På vegne av venner - Kristopher Schau
De aller fleste har fordommer, denne boken fikk meg til å konfrontere en av mine egne....
Noen vil kanskje kalle meg kjedelig eller mene jeg mangler humor, men jeg har store problemer med sånne som fremstår som klovner, som ikke kan ta noe seriøst. Jeg mente det om Alex Rosèn, til jeg begynte å lese søndagsspaltene han med jevne mellomrom skrev i Dagbladet, hvor han skriver om "de nære ting". Disse fikk meg til å se en annen side av han, det er faktisk et menneske under klovnemasken, skriver underholdende gjør han og. En annen jeg har hatt store problemer med å ta seriøst er Kristoffer Schau, nettopp fordi han ikke ser ut til å ta noe som helst seriøst. "Forfall", "Fuck For Forest" og kanskje mest verst av alt; sette påhengsmotor på et grisekadaver har gjort at jeg nesten blir dårlig bare jeg ser fyren. På vegne av venner viser kanskje en litt annen side av denne til tider motbydelige spilloppmakeren.
Bakgrunnen for boken er at det hvert år blir gravlagt mange mennesker uten noen nærmeste pårørende til å påkoste en begravelse eller følge de siste del av deres jordiske reise. Når disses dødsannonser kommer på trykk er det underskrevet med "På vegne av venner", derav tittelen på boken. Schau var arbeidsledig og fikk se et bilde i Aftenposten fra en slik begravelse. Det var bilde fra en tom kirke, tom med unntak av en hvit kiste alene foran alteret. Om dette skriver han: "Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose." (Schau 2009, s. 8) Han bestemmer seg for at han vil være der, vite hva dette var for noe, og bestemmer seg for å gå i kommunale begravelser.
Så hva synes jeg nå egentlig om denne boken? Jeg har tenkt og tenkt og kommet frem til at jeg neimen ikke er helt sikker.
På en side er den interessant, jeg har fått ny informasjon, jeg visste ikke tidligere hva som foregikk i en kommunal begravelse.
Jeg fikk en ny mening, dvs gjort meg opp en mening om noe jeg ikke tidligere har tenkt over; klart det du burde sitte igjen med
etter en begravelse er et inntrykk av det livet som nå har forlatt verden, ikke ord og vers man har hørt mange ganger før. Språket
er greit, boken var ikke veldig lang, så den var kjapt lest. Kjapt lest, kjapt glemt kanskje? Eller glemt er vel ikke rette ordet
men jeg kan ikke påstå jeg sitter igjen med noe dypere inntrykk.Vi følger Schau gjennom noen kommunale begravelser, får høre hans beskrivelser av
og tanker rundt disse, til han i den siste skriver at han ikke klarer mer, at fokuset er flyttet fra avdøde og inn i hans eget hode.
Det er jo et essay, man får vite om Schaus tanker om prosjektet
både før og underveis, men noe gjør dessverre at jeg ikke synes det blir helt troverdig uten at jeg helt klarer sette fingeren på hva det er. Dette synes jeg
på en måte er litt synd, om noen tar seg bryet med å fortelle deg om sine ærlige oppriktige følelser burde man ta det på alvor.
Kanskje klarer jeg ikke legge fra meg det mentale bildet jeg har
på Mr Schau og dermed heller ikke ta han seriøst, det er kanskje der problemet ligger, kanskje ville jeg sett annerledes på det
om boken var utgitt under et annet navn.
Sist sett
