Bokelskere.no

Har med interesse og en viss betenkelighet fulgt tråden om boken " en dåre fri" - en diskusjon som også har resultert i synspunkter om hvorvidt boken har sin berettigelse i psykiatrien, eller som mer spesifikt nevnt i den aktuelle tråden, "mental helse". I mitt innlegg skrev jeg at dette kanskje burde bli gjenstand for en "egen diskusjonstråd" for å skille bok og " tilleggsaspekter" fra hverandre.

For dette er jo et svært spennende tema i seg selv.

Det er jo ikke noe nytt at skjønnlitteratur er benyttet som supplement til faglitteratur. Kunne være spennende å høre om andres erfaringer på dette området, og hvilke bøker man har hatt nytte av innenfor ulike utdanninger/yrkesretninger.

Jeg vet at jeg ble oppfordret til, i forbindelse med lederutdanning for mange år siden, å lese skjønnlitterære bøker. Dessverre kan jeg ikke huske hvilke.

Gleder meg til tilbakemeldinger.

Pakten av Bodil Stenseth var veldig god. Det gjelder familien til Edvard Munch - hvor pakten innen familien gjelder at ingen gifter seg (hindre tuberkulosespredning til neste generasjon). Synes jeg kom nærmere innpå familien Munch i denne boken, samtid tidånden vedr. hva menn og kvinner kan og ikke kan gjøre (bevisst/ubevisst).

Dette var jo en tråd midt i blinken!

Jeg har nemlig et fag på litteraturstudiet dette semesteret som heter "Litteratur og sykdom". Det tar for seg hvordan litterære tekster beskriver ulike former for sykdom, alt fra "gamle klassikere" som pest og tuberkolose til kreft og psykiske lidelser. Jeg synes faget er interessant fordi det er mye spennende på pensum (de faglitterære tekstene er også gode, synes jeg). Det er et forsøk fra universitetet på å gjøre noe tverrfaglig, så de som tar faget kommer både fra litteraturvitenskap og fra medisinstudier. De som studerer medisin tror jeg absolutt kan ha nytte av å sette seg inn i fremstillinger av hvordan det er å ha en sykdom. Poenget er at man skal gå et stykke utover de rent legevitenskapelige beskrivelsene av sykdommer. Noe av det mest spennende (etter min mening) er verk som tar for seg menneskers møte med døden, for det kjennes jo sjelden så "naturlig" som vi liker å innbille oss at det er mens vi ennå er friske og vitale. Jeg tror at for de som arbeider med alvorlig syke kan det være fint å få en forståelse for nettopp dette.

Generelt sett kan nok forskjellige skjønnlitterære verk være til nytte i studiesammenheng for de fleste som studerer/jobber med noe som har med mennesker å gjøre. Kultur, historie, psykologi og alt slikt finnes jo i skjønnlitteratur. Samtidig er det, som nevnt, viktig å stille seg kritisk til det man leser. Det gjelder ikke bare historiske fremstillinger som kan være mer eller mindre korrekte, men også bøker som handler om menneskets psyke. Kan hende at boka bommer totalt, eller at det den forteller er individspesifikt og ikke spesielt allmenngyldig. Man kan nok ikke si at "nå har jeg lest en bok om noen som opplevde X, så nå vet jeg akkurat hvordan dét er".

Til sist vil jeg bare legge til at noe av det beste med romaner som tar opp "faglige" temaer er at de kan vekke interesse blant det generelle publikum for disse fagfeltene. En roman om historiske personer kan for eksempel gjøre at leseren får lyst til å lære mer om disse og tiden de levde i. Romaner om sykdom kan gjøre at man utvider sin horisont ved etterpå å lese mer faglig orienterte tekster om dette. Kanskje begynner man å fatte interesse for et land man tidligere ikke visste så mye om dersom man leser en god bok derfra. Eksemplene er mange. Det er en veldig god, interessevekkende innfallsvinkel til å lære mye utover bare det romanen i seg selv forteller, dersom man er litt nysgjerrig.

Takk for et flott, insiktsfullt og meget lærerikt innlegg. Jeg er overveldet over det flotte svaret ditt og håper at mange bokelskere her inne leser det. Romaner har uten tvil utvidet min horisont når det gjelder interesse for fremmede kulturer. Jeg er også helt enig med deg i at "døden" og alle spørsmål og usikkerhet rundt den, kan gi oss mange gode svar gjennom skjønnlitterære verk. Kanskje kjenner noen til verk som spesifikt berører dette sårbare og vanskelige temaet, og som kan være til hjelp. Lykke til med litteraturstudiet videre, Jenni.

