noe kravstore eller...
Sist sett
