Bokelskere.no

Var forleden fordypet i en bok da jeg undret meg om hvorfor jeg bruker tid på lesing ( har for vane å velge "vanskelige" bøker). Er det for å fortelle at den boka har jeg lest, ønsker å lære noe nytt, jeg kjeder meg så jeg kan lese en bok så lenge, denne boka gir meg en stor glede i språk og innhold eller er det andre gode grunner? Tar gjerne imot noen synspunkter på dette.

Jeg startet denne diskusjonen for snart ett år siden, ønsker nå å dra den litt fram igjen. Leste en artikkel i avisen Vårt Land for en liten stund siden om årets bokhøst. Tar med et lite sitat derfra: "Hvem er det som leser alle disse bøkene? Og hvorfor leser vi - hva vil vi med dem, det er da så mye annet å gjøre? Klaget ikke Predikeren allerede for 3000 år sidenover at det ikke var ende på alt bokskriveriet, bøker utmatter oss bare, det skaper ingen glede".

Jeg vet ikke om jeg er enig - bøker gir meg uendelig mye, vil aldri gi dem fra meg.

Dersom jeg er midt inne i en bok, kjeder jeg meg hvis jeg legger den fra meg. Jeg gleder meg til jeg får tid til å ta frem boken igjen. Hvorfor leser vi? Det er vel mer helsebringende å lese enn å se på tv/film. Det har vel noe å gjøre med disse alfa- og betabølgene i hjernen vår. Slik jeg har oppfattet det, bruker vi hjernen mer aktivt når vi leser enn når vi ser på en skjerm. (Det kan kanskje være et argument til å lese bøker?) Er det forresten noen som vet om hjernen reagerer annerledes om man leser på en skjerm enn om man leser i en bok? Har det blitt forsket noe på dette? Jeg har prøvd å lese bøker fra www.nb.no, men synes det er så vanskelig å konsentrere seg. Var folk smartere i gamledager når de måtte skrive alt for hånd? Hm, dette ble kanskje litt mer filosofisk enn jeg hadde tenkt. Sitter på jobb og drømmer meg bort...

Det å lese bøker er verken mer eller mindre meningsfylt enn noe annet. Den subjektive erfaringen av skjønnhet, treffende beskrevet med det velkjente engelske uttrykket "beauty is in the eye of the beholder", kunne like gjerne vært brukt om erfaringen av at noe er meningsfylt. Vi leser fordi vi håper og tror.

Jeg har ALDRI i mine snart 60 års levedager kjedet meg ETT sekund! Kan det få være en grunn at jeg leser masse??
Ellers er det så herlig avslappende - selv om det er spennende.
Og som en sa tidliger: Tenk at noen lar oss dele sine innerste tanker - og lar oss vokse på det.

Helt enig. Familien betyr mest, deretter kommer bøkene.

Jeg leser masse fordi jeg er av en typisk "kikkernatur". Jeg liker bedre å observere andre enn å handle selv. Når man leser, får man del i feilene og dumhetene andre gjør- uten at det har noen konsekvenser for en selv. Greit!

Frister det ikke litt å prøve å feile litt selv da? Min sønn ga meg en gang det kloke svar; "eg kan ikkje bare lera av dine feil mamma, eg må prøva og feila litt sjøl og..."

Jo, naturligvis har du mye rett. Jeg skrev nok dette først og fremst for å provosere litt. Men det er jo sant at man rekker ikke å gjøre og oppleve alt selv, og da er litteraturen et fint substitutt.

Fordi jeg elsker å lese.

Eg ser enkelte sterke tendensar til litterær masochisme i denne diskusjonen. Eg for min del les fordi det er så inn i hampen morosamt.

Jeg leser for å utvide min horisont, enten det er for å sette fantasien i sving og drømme meg bort eller det er for å lære noe nytt. Jeg leser for å utvikle meg både som fagmenneske og medmenneske. Jeg leser fordi tiden aldri står stille og kunnskapens tre er utømmelig. Jeg leser fordi jeg elsker det og i bøkenes verden kan en selv velge hvem en vil være, og ingenting er umulig.

visselig:

Hvorfor dikte, hvorfor puste.. eller hvorfor tindebestige?

Hvorfor pastoralsymfonier og markblomster, varför susa björkarna.

