Gripende og sterk roman om en voksen sønn og hans gamle - og stadig sykere, far. Vil nok muligens være mest interessant for godt voksne folk som er i samme livssituasjon som hovedpersonen i romanen. Boka er også et skarpt innlegg i debatten om eldreomsorgen. Men den er mye mer enn et spark til politikerne, det er en kjærlighetshistorie om en far og en sønn.Hvordan faren forandrer personlighet etter hjerneslaget, og hvordan sønnen Emil takler det.Han elsker faren sin, og beskrivelsen av den avmakt og den sorg han føler ved at faren langsomt sykner bort er gripende. Det er så mye vakkert i denne boka, den er nydelig skrevet og den gav meg flere fantastiske leseøyeblikk. Som når man leser en setning som bare står fram som lysende, en formulering så god at man får frysninger. Brutalt, men slett ikke uten en varme og humor. Anbefales på det varmeste!

Helt enig, en tversigjenom ærlig bok om det å bli gammel og syk. Og hvordan systemet faktisk er i forhold til å være syk nok til sykehjemsplass.

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Eg er enig i omtalen din, sjølv om mi bok er ei papirutgåve. Eg hadde lagt boka på vent lenge, var ikkje så motivert til å lese om slutten av eit liv, det er så trist, liksom, sjølv om vi veit at sånn er det...
Men, boka gjorde inntrykk. Det med ombytting av roller når sjukdom og alder gjer kvardagen vanskeleg, og den omsorga sonen hadde for faren var god å lese om. Men, kampen mot byråkratiet i helsevesenet er ikkje kjekt, og det verste er at den har mange av oss møtt, og mange vil møte det i ein eller annan samanheng.
Det er ei varm bok med mykje kjærleik og fortviling, og den er aktuell for mange!

Fantastisk bok, engasjerende og trist. Jeg ble fenget av bok med engang. Likte godt beskrivelsene og synes denne boka var absolutt verd å bruke tiden på =)