Her var det mange kloke tanker:-)

Jeg har studert flere språk, og jeg har for hvert nye språk jeg har vært innom blitt oppfordret til å lese skjønnlitteratur opprinnelig skrevet på språket som skal læres (man kan jo ikke lese på det aktuelle språket med en gang). Årsaken er at man gjennom skjønnlitteratur får et innblikk i et lands kultur og kulturen er nært knyttet til språket. Eller som en foreleser engang sa: Det hjelper ikke å snakke et språk flytende om man ikke har noe å snakke om. Riktignok har ikke så mye skjønnlitteratur vært pensum, men jeg har fulgt oppfordringen.

Jeg er også samfunnsviter med fokus på ett geografisk område, og der ble skjønnlitteratur brukt i undervisningen i større grad enn i språkundervisningen. Men begrunnelsen var den samme. Man får et annet innblikk i en kultur gjennom skjønnlitteratur enn gjennom faglitteratur, og dette er også viktig å få med om man ønsker å oppnå best mulig forståelse av et område.

Til sist kan jeg nevne at jeg kjøpte Alltid Alice av Lisa Genova i gave til mamma i sommer. Mamma har jobbet i helsesektoren hele livet og har støtt på demente pasienter mer enn en gang. Hun syntes boken var såpass bra at hun har sirkulert den blant kollegene, og nå har snart alle lest den for å få en bedre forståelse av hvordan det er å leve med en demenssykdom. Jeg mener også å huske at jeg har hørt at boken brukes i undervisning og i interessegrupper for pårørende både i opprinnelselandet USA og flere andre steder.

Må si jeg er imponert over gode og svært reflekterte svar på min oppfordring her. Slike tråder synes jeg gir ekstra kunnskap og innsikt, og er med på å utvide ens egen horisont. At skjønnlitterære bøker er et nyttig redskap i forbindelse med språkstudier og geografi er lettere å forstå, og måten du fremstiller det på her gjør det veldig klart for meg. Og best av alt er gode tips om litteratur som jeg ikke har kjennskap til, og som gjør meg nysgjerrig. Tenk at jeg ikke har lest " alltid Alice". Som din mor har jeg ogå jobbet mange år innenfor samme vesen, og denne må jeg nok lese etterhvert. Takk Solveig.

Nettopp - veldig bra formulert om hvorfor og hvordan skjønnlitteraturen utdyper og supplerer kunnskapene om andre(s) kulturer!

Pensumet i utviklingspsykologi dette semesteret inkluderer et essay der Peer Gynt blir grundig analysert i lys av Eriksons psykososiale stadieteori....Jeg fikk ikke så mye ut av å lese det, men syns det var en pussig idé.

Nå tar jeg bare psykologi som valgfag; tar bachelor i kunsthistorie - dessverre har det meste av skjønnlitteraturen med kunsthistorisk handling jeg har vært borti, vært skuffende lesning. Utbrodering av spekulasjoner rundt kunstnerens sexliv, tannløs rekonstruksjon av "historien" bak malerier uten å ta hensyn til historiske kilder og ofte, i de samme bøkene, kjedelig og overromantisk språk, er noe jeg kan klare meg uten. Men når man "oppdras" i forelesninger til å alltid lese kritisk, er det kanskje dødfødt å lese skjønnlitteratur om kunsthistorie overhodet?

Så må jeg bare nevne at "Historien om Edvard Munch" av Ketil Bjørnstad er et lysende unntak. Perfekt balanse av skjønnlitteratur og dokumenterte kilder og gnistrende skrevet :)

Har du lest Atle Næss' "Den tvilende Thomas"? Den synes jeg er lysende - men jeg har faktisk laget en liste som jeg har kalt Romaner om bildekunstens mestere; har du vært innom noen av bøkene der? (Noen av bøkene på listen har jeg ennå bare på ønskelisten, etter å ha blitt tipset om dem av andre bokelskere.)