Fordi fjellet er der?
og det blir kvelende i lengden bare å innvie seg til triviale tribulasjer og trifide trubulanser, eller sitte som lotusblomst og lytte på bølgelengde null.

Baksidevendt sett, Hvordan kan det ha seg at kunstnere stort sett får lov å holde på ...

ikke bare fordi vi må ofre så mye tid på det trivielle trubbel, betale våre skatter og rusgifter i rede tid -

[ "Hvorfor Kunsten?" blir like engasjert spurt av dem som er mot:
"Når jeg hører Kultur - avsikrer jeg min revolver". ]

mnasze såpass utstrakt som vår nasjon ellers benytter Det selvvalgte Jante-diktatur, Nedskjæringsvesen til langt innpå benmargen, Det ultra regulerte, blindt larm-maksimerte, høyglanspolerte, depersoniserte.. resirkulerbare og maniert-deprimerbare Szamfunn.

Endel pliktmessig selvskading, personfiendtlighet liksom bygget inn og sementert i bergmassene Norge, men er dikterne ennå litt fritatt for selvmordsøvelsene?

Det er vel egentlig påvist at frittgående diktere og sånt utgjør en konstant trusel mot stalinismen .. som vi alle lever for å betjene.
[uff statshemmelighet..]

Hvem som vil av frivillige tenkere får så hjerne ta opp linjer som de antydede i ny tråd, så kommer utgrenende tanker trillende til.

F.eks 'Hva er kunsten, og hva skal staten ville med den'.

"og hvem er imot?"

Jeg leser fordi det gjør livet mitt rikere. Jeg underholdes, ler, gråter, tenker og reiser via litteraturen. Jeg blir kjent med fantastiske og forferdelige mennesker og tenker tanker jeg aldri har tenkt før. Jeg slipper å kjede meg noensinne og blir aldri lei det.

Derfor leser jeg.

For min del handler det litt om fellesskap med andre mennesker. Både de fiktive, som man leser om - og de virkelige, som har samme interesse. Det være seg her på Bokelskere eller i andre typer fellesskap rundt bøker/lesing/skriving.

Lesing er i første omgang to ting for meg, læring og underholdning. Det første gjelder både fag- og skjønnlitteratur, det andre stort sett skjønnlitteratur. Jeg tenker sjelden over hvorfor jeg leser ikke-faglige bøker. Jeg gjør det fordi jeg har lyst, og fordi jeg kan. Det er utviklende både for kropp og sjel, men også av og til terapi og trøst.

Det jeg leser er vel ikke av det som regnes som tung eller avansert litteratur, men det er stor variasjon i det jeg leser og et relativt variert språk. Jeg koser meg med gode historier, både de mørke og de lette lysere.

Lesing er ikke selve livet for meg, men i perioder en stor del av det. Min refleksjonsevne og kompetanse på mange områder, språklige såvel som rent kunnskapsmessig, blir styrket gjennom lesing.

Jeg er nok i utgangspunktet en lystleser og har nylig hatt en periode med nesten totalt lesestopp, men er nå i gang igjen. Merker at mangel på lesing gir meg dårlig samvittighet og en følelse av gå glipp av noe.

Nå er forøvrig samvittigheten god da jeg både leser relativt avansert krim/ spenning, Jan Guillou, "Madame terror", og sosialrealisme, Sofie Oksanens, "Stalins kyr" :)

Uansett hva man leser, så er det alltid noe som treffer en som man vil reflektere over ved bokens slutt. Dette driver en fremover og man blir kanskje et "bedre menneske". Reflektering og lesing hører sammen. Man starter opp med en bok som kanskje ikke passer akkurat da, som man avbryter - men gi den en pause før man startet på nytt. Det er flere nivåer innenfor diverse sjangere også. Temaet vil være vel så viktig i skjønnlitteratur som i sakprosa, bare at tema blir benyttet på forskjellige måter.

Jeg leser for å rømme litt fra virkeligheten, slappe av og se verden gjennom andre øyne enn mine egne.

Jeg leser for å lære og for å underholdes. Fagbøkene jeg velger ut leser jeg for å bli "bedre" på ulike ting, for å forstå og møte de jeg jobber med på en forhåpentligvis bedre måte, for å utvikle meg selv og fordi jeg liker å utfordre meg selv.

