Bokelskere.no

Takk for gode innspill, Norah. Selv kan jeg altså styre min begeistring for Fossum som krimforfatter. På den andre siden var De gales hus en flott leseropplevelse for meg. Jeg vet ikke hva det er med hennes krim, men jeg opplever de bøkene jeg har lest som i overkant forutsigbare og langdryge.

Psykologiske thrillere kan være utmerket lesning, men det er ingen ting som slår etterforskeren som systematisk arbeider seg ned i grumset og bruker sin teft og sitt intellekt for å løse gåten. For meg da. Dessuten liker jeg elementet av samfunnskritikk i krim. At det skal være tillatt å skrape litt i lakken på vårt velferdssamfunn samtidig som man serverer en god fortelling.

Må si meg enig med Norah at Karin Fossum er blant de aller beste på psykologisk krim i Norge. Finner heller ikke bøkene hennes langdryge - de er jo ihvertfall blant de korteste i antall sider. Glemmer ikke boka "Svarte sekunder" som beskriver sekundene fra man som foreldre må ta inn over seg at ens eget barn er forsvunnet, og til man får meldingen om at barnet er mishandlet og drept. Kan knapt tenke meg noe verre! Blant mannlige forfattere vil jeg, i likhet en annen bokelsker her på siden, anbefale James Lee Burke. Man får et fint innblikk i et spesielt miljø i New Iberia (Louisiana, USA) og den karismatiske etterforsker Dave Robicheaux's arbeidsmetoder.

Enig. "De gales hus" er i en klasse for seg. Den har jeg lest flere ganger, og vil påstå at det er noe av det beste Karin Fossum har skrevet. Men det er jo ikke akkurat en krimbok, da.

Jeg er også enig i det du skriver om å ha med elementer som samfunnskritikk og kloke og gode etterforskere som graver i grumset og som bruker intuisjon og kløkt for å løse krimgåter.
Men jeg vil gjerne også se sakene fra flere sider. Derfor mener jeg at de bøkene som også har med deler der vi får innsikt i en gal (og gjerne svært psykisk forstyrret) forbryters verden og hans/hennes gjerninger (uten at vi dermed alltid får vite hvem denne personen er, før ganske langt uti boka), er av de bøkene jeg liker best. Ofte kan det bli et uutholdelig spennende kappløp, der forbryterne og etterforskerne til slutt møtes i et oppgjør.

Forfattere har vel til alle tider brukt sin stilling til å flette inn samfunnskritikk i sine bøker. Det gjelder alle sjangre, ikke bare krim. Mange forfattere har også blitt fengsla av sine myndigheter for sin (treffende) sviende samfunnskritikk. Forfattere kan være med på å forandre verden. Og vi som leser mye, kan få mye info og aha-opplevelser, mange nye tanker og saker og ting å filosofere over.
Derfor er det så viktig å lese bøker!

Så enig, så enig. For øvrig var det nettopp mitt poeng at den "eneste" boka jeg virkelig likte av Fossum, var en bok utenfor krimgenren.

Selvsagt er det spennende å følge en forbrytersk hjerne, både i forhold til menneskelig forståelse og empati, men også for å få innsikt i hvordan menneskesinnet kan fungere og hva som evt. påvirker mennesker til å handle som de gjør. Dette sammen med realistiske skildringer av samfunnets skyggesider skaper som regel god krim.

Men altså, for at jeg skal kose meg med en krimbok, må etterforskeren være i sentrum. Av og til fokuserer psykologiske thrillere mer på forbryteren enn på den som er satt til å rydde opp. Det gjelder blant annet Fossum. Jeg klarer som regel å få godt grep om karakterskildringen av den som står bak ugjerningene, mens Sejer er og forblir litt i skyggen for meg. Jeg får ikke helt tak på ham. Dette gjelder både Den som elsker noe annet, men i enda større grad i Varsleren.

Har nettopp lest "en til evigheten" av Kjell H. Mære. Boken leste jeg ut ganske fort, klarte ikke å la den ligge. Den har de kriterier du nå lekser opp. :) Kjøpte en bok av Fossum, men jeg avbrøt den etter en tid. Husker ikke hva den heter for øyeblikket.

Mære er allerede notert som en forfatter jeg må se nærmere på. :)

Jeg likte hans måte å skrive på, for han skriver drivende godt. Følte nesten at jeg var tilstede under lesningen. Har vært på Fagernes, Bagn, Bruflat og Dokka. Så jeg vet litt om avstandene, det gjør det litt spesielt for meg. Så jeg er nå en ihuga fan, det har bare Karin Slaugheter og Val McDermid som har klart.