Har ikke hørt om så mange av de bøkene, må prøve å få tak i noen av dem..ble spesielt interessert i den om Helene Schjerfbeck, som har fascinert meg lenge. :)

Og jeg for min del sitter nå og ser bort på Bjørnstads "Historien om Edvard Munch" i bokhyllen min - jeg har hatt den lenge, men ikke kommet meg til å lese den. Men når du omtaler den som "lysende", så blir jeg jo ekstra nysgjerrig, og tenker at jeg snart bør strekke ut hånden og fiske den boken ut av hyllen... :-)

Selv om du personlig ikke har hatt stor glede og nytte av anbefalt litteratur i forbindelse med studier, er det interessant å lese at det faktisk er vanlig å bli konfrontert med ulike skjønnlitterære forfattere i utdanningsøyemed. Synd at du ikke har hatt utbytte selv, men du har sikkert rett i at det kan være vanskelig å finne relevant litteratur innenfor din studieretning. Men kanskje er dette, som mye annet, høyst individuelt. Noen ser verdien, andre ikke. Men derimot ble jeg veldig nysgjerrig på "historien om Munch" av Bjørnstad. Jeg har ikke lest den, men det er lett å forstå at den er aktuell som egnet tilleggslitteratur. Bjørnstad er en av mine yndlingsforfattere, og " historien om Munch" ønsker jeg å lese. Takk for interessant innspill.

Det finnes så mange fagområder, og innenfor historiefaget vil jeg si at Tore Skeies roman "Alv Erlingsson, fortellingen om en adelsmanns undergang" er et ypperlig supplement til faglitteraturen. Den gir et spennende innblikk i norsk og nordeuropeisk middelalder, samtidig som den er svært kildenær. Forfatteren skriver ikke noe han ikke kan stå inne for. Han forteller den spennende historien om Alf Erlingssons liv og de begivenheter som utspant seg i samtiden, men han lar ikke personene snakke eller tenke på egen hånd, han bare antar hva de må ha tenkt og hvorfor de har handlet som de gjorde. Og det gledet mitt hjerte, - jeg er dessverre blitt så skeptisk til historiske romaner på mine gamle dager;)

Det er godt å se at du, til tross for din skepsis til historiske romaner, allikevel har funnet litteratur innenfor skjønnlitteraturen som på en god måte supplerer "historiefaget". Kanskje burde jeg rødme av skam over manglende kunnskap og kjennskap til "Alv Erlingsson". Er dette litteratur du anbefaler selv om "historiefaget" ikke er min gren. Hva er grunnen til den skepsisen du nevner vedr. historiske romaner? Gjør meg nysgjerrig.

Jeg er nok litt "yrkesskadet" fordi jeg jobber med historisk kildemateriale til daglig. Og en negativ bi-effekt av det, er at jeg fort stiller skeptiske spørsmål når jeg leser historiske romaner, à la "hvor har han/hun nå det fra, kan det stemme?", eller "det var da ikke sånn?".
Og man bør nok i alle fall være litt historisk interessert for å sette pris på "Alv Erlingsson", for den kan kanskje bli litt tørr og lite spennende for en som ikke verdsetter nettopp det at den formidler historien så riktig som mulig. Men Skeie fikk en pris for boka, for beste popularisering av fagstoff, el.l.

En interessant tråd Brit!

La oss si det sånn at jeg velger å tro på at skjønnlitteratur kan ha en funksjon utover det å underholde. Det er første forutsetning. Jeg er bibliotekar, jeg tror på skjønnlitteraturen, hvilket beskriver min leserholdning. Men forfatterens holdning spiller også inn: Hvis han sier at han ikke tror på skjønnlitteraturens funksjoner utover det å underholde; behøver vi å gi ham rett i det? Det er igjen en ting som påvirkes av min leserholdning. Forfatteren kan ha en viktig beskjed i boken sin, nettopp fordi han er som han er. Men hva om hans holdning også farger det han presterer så pass at skjønnlitteraturen ikke har noen annen funksjon enn underholdning? Selv med vår beste og ambisiøse leservilje? Det hender, og det hender alt oftere.

Henrik Ibsen. Som forfatter var han selvsagt overbevist om at hans litteratur ville og kunne ha noen funksjon utover det å underholde. Og holdningen hans betalte seg: Det kan faktisk tenkes at hans litteratur den dag i dag spiller en stor rolle når stykkene hans settes opp i resten av verden! For oss som bor i Norge vil han kanskje ikke spille en så stor rolle, tror vi, men hva om vi gikk inn i en terapeutisk analyse ala den de gjør på BI. Et lurt trekk av de på BI! (et godt eksempel Hilde!)