Skjønnlitteratur velger jeg når jeg ønsker å slappe av, når jeg ikke har lyst til å tenke for mye, når jeg har lyst å leve i en litt annen verden enn den jeg er i til vanlig. Men samtidig så kan man også utvikle seg når man leser skjønnlitteratur, man får seg noen tankevekkere, sammenligner med ting en har opplevd selv, får fram ulike følelser avhengig av hvilken type litteratur man velger.

Bøker beriker livet mitt rett og slett, på mange ulike måter.

Som de fleste andre er det flere grunner til at jeg leser, skulle jeg nevnt alle ville det tatt hele dagen.

Som MiaMaria nevner, det er ikke alt man har mulighet til å gjøre selv, da kan det å lese om det være en løsning. Å drømme seg bort til strendene i Australia eller gatene i New York er ikke så værst :-)

Som Jan Fongen nevner bruker jeg bøker for å få innsikt i andres skjebne. Det er mang ting jeg ikke har opplevd selv, men gjennom å lese om det har jeg større forståelse for andres historie.

Andre ganger vil jeg rett og slett ha ett tidsfordriv. Å bruke ett par timer på en bok er en god måte å slappe av på.

Det eneste jeg aldri har gjort er å lese en bok for å fortelle andre at jeg har lest den.

For meg kommer det litt an på hva slags bøker jeg leser. Jeg er veldig glad i både fiksjon og fakta. Leser jeg faktabøker, så er det for å lære. Enten det er snakk om kokebøker eller historie. Jeg elsker å lære, har vært vitebegjærlig hele livet, og får ikke nok lærdom rett og slett. Leser jeg fiksjon så er det for å underholde meg selv. Når jeg leser så får jeg mye følelser ut fra hva jeg leser, og jeg elsker hver eneste lille følelse.

Jeg leser fordi ett liv ikke er nok! Da jeg var liten, trodde jeg nok at alle disse livene og hendelsene ville være mulig å oppnå. Jeg trodde at jeg kom til å dra på oppdagelsesferd i jungelen, gå på ski over finnmarksvidda, bo en sommer på en idyllisk øy i den svenske skjærgården, ha en hest, gifte meg med Rhett Butler... Nå vet jeg jo dessverre at man ikke rekker alt! Men bøkene får meg til å tro at det er mulig likevel... :)

Hverdagen med jobb og hus og barn er fin, og jeg gleder meg over livet mitt slik det er, men jeg er nok likevel en bokjunkie! Husker personalet i barnehagen lurte kommenterte at de så meg komme gående og lesende langs fortauet for å hente barn. Jeg leser mens jeg lager mat, spiser frokost, skal sove, ser på tv, reiser til jobben - jeg har ikke lenger tid til bare å sitte og lese et par timer slik jeg gjorde før, men lese MÅ jeg bare, så da blir det små biter her og der.

Jeg ser jo at det er en virkelighetsflukt, og en avhengighet på samme måte som nettpoker, alkohol eller shopping kan være det! Spenning i hverdagen :) Men jeg er oppdratt med bøker, og har veldig gode minner fra høytlesing og egne leseopplevelser da jeg var barn. Foreldrene mine leste også mye, og vi leste det vi fikk tak i, hele familien - de voksne leste også barnebøkene - for seg selv!

Man kan jo skrive en hel bok om lesing...

Tror jeg hadde vært et annet menneske om jeg ikke hadde lest noe som helst. Det å kunne oppdage nye verdener igjennom en bok, andre menneskers tanker og meninger, og det å kunne drømme seg bort litt - det er for meg det gode liv. Jeg har ikke mange venner som leser, men når jeg treffer noen som har lest den samme boken som meg, ja da blir jeg så ivrig, og glad.

Å lese er viktig for å utvikle vår evne til å sette oss inn i hvordan andre mennesker tenker og føler, og hvorfor de handler som de gjør. Jeg tror lesing er grunnlaget for vår empati - en av de viktigste egenskapene vi har når det gjelder samhandling med andre. Jeg ønsker ikke å kategorisere, men jeg har opplevd at venner og kolleger som mangler evnen til å se verden fra andres ståsted, har liten erfaring med og/eller interesse for litteratur.

Å vinne evne til å sette seg inn i andres tankeverden og sjelsliv, ja, støtter meg til den.

