Bokelskere.no

En sår historie om sorg, savn , kjærlighet og mangel på kjærlighet, samt om gledesløs og fordømmende kristendomsforståelse og -praksis. Kort sagt - en typisk Margaret Skjelbred-roman. En gammel kvinne forteller om sitt liv til en nyfødt liten jente, den oppvoksende slekt. Kvinnen får endret sitt liv totalt da hennes elskede far dør da hun bare var en ungjente. Ikke nok med at faren dør, moren trekker seg bare unna med sin egen sorg, så det er også et tap for jenta. Det bærer bort fra det nye, fantastiske huset hvor glede og varme var fremherskende, til besteforeldrenes gård hvor hun vokser opp som et svært ensomt barn, omgitt av streng og livsødeleggende religiøsitet. Leseren får innblik i bestemorens (særlig) historie, og det fortelles også i tilbakeblikk om onkelen og moren. Moren og søsteren forsvinner inn i sin egen sorg og den drepende trise kristendomsforståelsen som preger miljøet rundt besteforeldrene. Alva lever mer og mer i sin egen verden hvor hun lager seg egne rom og hemmeligheter. Hun fører lange samtaler med sin elskede, avdøde pappa, og etterhvert også Luna (morens søster som døde so 10-åring). Hun blir syk av mangel på noen å snakke med, noen som ser henne. Bestemoren er den nærmeste, og hun er vel den som forstår henne, hun har også sin egen hemmeligeht som Alva etterhvert får del i. Nemlig Vakkermannen - bestemorens ungdomsskjærlighet som hun aldri fikk. Vakkermannen blir Alvas redning da han tar henne bort fra gården da hun er 15 år. Dette er en vond historie fortalt i en litt for "pludrete" stil innimellom, men her er også vakre poetiske partier. En sånn midt-på-treet-roman, Skjelbred skriver lett og ubesværet om vanskelige og triste ting. Det er kanskje derfor den ikke griper helt taket i meg. Ikke helt troverdig. Men alle Skjelbred-fans får nok det de ønsker seg.

Etter å ha fullført boka sit eg att med blanda kjensler.

I starten vart eg heilt medriven av innhaldet,synest M. Skjelbred skildra svært godt - sett med barneuage - kva vesle Alva opplevde av gleder og sorger dei første leveåra - og ikkje minst kor ho opplevde den tragedien som ramma den vesle familien.

Lenger utover i boka, vart innhaldet her og der noko meir usamanhengande - og for meg - lite truverdig. Innimellom svært gode kapittel kom der deler som eg ikkje heilt forstod formålet med - slik at eg av og til lurte på kva dette har med saka å gjere? Og kapitla heilt mot slutten,kunne eg godt ha greidd meg utan - det verka litt "heseblesande" i forhold til resten.

Det som verkeleg greip tak i meg, var vesle Alva; hennar store sorg over tapet av faren, hennar måte å prøve å takle livet hos den strengt religøse bestefaren og hennar forhold til bestemora og Vakkermannen. Eg vart også fascinert av den rolla eventyret om Tommelise fekk i livet til den vesle jenta - og i romanen. Og sidan eg er vestlending, er ikkje desse svartsynte, religiøse miljøa heilt ukjende...

Det eg likte minst, var den (for meg) ofte ulogiske måten synsvinkelen skifta, dei litt merkelege skifte i tid , og strukturen på innhaldet nokre stader. Nokre kap verka på meg litt meiningslause ( heldigvis ikkje for mange av dei).

Reint språkleg var der også litt å henge seg opp i- med litt for mange klisjear i ein elles god tekst. Eg likte også særs dårleg at mora så lett gav seg over til det livet ho tidlegare rømde frå. Sidan ho ein gong hadde styrke til å forlate det, provoserte det meg at ho aldri får styrken til å vere mor til døtrene sine, sjølv ikkje etter fleire år....

Alt i alt er eg glad eg har lese boka, er fornøgd med at Skjelbred fokuserer på kor negativt det pietistiske og tilsynelatande gledeslause kristenlivet kunne verke på eit lite menneske, og endå vidare på ein heil familie. Så eg endar med terningkast fire pluss!

Jeg sitter også med litt blandede følelser, fikk jo virkelig vondt av Alva som ble så kuet av bestefaren og savnet faren så fælt. Mora var jo også et "sorgens kapittel", og litt lite troverdig. Det ble litt for svevende for meg innimellom, men likevel en god bok. Så er jeg da også veldig glad i Skjelbreds bøker.

Jeg kommer til å bruke tid til å fordøye denne helt enestående romanen. Er enig i at den på mange måter er en typisk Margaret Skjelbredroman tuftet på nære, såre, opprivende, rystende men også vakre skildringer om forholdet barn/ foreldre/nære familierelasjoner. Også i denne boken er det barnet vi følger gjennom en vanskelig og kjærlighetsløs oppvekst. Og det er nettopp i skildringen av barnets uskyld, sårbarhet, søken etter nærhet og mening at Skjelbred viser en enestående evne til å komme inn under huden på leseren. Det er så mesterlig gjort at, ihvertfall jeg, ble rammet av en fysisk smerte som påvirket meg gjennom hele boken. Språket er enkelt, hennes skildringer er basert på barnets premisser og barnets egen tenkemåte. Det er kanskje det du beskriver som "pludrete". Jeg oppfattet det aldri slik, men derimot at det er slik det må gjøres for å gi leseren en troverdig leseopplevelse. Mye av det Skjelbred gir oss gjennom denne vakre romanen er ren poesi. Jeg gråt mye mens jeg leste denne. Ellers synes jeg du gir en fin beskrivelse av handlingen i boken. Dette er er bok det rett og slett er umulig å legge fra seg. Anbefales på det varmeste.

Jeg har skrevet et utdrag fra boken under "sitater". Jeg er og blir en ihuga Skjelbredfan.

Har nettopp avslutta Du skal elske lyset og har framleis denne romanen i "systemet". Margaret Skjelbred har med si gripande skildring gjort barndommen til Alva levande og truverdig for lesaren. Boka var spennande, med "frampeik" om ulykker som skal hende og løyndomar som skal avslørast. Og vi får mykje av begge deler. Men Alva opplever òg gode ting i livet. Nydeleg barndomsskildring med godt og poetisk språk.
Eg er Margaret Skjelbred-fan og gledar meg til neste bok.

Takk for god bokanmeldelse. Gleder meg til denne. Boken har fått god omtale i media og terningkast 6 i VG. Jeg liker Skjelbred's vakre og poetiske språk. Har lest flere av bøkene hennes.