Hvem formidler om et stykke skjønnlitteratur kan (eller bør) leses inn i en faglig kontekst, og virkelig spiller en viktig funksjon? Ikke så mange. Det har sine tradisjoner i en nasjonal presentasjon; si meg noe om landets skjønnlitteratur og jeg skal si deg mye om folket som bor der. Hvor viktig skjønnlitteratur plutselig kan bli oppdager man veldig lett når et diktatur plutselig blir så fryktelig redd for sine forfattere, og helst vil ha dem bak lås og slå - eller med knekt skriverhånd. Det er min mening at nærlesning av skjønnlitteratur kan ha så mange arenaer som helst: Innen Helse- og omsorg, ikke minst. Skjønnlitterære tekster med ambisjoner, vel og merke.

Her presenterer du mange interessante tanker, ikke minst hva gjelder forfatterens egen holdning til den teksten han/hun formidler. Og også hva leseren selv får ut av boken utover dens egentlige intensjon. Ibsen ser ut til å være en viktig aktør i denne sammenheng. Dette er virkelig interessant og jeg håper på flere innlegg og flere forfattere ( bøker).

"Ona fyr" av Ingebrigt Steen Jensen er brukt av mange ulike grupper i studieøyemed.

Fra bokilden.no: "Forfatteren skriver med intensitet, selvironi og kunnskap om hvordan det er mulig å få med seg andre og komme videre. Det være seg i bedrifter, organisasjoner, korps eller idrettslag. Du får enkle og håndfaste råd om hva som skal til for å skape motivasjon, kraft og kultur i bedrifter og foreninger".

Interessant. " Ona fyr" har jeg ikke lest, men det skal jeg gjøre noe med. Er boken egentlig plassert i kategorien "skjønnlitteratur"?

Nei, Ona fyr er ingen skjønnlitterær sak. Har selv brukt den i studiesammenheng og den er, som Annelingua også skriver; en pep-talk-bok. Tror jeg brukte denne da jeg hadde organisasjonspsykologi. Undertittelen er for øvrig; for deg som vil lykkes sammen med andre.

Nei - "Ona fyr" er definitivt ikke skjønnlitteratur. Jeg leste den - med begeistring også - den gang den var ganske ny, og vil karakterisere den som en slags "pep talk-bok for folk som vil styrke fellesskapsfølelsen på jobben". I ettertid har jeg fått litt nok av Ingebrigt Steen Jensens mange opptredener på nær sagt all verdens arenaer, men "Ona fyr" hadde mange bra poenger, den...

Men Karin, hvorfor tenker du at den boken bør være med i akkurat denne tråden? Her hang jeg ikke helt med, jeg heller...

Du skjønner det, at jeg tenkte litt annerledes enn meningen var. Jeg tenkte mer i den retning at alle, uansett om de studerer, er i jobb eller i privatlivet kan ha nytte av boka.
Jeg føler vel at det ikke er en ren fagbok, synest det er en del ellementer av skjønnlitterære trekk.

Dette sier forfatteren av boka bl. a :
Mitt håp er at boka vil være til nytte og gldede. Til nytte fordi den faktisk er en gjennomgang av de grep som må gjøres for å bygge sterke kulturer og gode merker. Og glede fordi en (forhåpentligvis er lett å lese. Helst morsom også. De faglige kapitlene er krydret med mange konkrete eksempler og illustrasjoner fra stort og småt i Norge og utlandet. I tillegg er fagligheten krydret med personlige observasjoner av mer skjønnlitterær form.

Her

Her er nok litt begge deler.
En artig bok, og jeg tror mange kan ha nytte og glede av den.

Aha - ja, da skjønner jeg hvorfor du assosierte deg frem til Ona fyr, Karin. Jeg likte jo boken da jeg leste den jeg også, som sagt. Og den inneholder mye "lurt" om hva som motiverer folk og skaper gode fellesskap - enig i at den kan leses av alle som interesserer seg for slikt, uansett hvilken "verden" de beveger seg i.

Grei oppklaring. Jeg ble litt i tvil

Byggmester Solness (Henrik Ibsen) var obligatorisk på et studium på BI for noen år siden. Husker vi hadde gode diskusjoner om boka og hvordan det er "på toppen".

Har nok lest den i min ungdom, men dessverre har det blitt lite Ibsen på meg totalt sett, bortsett fra på teater. Men jo eldre man blir desto større blir interessen for de gamle klassikerne. Kanskje bør jeg lese " byggmester Solness" igjen for å få forstå årsaken til at den er blitt brukt i studiesammenheng. Spennende dette.