Jeg liker godt å lese. Det er nok mye fordi det gir meg muligheten til å rømme fra virkeligheten. Skal heller ikke underslå at det har å gjøre med at jeg dermed kan virke, eller til og med føle meg smart/smartere. Jeg tenker at lesingen, og årsakene til den også for den saks skyld, er noe jeg har arvet snarere enn at jeg har fått det inn med morsmelka som man sier. Vel, nok om det.

Jeg ser at du har skrevet at du nødig vil kategorisere. Det syns jeg er smått underlig, for, let face it, det er jo det du gjør.

Som du sikkert skjønner så er jeg i all vennskapelighet ikke enig med deg. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Vi forutsetter selvfølgelig at det snakkes om lesing i passe mengde og av passe type. Det er med andre ord ikke snakk om å bure seg inne med tyske eksistensialister fra det 19. århundre. Vi snakker Ambjørnsen, Khaled Husseini og en klassiker i ny og ne. Og selvfølgelig den obligatoriske faktaboka.

Gir dette deg/oss større evne til å opptre empatisk ovenfor våre medmennesker? Hva hvis du har sett det alt sammen på TV3? Er akademikere mere empatiske enn folk med et år eller to på høyskole? Hva med ansatte i barnehage og SFO, er de mindre empatiske enn lektorer i videregående skole. Jeg vil tro at sistnevnte leser både riktigere mengde og ikke minst type.

Jeg har sett og hørt mange si som deg. For meg blir det bare arogant og flåsete.

Når det er sagt, har vi muligens blitt mere empatiske enn vi var i middelalderen, da få kunne lese og de som kunne det brukte det til å holde resten nede og skaffe seg selv mer makt og penger.

Det måtte isåfall være iforhold til dem selv og pensum eller nivå for videregående skole. Er det gjort noen studier hvordan og hva de mange yrkesgrupper leser?

Kristin Storrusten har skrevet en masteroppgave om hva norsklærere på videregående leser: http://byavisen.net/2011/01/kultur/hva-har-norskl%C3%A6rerne-pa-nattbordet

Interessant, men det er gjelder bare norsklærere. De er forsåvidt nødt til å følge med iom at det gjelder faget de underviser i.

Hva i all verden mener du med at du tror at lektorer i videregående skole leser riktigere mengde og type enn "oss andre"?
Jeg blir veldig nysgjerrig på hva du mener er riktig mengde og type lesestoff?

Skal prøve å forklare hva jeg mener. Jeg legger til grunn at dersom man deler inn befolkningen i Norge i ulike grupper basert på eksempelsvis alder, yrke, inntekt eller andre sosiale grupper, vil man se forskjeller i lesevaner hva gjelder både mengde og type. Det skulle være unødvendig å påpeke at dette selvfølgelig er generalisering. Men vi er vel ikke generelt i mot generalisering, er vi vel? Jeg er overbevist om at akademikere og da for eksempel lektorer leser mer enn folk med lav eller ingen utdannelse. Det fins undersøkelser som underbygger dette. Det jeg har sett av forskningsresultater, som selvfølgelig ikke omhandler lektorer spesielt, dreier seg om lesing for og med egne barn. Som lærer synes jeg også å se dette i mitt yrke.

Hva jeg mente med riktig mengde mener jeg i stor grad er gjort greie for. Det er vel allmenn enighet om at FOR mye av noe ikke er av det gode.

Med uttrykket "riktig type" ville jeg si at man må forutsette at det leses bøker med et visst minimum av kvalitet, hva nå det er, samt at bøker med utpreget voldelig og spekulativt innhold utelukkes som oppbyggelige. Vi kan sikkert enes om at f. eks American Psyko ikke vil utvikle spesielt empatiske evner hos leseren. Utover dette var intensjonen å gi et bilde på en slags snittleser.

Vel.
Jeg mener og tror at bildet er mye mer nyansert og sammensatt enn som så.
Mine fire barn har vokst opp med mye høytlesing, alle sammen har lest og leser mye, og de fører lesegleden videre til sine barn igjen, akkurat som jeg antagelig fikk min interesse for bøker fordi jeg også ble lest for da jeg var liten. - Og jeg kan ikke skryte av at jeg eller noen i min familie er lektorer eller akademikere.

Generalisering og gjennomsnittstall kan være nyttig i noen tilfeller, men de kan også være fulle av feil.
Hvis man f.eks. kommer med tall som viser at hver eneste nordmann drikker 117 liter brus i året, så blir dette helt feil for meg, siden jeg ALDRI drikker brus. Dette kan sikkert gjelde for flere enn meg, og dermed må det være noen av oss som drikker enorme mengder med brus, siden de da må drikke opp "min del" og muligens også en god del andres brusandel!

Om det er mulig å lese FOR mye er jeg litt usikker på. Det må i tilfelle være hvis man leser så mye at man nærmest glemmer å leve livet sitt ved siden av.
Men jeg er mer bekymret for den tendensen der det kan se ut som om mange nærmest lever livet sitt foran tv, og nå i de siste årene der det kan virke som at noen lever livet sitt nesten bare foran pc-en og på internett. Faren for disse sistnevnte er at de nesten ikke får brukt kroppen sin, og kan også få en mer eller mindre "skjev" virkelighetsoppfatning.

Jeg er forsåvidt enig med deg i det du sier om å lese oppbyggelig litteratur. Så kan man jo diskutere hva som egentlig tilhører den oppbyggelige litteraturen, og hvem som skal bestemme hva som er oppbyggelig litteratur for hver og en av oss.
Du nevner American Psyko spesielt som eksempel på spesielt voldelig og spekulativt innhold, og dette er jeg enig i. Den boka kikket jeg såvidt litt i den gangen den kom og ble så omdiskutert, men jeg ble fort kvalm og uvel og la den fra meg med vissheten om at den boka hadde jeg ikke lyst til å lese.

Jeg tror vi kan lære mye av å lese mange forskjellige bøker med mye forskjellig og variert innhold hele livet. Jeg vil ikke begi meg inn på å dele opp leserne i kategorier etter utdannelse og yrker. Mitt inntrykk er at vi kvinner (generelt) muligens er flinkere til å variere våre lesevaner enn menn. Kanskje blir vi også da flinkere til å se saker og ting fra flere sider?
Det er mulig jeg tar fullstendig feil i dette, og jeg tar gjerne imot motinnlegg om den saken.

Poenget mitt var, som jeg må si jeg hadde ventet at flere forsto, ikke å fremheve forskjeller i lesevaner i og for seg. Målet var imidlertid, spissformulert å få frem at empati, og da fortrinnsvis i praksis, ikke i sofaen med tekoppen i hånda, oppøves så mange andre steder og på så mange andre måter at det for meg blir feil å si at lesing er grunnlaget for vår empati.

Jeg må også nevne at jeg finner det besynderlig at du virker å være så opptatt av dette med generalisering. Jeg skal vedde det lille banken ikke eier av rekkehuset mitt på at du har gjort deg skyldig i "grov generalisering" (hermetegnene for å synliggjøre ironien)allerede flere ganger i dag.

Dette hele avsnittet ditt om gjennomsnitlig brusdikking i året oppfatter jeg bare som flåsete selvfølgeligheter. ALLE skjønner at det fins unntak, at man må bruke gjennomsnittstall med omhu og hele den pakka der.

Til slutt vil jeg si at jeg, dersom noen skulle være i tvil, blåser en lang mars i hva folk leser. "Høy" eller "lav" litteratur, finn fram pledd og te, la vannkokerne ule i kor. Men, har jeg nå sett en nydelig film eller lest en fin bok, så er jeg ikke klokere enn at jeg inne i brystet et sted ønsker at samboeren min også vil like det.

Overskriften din på diskusjonen er "Hvorfor lese?", hvor du fortsetter med å undre deg over hvorfor du leser, om det er fordi du kjeder deg, ønsker å lære noe nytt, boka gir deg glede på en eller annen måte eller du ønsker å fortelle noen om at denne boka har du lest.
Alle de grunnene kan sikkert være medvirkende til at folk leser.
Men jeg vil også påstå at det å lese bøker kan være med på å trigge fantasien vår og gi oss både bedre kunnskaper, bedre innsikt, forståelse og empati, slik flere her har vært inne på.

Må bare komme med en liten opplysning til slutt:
Det var ikke jeg som i første omgang nevnte generalisering her.

Det var ikke jeg som startet diskusjonen, eller skrev overskriften, det var en viss Øystein Lillås. Jeg syns det er et interessant tema, men jeg undrer meg ikke så mye over hvorfor jeg leser. Jeg har skrevet hvorfor jeg leser i MITT innlegg. Jeg vet at du i ditt første innlegg ikke brukte ordet generalisere, men jeg tolket det dithen, på bakgrunn av spørmålet ditt "Hva i all verden mener du med at du tror at lektorer i videregående skole leser riktigere mengde og type enn "oss andre"?". Så har det jo i ettertid også kommet for en dag at du, i hvert fall i teorien, ikke er så begeistret for all denne generalliseringen.

Du syns generallisering i forhold til yrker og sosiale grupper lett blir feil, men er tilbøyelig, jeg understreker tilbøyelig, til å mene at generallisering på bakgrunn av kjønn har noe for seg. Dette er vel hva som kalles et paradoks.

Forøvrig kan jeg godt være enig i det du sier om at kvinner er mer empatiske enn menn.

Men det må nå i anstendighetens navn være lov å si at det fins da vitterlig unntak.

Nei, det var visst ikke du som startet diskusjonen! (Han glimrer jo med sitt fravær siden starten.)
:)

Ja, det er jo det jeg mener; ingen regler (les: generaliseringer) uten unntak!
:)

Hva får deg til å tro at lektorer leser mer og "riktigere" enn ansatte i barnehage og skolefritidsordning? Jeg synes du gjør deg skyldig i en nokså arrogant generalisering.

Du har åpenbart ikke forstått det jeg har skrevet. Er du kjent med begrepet ironi?

Selvfølgelig generaliserer jeg.

Vi har nok litt ulik begrepsforståelse. Hvis avsnittet ditt om akademikere og deres lesevaner/evne til empati var ironisk ment, får jeg bare beklage at jeg ikke oppfattet det.

Interessant diskusjon, dette. Jeg mener at det å lese hva andre tenker er noe helt annet enn å se på TV3. Jeg tror bestemt at det å lese andres tanker utvikler oss som mennesker. Ja, jeg er kategorisk i den forstand at jeg mener det har en sammenheng med vår empati. Men jeg ser ikke bort fra at det finnes en rekke unntak. Alstå: det kan sikkert finnes andre kilder til empati (gener, påvirkning av mennesker rundt oss, påvirkning gjennom andre medier etc), men jeg mener at min interesse for litteratur har vært med på å styrke min egen evne til å forstå andre mennesker.

Helt enig i at det er en interessant diskusjon. Jeg er selvfølgelig også enig i at det å lese skjønnliteratur, riktig nok på en etter mitt skjønn noe difus måte har sammenheng med vår empati. Vi leser om mange ulike menneskesjebner sett fra mange ulike ståsteder. Vi lever oss inn i andres liv, fiktive eller virkelige. Det kan til tider vekke overaskende voldsomme følelser i oss. Sinne, sorg og glede for å nevne noen. Alle disse følelsene så og si på vegne av andre menneskers gleder og sorger. Med andre ord våre empatiske følelser blir satt i sving. Så langt er vi sikkert enige.

Det jeg er uenig i er det du sier om at lesing er grunnlaget for vår empati, samt dette du sier om venner og kolleger som har problemer med å se verden fra andres ståsted.

Slik jeg ser det er det så mange andre gode arenaer for utvikling av vår empati, at påstanden om lesing som grunnlaget for det hele, simpelt hen framstår som urimelig. Du nevner en rekke eksemler i det siste innlegget ditt. Hensikten med å bruke TV3 som eksempel var selvfølgelig å smøre litt tjukt på. Jeg vil mene at det å se film, eller TV-serier for den slags skyld kan gi oss mye av det samme som bøker hva gjelder empati. Det er selvfølgelig slik som med bøker. Det er ikke alle filmer eller serier som gir den samme empatiske utviklingen.

Så dette med dine venner og kolleger. Vel, det ER tynn retorikk eller? Jeg kan si såpass at jeg har også møtt noen folk, lesehester dette altså, som når det gjelder empati i praksis har en bit å gå. Den slags retorikk døde vel ut med Hollberg.

Som jeg også har gitt utrykk for i tidligere tråder om emnet, klarer jeg heller ikke å fri meg fra tanken på at det er en del snobberi inne i bildet når det snakkes om de som leser kontra de som ikke leser.

"Du må ikke bare lese, du må danse" sa en gammel tante til en pen, ung pike engang. Underforstått, lesing er en slags livsflukt, man lever gjennom lesingen. Det forundret en jeg kjente at jeg selv og en venninne kunne snakke om literære personer som om de var levende. Og jeg kjenner noen som aktivt IKKE liker å lese. For meg er det mange ting som allerede er nevnt her, og jeg har alltid lest og kommer alltid til å gjøre det. Jeg har behov for det. Litteratur er en kunstart, og ved å lese nyter jeg den kunsten.

Jeg fryder meg over vakre formuleringer som beskriver noe abstrakt i livet, og over disse forfatteres evner til å sette fingeren på noe vanskelig. Eller noen plukker frem et underholdende poeng. Eller noen har en underholdende observasjon. Jeg nyter bøker med god rytme og fortellerstemme. Jeg fascineres av folks evner til å sette meg, en utenforstående, inn i hvordan vedkommende tenker. Jeg setter pris på at noen deler av store kunnskaper om noe jeg selv ikke vet så mye om. Jeg kan fanges av en finurlig intrige (dessverre blir det lengre og lengre mellom dem ettersom man leser mye...).

Jeg kan påstå at jeg så og si aldri kjeder meg, for enten leser jeg eller sitter og grubler på en tematikk fra en bok. Det vil si, når jeg ikke bruker innsikt gitt av andre til å berike min egen opplevelse av mitt eget liv. Var det svar på hvorfor jeg ikke lar være å lese?

;-)

Fare for gjentakelser i denne tråden, ser jeg, for jeg leser også av stort sett de samme grunnene allerede er nevnt;) Noe leser jeg fordi jeg må (pensum), noe fordi jeg bør (enkelte bøker faller inn i måkategorien selv om de ikke er pensumrelatert), men det aller meste leser jeg fordi jeg ganske enkelt liker å lese! Hvor mye jeg leser går veldig opp og ned, to måneder og bare én fullført bok har vært faktum, men da går jeg ofte inn i en tung leseperiode etterpå. Akkurat nå ser det ut til at jeg er inne i en slik periode, og jeg stoooorkoser meg under pleddet mitt med varm drikke og bok i hånden mens trondheimsværet styrer utafor. Jeg leser for virkelighetsflukt og drømmer, lærdom og refleksjon, men aller mest fordi jeg av og til snubler over ei bok som er en skatt i språk eller innhold, og slike bøker gir magiske opplvelser. Det øyeblikket, når jeg innser at akkurat denne boka kommer jeg aldri til å glemme, DET er fint det! :)

Jeg leser av samme grunner som Mari; alt sammen :) Både for å leve litt i en annen verden, lære noe, bli underholdt og til nød et smalltalk greie jeg kan bruke. Jeg leser mer enn jeg prater for å si det sånn, gjerne flere bøker på en gang. En skjønnlitterær og en eller to "fagbøker" :)

Nå er det litt vanskelig for meg å si hvorfor akkurat du leser. Jeg for min del leser nok litt av alle de grunnene du nevner. I det siste har jeg fått en større hang til sakprosabøker og det er nok særlig på grunn av læringen. Det er utrolig mye spennende som finnes i bøker, også er bøker så kjekke å bære med seg rundt, dersom man skulle få uventede ventepauser (eller kjede seg om du vil). Har jeg først lest en, blir jeg gjerne nysgjerrig på et lignende tema, som jeg kanskje ikke hadde noe interesse for i utgangspunktet.

Fra tidlig av var jeg fast inventar på biblioteket (du veit du er der ofte når bibliotekaren bare plotter inn navn og fødselsdato, mens de sier "Hei, Mari") og da var det gjerne virkelighetsflukten jeg var på jakt etter. Det å leve seg inn i en annen verden var magisk, særlig fordi det gjerne satte egne tanker og følelser i kontekst.

Så oppsummert. Jeg leser hovedsakelig for læring og glede, litt mindre for språk (men det har mye å si for om hvor godt jeg liker boka), litt for å fylle dødtid og ikke så mye for å si at jeg har lest dem. Dessuten er bøker et flott smalltalk evne om man havner med andre lesehester:)